Loven om hatefulle ytringer er en trussel mot ytringsfriheten
Dersom samfunnet ønsker en lov mot «hatefulle» ytringer, mangler det ikke på muligheter til å forby religiøse skrifter. Eirik Løkke i Minerva.
Publisert: 4. desember 2019
Hvor sterkt står ytringsfriheten i møte med islam? Debatten i kjølvannet av koranbrenningen i Kristiansand viser at vi fremdeles har et stykke å gå. Politiets begrunnelse for å nekte SIAN å brenne Koranen er særlig problematisk. Dette fordi politiets håndtering syntes å være påvirket av frykten for voldelige represalier. Frykten er ikke grunnløs, noe både karikaturstriden og Charlie Hebdo-massakren viste. Men i et liberalt demokrati kan ikke trusler om vold legitimere begrensing av ytringsfriheten. Og la det ikke være noen tvil; kjernen i denne diskusjonen kan formuleres på følgende måte: Skal vestlige samfunn la seg diktere av islamske tabuer, eller skal vi holde fast på opplysningsidealene, der argumenter underlegges kritikk?
Den politiske diskusjonen i forbindelse med koranbrenningen understreker hvor skadelig den såkalte rasismeparagrafen (§ 185) er. Faktum er at loven mot hatefulle ytringer bidrar til å undergrave ytringsfriheten gjennom å vanne ut skillet mellom ytringer og handlinger. Dette skillet er ikke trivielt – tvert imot – forutsetningen for et velfungerende demokrati er at ytringer møtes med ytringer, også når de er krenkende. Hvis vi et øyeblikk avviker fra dette prinsipp, bidrar vi til å legitimere vold som akseptabelt virkemiddel. En slik linje vil ikke gjøre det enklere å være minoritet i et samfunn, tvert imot bør rammen for ytringsfrihet være særlig stor i pluralistiske samfunn. En ytterligere utfordring ved § 185 er den uklare ordlyden. Den gjør det vanskelig å vite hva som skal defineres som såkalte hatytringer og straffeforfølges. I så måte er faren for selvsensur åpenbar. Et annet problem er faren for misbruk. Loven øker terskelen for religionskritikk; det var nettopp derfor sentrale personer i offentligheten lanserte et opprop mot loven i sommer. Hendelsen i Kristiansand viser hvorfor oppropet var helt nødvendig.
Et siste argument mot paragraf §185 er at loven i prinsippet gjør det vanskeligere å utøve religion. Det er et paradoks at mange muslimer ønsker å forby brenning av religiøse skrifter, all den tid Koranen selv inneholder hatefulle ytringer og sågar oppfordringer om å drepe dem som ikke deler troen. Lignende tekster finner vi i Bibelen. Nettopp derfor burde religiøse mennesker være tilbakeholdende med å agitere for forbud mot hatefulle ytringer, ettersom slik lovgivning lett kan begrunne forbud mot religiøs praksis. Dersom muslimer ønsker trosfrihet og retten til å praktisere egen religion, inkludert de deler av Koranen som forteller hva som skjer med ikke-troende, er prisen at man risikerer å bli utsatt for krenkende ytringer. For dersom vi mener noe med ytringsfriheten, så innebærer det retten til å fortelle folk det de ikke liker å høre.
Innlegget var publisert i Minerva 2. desember 2019.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
