Identitetsgate
Vedtaket om gatenavn i Bergen skader likestillingen, både prinsipielt og i praksis. Vanlige folk kan gå lei. Debatten overlates til krefter som verken er særlig moderate eller liberale.
Publisert: 30. april 2021
Vedtaket om gatenavn i Bergen skader likestillingen, både prinsipielt og i praksis. Vanlige folk kan gå lei. Debatten overlates til krefter som verken er særlig moderate eller liberale.
Eirin Eikefjord har rett når hun påpeker at det må være mulig å anerkjenne at for få gater i Bergen bærer kvinnenavn, og at nye gater derfor ofte bør få kvinnenavn, men uten manneforbud. Mange sier at den beryktede identitetspolitikken har skylden for radikale gatenavnvedtak der kun svært få unntak kan føre til at en gate oppkalles etter en (homofil) mann. Hva som kjennetegner trenden, er det skrevet mye godt om. Den nye identitetspolitikken handler dels om historiske og legitime kamper for like rettigheter og likeverd som tipper over, blant annet fordi det kommer krav om å rette opp historiske feil ved å gjøre nye feil. Roar Hagen sier i en podcast at målet om likestilling handler om likebehandling, der man blir vurdert ut ifra kvalifikasjoner uavhengig av kjønn. Hagen inntar den klassiske, opplyste og liberale posisjonen. Mer progressive krefter, som lederen i VG og Hanne Skartveit, støtter likevel vedtaket med å vise til eksempler på hvordan kvinner har blitt tilsidesatt, nettopp på grunn avkjønn. Skartveit viser til historiske eksempler, men gode eksempler legitimerer ikke alle nye tiltak. Opp gjennom historien har kvinner dessverre blitt oversett. For eksempel fikk ikke kvinner stemmerett før i 1913. For sent, men denne historiske feilen ble ikke rettet opp ved å gi kvinner dobbeltstemme. Hvis vi hadde gjort det, hadde vi bare fortsatt med forskjellsbehandling. I gatenavnsaken gjøres dessverre denne feilen. Tidligere forskjellsbehandling brukes som argument for ny forskjellsbehandling. Noen er ikke fornøyd med Hagen og andre liberales understrekning av at vi har formell likestilling, og at det er det avgjørende. Det pekes på at vi fortsatt har uformelle strukturer som hindrer likestilling. Vi kan kanskje enes om at vi fortsatt har slike strukturer, men i hvor stor grad, og hvem de rammer – bare kvinner – eller også menn eller andre grupper, er svært vanskelig å enes om. Det finnes høyst ulike og subjektive perspektiver som vi bør lytte til. Men når de som ikke representerer minoriteten blir avvist av identitetspolitiske grunner (for eksempel: du er ikke kvinne, og kan derfor ikke forstå eller uttale deg om strukturer som holder kvinner nede), ødelegges den frie og åpne ytringskulturen – viktige perspektiver forsvinner. Hvis høyst subjektive meninger brukes i kamper for å «rette opp tidligere urett», og ved å innføre ny forskjellsbehandling, drar man det for langt. Det skapes ny og autoritær urett.
Katrine Nødtvedt (MDG), byråd for kultur, mangfold og likestilling i Bergen, tror ikke budskapet hadde blitt like tydelig hvis ikke vedtaket var så absolutt. Men om oppslutningen om likestilling øker blant folk flest med absolutte vedtak, er tvilsomt. Mange slutter kanskje heller ikke opp om den motstanden som ymse, mer alternative og reaksjonære, stemmer hoster opp. Likevel legitimerer ikke usaklige motreaksjoner identitetspolitiske vedtak. Det vi risikerer er at sindige og moderate innbyggere trøster seg med at gatenavn ikke er så viktig og trekker seg tilbake. Men det er uheldig om det skjer – både prinsipielt og taktisk. For dette handler om å forsvare det åpne samfunn der vi diskuterer saklig. «Det viktigste er ikke hva du ser, men hva du hører», som det så presist ble skrevet i et kommentarfelt i BT nylig.
En av grunnene til at vi delvis ser manglende protester mot dagens identitetspolitikk, er at den ofte kommer innenfra, fra progressivt, etablert og akademisk hold. Dessuten er visstnok intensjonene gode. Identitetspolitikk fra ytre høyre er lettere «å ta» fordi den representer autoritære tendenser og grums utenfra. Men identitetspolitikken fra venstresiden har også autoritære trekk, og den mater høyrepopulismen med argumenter. Derfor bør liberale stemmer til høyre og venstre mer konsekvent ta til motmæle. I et mangfoldig Bergen, der folk er ulike og har forskjellige meninger, oppnås det mest samhold og fellesskap gjennom likebehandling – ikke ved å kjempe for ny forskjellsbehandling.
Innlegget var publisert i Bergens Tidende 28. april 2021.