Demokrati

Hets, konformitetspress og scenenekt. Truslene mot pressen og akademia kommer også innenfra.

Ingen som bruker friheten sin, kan være fritatt for kritikk og debatt. Kritikk er både en anerkjennelse av og en forutsetning for at forskningen hele tiden skal strekke seg etter sine egne idealer. Men hets, konformitetspress og scenenekt trenger vi ikke.

Kristin Clemet

Publisert: 19. oktober 2021

Norge er, for femte år på rad, det landet i verden som best ivaretar pressens frihet, ifølge «The 2021 World Press Freedom Index». Internasjonalt står det ganske dårlig til.

Det går sakte, men sikkert i negativ retning. I år er det bare 12 av 180 land som kan sies å ivareta pressefriheten på en virkelig god måte. Flere land synker på rangeringen. Noen av de største og mektigste statene i verden er blant de verste.

I mange land utsettes journalister for sensur, overvåking, forfølgelse og, i verste fall, vold og drap. De er journalister med livet som innsats.

Også den akademiske friheten er truet i mange land.

Aftenposten kunne forleden fortelle om Kina, der regimet er misfornøyd med at studentene ikke lærer nok om marxisme og kommunistpartiets ideologi. Målet er å «inkorporere ideologi og politiske teorier i hele pensum». I Ungarn er det vedtatt lover som gjør at et universitet måtte flytte ut av landet.

Det er ikke lett å rangere land etter grad av akademisk frihet. Men ifølge «The Academic Freedom Index» tilhører Norge den gruppen av land som ivaretar den akademiske friheten best.

Juridiske og normstyrte grenser

Pressefriheten og den akademiske friheten opererer innenfor ytringsfriheten. Mens ytringsfriheten gjelder for alle, er pressefriheten og den akademiske friheten forbeholdt journalister og akademikere som er tilsluttet et redaktørstyrt medium eller en akademisk institusjon.

Ytringsfrihetens grenser er juridiske, mens pressefriheten og den akademiske friheten er normstyrt. Pressens egen selvjustis setter grensen for hva som er akseptable ytringer i og via de redaktørstyrte mediene. De akademiske institusjonene setter grensen for hva institusjonen og dens akademikere kan tillate seg når de presenterer seg med tittel og institusjon.

Journalister og akademikere har selvsagt like mye ytringsfrihet som alle andre. Men når de opptrer som journalister og akademikere, stilles det noen kvalitetskrav som deres egne profesjonsfellesskaper er blitt enige om.

Journalister skal for eksempel ikke spre rykter, men ha flere gode kilder. Akademikere skal kunne forske på hva de vil, velge de metodene de vil og fremsette de hypotesene de vil, men de må følge anerkjente forskningsetiske prinsipper.

Trusler kommer også innenfra

Truslene mot ytringsfriheten og mot den friheten som journalister og akademikere skal ha, kommer fra stater og sivilsamfunn. Men truslene kommer også fra dem selv. Toleransen er ikke alltid størst der den trengs mest.

Professor i filosofi Lars Svendsen argumenterer for at vi må skille mellom endringer i loven som innskrenker ytringsfriheten, og sosiale sanksjoner som innsnevrer ytringsrommet.

I autoritære og illiberale regimer blir lovene endret for å dempe kritikk av regimet eller for å fremme politiske hensyn. I demokratier er det som regel de sosiale sanksjonene som svir mest. Vi har sett interessante eksempler i det siste.

Rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) Curt Rice ba i praksis forsker Cecilie Hellestveit holde munn, og avisen Khrono om å la være å sitere henne, da Hellestveit pekte på mulige uheldige konsekvenser av internasjonaliseringen av akademia.

Rektor ved Universitetet i Stavanger (UiS) ble møtt med skjellsord fordi han hadde sagt ja til å holde et innlegg på et møte i organisasjonen Klimarealistene. Hva han hadde tenkt å si, var tydeligvis helt uten betydning for kritikerne.

Beskytte eller begrense?

Den akademiske friheten settes heldigvis også på dagsordenen i mer dempede ordelag. Et forslag til klima- og miljøstrategi for Universitetet i Oslo er blitt kraftig kritisert, blant annet av Dagens Næringsliv. Avisen kalte den en «koko-strategi» som vil politisere fag og studenter og ramme den akademiske friheten.

Merkelig nok var det nesten ingen som reagerte da Stortinget vedtok å lovfeste at universitetene skal «bidra til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling». Det var bare Fremskrittspartiet som påpekte at «bærekraft» ikke er et entydig begrep, og at en slik bestemmelse berører dypt politiske spørsmål.

Et interessant trekk ved noen av de aktuelle diskusjonene om akademisk frihet er at de som griper inn i friheten, foregir å ville beskytte den.

I Danmark har et stort flertall i Folketinget tatt et oppgjør med venstrevridde og woke-inspirerte forskere ved å fatte et vedtak «om overdreven aktivisme i visse forskningsmiljøer». Vedtaket uttrykker en forventning om at universitetenes selvregulering fungerer, at det ikke forekommer ensretting, og at forskere ikke later som om politikk er vitenskap.

Vedtaket førte til store protester fra det akademiske miljøet, som mente at Folketinget grep inn i den akademiske friheten. Men Weekendavisen inntok et annet standpunkt. Den påpekte at ansvaret går begge veier: Akademisk frihet er frihet fra det politiske system, men det er i like høy grad frihet fra den indre ensretting og tvang, som brer seg på universitetene. Forskerne som protesterer mot vedtaket, burde heller delta i diskusjonen, mente avisen.

Hvor går grensen?

I USA og Storbritannia er konfliktene om politisert forskning, identitetspolitikk og scenenekt mye større. Men tendensene sees altså også i Norden.

Den akademiske friheten må kunne romme debatt der ikke alle synspunkter som fremføres, er strengt forskningsbaserte. Kunnskapsbaserte debatter fører ikke til at alle blir enige, fordi det bare finnes ett svar.

I et liberalt demokrati kan det finnes mange ulike, og like legitime, kunnskapsbaserte syn. Dette betyr ikke at det ikke er grenser. Nøyaktig hvor grensen går, er et spørsmål om skjønn, og når vi utøver skjønn, farges vi lett av egne oppfatninger.

Det finnes professorer som har anbefalt folk å stemme Miljøpartiet De Grønne, fordi det er «faglig begrunnet». Jeg tror det hadde vekket større oppsikt og kanskje blitt ansett som misbruk av den akademiske friheten dersom professorer anbefalte oss å stemme Fremskrittspartiet.

Nei til konformitetspress og scenenekt

I Norge har et utvalg under ledelse av jurist Anine Kierulf fått i oppdrag å vurdere hvordan akademikernes ytringsfrihet kan tydeliggjøres og hvilket ansvar institusjonene har.

Utvalget vil garantert komme inn på mange forhold jeg ikke har berørt her, som for eksempel betydningen av åpen tilgang, god ledelse, faste stillinger og det som mange mener er en negativ ytringskultur i sosiale medier.

De som ønsker det, bør kunne delta i offentlig debatt. Meningsmangfold, sannhetssøken og idékonkurranse er viktig i et liberalt demokrati.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 17.10.2021.

Publisert: 14. desember 2021