Identitetspolitikk

Troll i ord

Når du ser på også de som vil deg godt, som dine fiender, er det fort å bli venneløs. Anne Siri Koksrud Bekkelund i nettavisen Minerva.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 12. desember 2016

Når du ser på også de som vil deg godt, som dine fiender, er det fort å bli venneløs.

Identitet, forstått som gruppetilhørighet, har blitt et viktig premiss i den politiske debatten både i Europa og USA. Det er bra – og riktig – å påpeke at folk behandles ulikt og urettferdig basert på hvilken gruppe de tilhører: Kvinne, etnisk minoritet, seksuell minoritet.

Men for mye identitetspolitikk kan også bære galt av sted. Det kan for det første gjøre at vi glemmer at det er individet som er den viktigste minoriteten i samfunnet, ikke gruppen man tilhører. Det er ikke grupper vi skal behandle rettferdig, det er individer som fortjener rettferdig behandling.

For det andre kan en for sterk identifisering av seg selv eller andre som tilhørende en gruppe som er offer for diskriminering eller urettferdighet, føre til at man tolker for mange av livets små og store hendelser som et utslag av nettopp denne diskrimineringen.

Problemet oppstår når for mange ugreie ting som skjer her i livet, alt fra en dum kommentar, en jobbmulighet som glapp, en relasjon som skar seg, blir tolket inn i den samme rammen. Det bidrar ikke til noe godt når den som står i andre enden av kommentaren, jobbmuligheten eller relasjonen urettmessig blir beskyldt for at det han eller hun har gjort galt, er et utslag av fremmedfrykt, kvinnehat eller rasisme.

Selvsagt finnes både fremmedfrykt, kvinnehat og rasisme i samfunnet. Men å tolke små sosiale feiltrinn som dette, også når de overhodet ikke var ment slik, kan dessverre føre til at det går troll i ord. Det er det som er faren når Felicia Noelle Donkor skjærer mislykkede komplimenter (du er så eksotisk og vakker!) og åpenbart rasistiske utsagn (ingen gutter liker mørkhudede, og du er nederst på rangstigen!) over samme kam.

Jeg påstår ikke at jeg vet hvordan det føles. Jeg har jo hatt en privilegert vei gjennom livet så langt, som en helt vanlig, gjennomsnittlig person uten noen spesielle etniske, språklige, funksjonsmessige eller andre ytre trekk som gjør at jeg skiller meg ut fra majoriteten på noen som helst måte som folk legger merke til. En helt vanlig familie, foreldre i helt vanlige yrker. Ingen seksuell orientering utenom den statistisk sett mest utbredte. Jeg har rett og slett vokst opp uten en eneste grunn til diskriminering. Ja, med unntak av at jeg er kvinne, finnes det rett og slett ingen strukturer som kunne jobbe mot meg.

Selv er jeg over gjennomsnittet opptatt av å forsøke å behandle alle mennesker likeverdig, og med respekt. Jeg forsøker å bruke mest mulig inkluderende og minst mulig ladede betegnelser om alle grupper – personer med nedsatt funksjonsevne, personer med ulik seksuell orientering eller kjønnsidentitet, personer med ikke-norsk-etnisk bakgrunn. Jeg prøver å unngå å være altfor cis– og heteronormativ, prøver ikke å være etnosentrisk. Jeg vet at Afrika ikke er et land. Jeg sleiver ikke med n-ordet. Og jeg er klar over også jeg, som alle, går rundt med en stor haug med fordommer. Derfor prøver jeg å bruke mine rasjonelle evner, mitt system 2, som Daniel Kahneman ville sagt, til ikke å la fordommene får for stor plass i mine konkrete vurderinger og mitt syn på saker og ting.

Jeg liker i hvert fall selv å tro at jeg streber etter å være respektfull i møte med folk med en mindre gjennomsnittlig bakgrunn enn meg selv. Jeg spør ikke folk med ikke-norsk-etnisk utseende hvor de er fra, egentlig. Jeg sier ikke at «folk fra Afrika er så pene». Jeg skryter ikke av at folk med mørk hud «er så flinke til å snakke norsk».

Men en gang dummet jeg meg ut. I en jobbsammenkomst småpratet jeg med en ny kollega om familie, og han fortalte at han var gift. «Hva heter kona di, da?» spurte jeg. «Mannen min heter Jakob*», fikk jeg til svar.

Ouch. Heteronormativ tabbe der, altså.

Heldigvis for meg fikk jeg bare et stort, litt ertende smil og et blunk sammen med dette svaret, og vi forble gode kollegaer så lenge jeg var i den jobben.

For så fort gjort er det å utøve det andre kan oppleve som «mikroaggresjon».

Og selvsagt er det slitsomt for min tidligere kollega å få spørsmålet om hva hans kone heter hundre ganger på rad. Selvsagt er det slitsomt for mørkhudede å bli spurt om hvor de egentlig kommer fra, når de er født og oppvokst på Lista eller Linderud, selv om spørsmålet kun er et uttrykk for nysgjerrighet og genuin interesse for å lære mer om andre mennesker.

Det nærmeste jeg kommer å forstå hvordan det føles, er å ha vært gravid – og å bli spurt daglig, gjerne flere ganger om dagen, i mange måneder, om hvordan formen er, om jeg føler meg bra. Og å få usedvanlig stor oppmerksomhet om kroppen min og hvordan jeg og magen min ser ut. «Åh, sånn fin struttemage, det blir nok en gutt!» Det ble en jente.

Men hvis jeg får lov – fra mitt privilegerte ståsted – å komme med et lite tips, er det å huske på at folk stort sett mener det godt. Det kan i hvert fall være greit å ha som utgangspunkt. Spørsmålene om min form, kommentarene om min kropp, de handlet om at folk var oppriktig interessert i hvordan jeg hadde det, og oppriktig glade på mine vegne for det som skulle skje. Ja, selvsagt finnes det folk som mangler sensitivitet for andres grenser. Da er det helt greit å si fra, på en pen måte, når de går litt langt. Eller på en direkte og tydelig måte når de tråkker brautende over grensa. Men etterpå er det greit å trekke på skuldrene og gå videre.

Min tilstand var høyst midlertidig. For mange mennesker med ulike trekk som folk legger merke til fordi de statistisk sett er uvanlige, går det ikke over. Jeg skjønner at det er forskjell.

Men husk også at ikke alle er vokst opp med mange mørkhudede eller åpne transpersoner rundt seg. Vi kan kløne og knote og si litt rare ting. Mange av oss klarer kanskje ikke helt å ignorere at folk sitter i rullestol eller har cerebral parese første gang vi møtes. Det betyr ikke at vi ikke mener de er nøyaktig like mye verdt og har nøyaktig samme rett til respekt og verdighet som alle andre. Vi prøver som regel å gjøre så godt vi kan.

Hvis kampen mot rasisme, fremmedfrykt, homofobi og redselen for alt og alle som er annerledes, skal vinnes, kan det være et godt utgangspunkt å spare kreftene til de viktige kampene. Kampen for likeverdig behandling av folk vinnes ikke ved å få meg til å føle meg som en idiot fordi jeg ikke tenkte på at ikke alle menn som er gift, er gift med en kvinne. Det skjønte min kollega, og tok det med et smil.

Verden er full av store og små urettferdigheter. Å leve betyr å oppleve ubehagelige ting. Selv er jeg sikkert oftere på avsendersiden av mikroaggresjon enn på mottakersiden, som regel helt uten at jeg selv er klar over det.

Det er viktig å si fra når man føler seg utsatt for diskriminering. Det er ingenting i veien for å påpeke at folk stiller forutinntatte spørsmål. Men det er også viktig å samle kreftene mot de som er reelle motstandere av mangfoldet, de som genuint misliker mennesker som ikke er som dem selv.

For å være tydelig: Identitetspolitikk og offermentalitet er ikke bare noe minoriteter driver med. En viss fremtidig amerikansk president ved navn Donald Trump har gjennomført en hel valgkamp basert på identitetspolitikk: At den hvite, amerikanske middelklassen blir neglisjert og er offer for en elite som skyver minoritetene foran seg.

Men det er likevel et problem når Hillary Clinton svarer på denne kampanjen ved å påstå at «halvparten» av Donald Trumps tilhengere er «deplorables» – løselig oversatt og tolket: Elendige, bedrøvelige rasistiske, homofobe kvinnehatere. Men en slik stempling av store deler av befolkningen fører selvsagt ikke til annet enn at du skyver dem lenger unna. Det forsterker jo bare Trumps egen påstand: At Clinton sitter i en virkelighetsfjern boble og skjeller ut vanlige folk som hun ikke aner noe om. Clinton beklaget for øvrig utsagnet, dessverre til liten nytte.

Er det noe den amerikanske valgkampen viste oss, er det at en sterkt polarisert samfunnsdebatt, med stadige påstander om den andre gruppens onde hensikter, ikke fører til noe godt.

Hvis vi skal unngå en ytterligere polarisering, også her hjemme, kan vi begynne med å øve oss på å børste av oss de minste tilfellene av ikke-tilsiktet mikroaggresjon, og gå videre. La oss heller samle sammen de teiteste og mest navlebeskuende spørsmålene og kommentarene, og le av dem. Gjerne dele dem til offentlig forlystelse, men forsøke å la oss provosere litt mindre av det som ikke er ment som provokasjon.

Hvis alle som ikke lever opp til idealet, blir dine fiender, er det fort gjort å sitte igjen uten venner. Og vennskap, nysgjerrighet og åpenhet er som kjent den beste måten å møte fordommer på.

*Jakob er ikke min tidligere kollegas manns reelle navn, han har fått forbli anonym for anledningen

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva 11. desember 2016.

Publisert: 5. oktober 2023