Demokrati

Trumps Twitter-virksomhet må ikke ignoreres

I siste instans må vi ta voksne mennesker på alvor. De som går hele veien og støtter fiender av demokratiet, er selv ansvarlige for det de gjør.

Bård Larsen

Publisert: 13. august 2019

I Dagbladet kaller kommentator Inger Merete Hobbelstad håndteringen av Donald Trumps galskap «en unik utfordring».

Slik jeg oppfatter henne, vil et for stort fokus på Trumps skamløshet og usannheter gagne Trump. Vi, altså politikere, presse og skravleklasse, må tilby løsninger og alternativer, i stedet for ensidige fordømmelser. Det siste har liten eller kanskje motsatt effekt, det driver velgere inn i armene på Trump og andre demagoger, mener Hobbelstad

Polariseringens logikk er ikke basert på rakettforskning. Det er mye stimuli og respons. Hvordan traktere den er utvilsomt vanskelig. Fordi populismen ofte henter støtte blant velgere med dårlig økonomi, og ikke minst fordi populister tross alt kan peke på reelle problemstillinger. Det er fristende å tenke strategisk, på hvordan vi kan bekjempe den voksende autoritære tendensen i den vestlige verden mest mulig effektivt.

Den vanskelige oppgaven er å avdekke den på en måte som ikke blir oppfattet som hånlig og nedlatende mot vanlige folk som av ulike årsaker søker mot den.

Men for mye strategi både kan føre til at man mister blikket for det viktigste, nemlig forskjellen på rett og galt, sannhet og løgn, samt at man beveger seg inn på populismens banehalvdel og premisser; argumentum ad populum (argument gjennom folket). Det er ikke populært å si det om dagen, men det er altså ingen automatisk sammenheng mellom fornuft eller sannhet og den til enhver tid rådende majoritetsoppfatning.

Tematikken diskuteres i USA hele tiden. Å gi Trump oppmerksomhet gir ham bare the upper hand, mener mange. Andre, som den konservative, men nådeløse, Trump-kritikeren David Frum mener det er helt motsatt. Han mener at pressen er for snille med Trump. Pressen bruker altfor lite ressurser på å gå i sømmene på de utallige løgnene og de mange autoritære utlegningene hans. På den måten mener Frum at mediene utilsiktet er til Trumps fordel. Men ikke slik en del andre hevder, at pressen gjør så mye narr av Trump – og dermed også velgerpotensialet hans – at han bare blir mer populær. Problemet er ifølge Frum at pressen ikke går dypere og gjør sin plikt som maktens voktere: «Relativt til sannheten har prestisjepressen i dette landet en Pro-Trump-bias. Relativt til sannheten får Trump enklere dekning enn han fortjener.»

Det betyr ikke at pressen, verken i USA eller her hjemme, ikke er kritiske til Trump. Tvert i mot. Men det betyr at kritiske analyser ofte mangler. Og ikke minst hviler det en «frykt» for å fremstå som politiserende i selve nyhetsbildet.

Kanskje er det også slik at den del medier er litt fanget av den høyrepopulistiske agendaen, som stadig setter seg i offerposisjon. Alt snakket fra det holdet om «hovedstrømsmediene» og «liberale eliter» gir – muligens – avkastning. For har ikke de som støtter Trump og andre demagoger rett på å få sin politikk og sine ledere presentert på en nøytral måte?

Både Washington Post og New York Times har som journalistisk rutine å presentere Trumps uttalelser nøytralt i en kolonne, men med en godt synlig faktasjekk ved siden av. Ideelt sett burde altså mediene bruke mer ressurser og mer tid på faktasjekk og kritisk gransking av hva som kommer ut av Det hvite hus, eller fra andre «trumpister», også her hjemme, som etter hvert har kolportert den samme løgnaktigheten.

Det er altså ikke snakk om politikk og tvisyn, men om forholdet mellom sannhet og løgn, og om potent makt som forsøker å skape uro gjennom falsknerier, helt i Putins ånd.

Moralsk indignasjon er ikke alltid veien å gå for å bekjempe Trump. Kaosryttere til venstre er akkurat det Trump ønsker seg. For Trump må utspillene fra Demokratenes ytterste venstrefløy om å åpne grensene være en gudegave. Å svare på Trumps aggressive hvite identitetspolitikk med venstreorientert radikal identitetspolitikk er «deplorables» om igjen og en ønskeposisjon for Trump. Som den amerikanske idéhistorikeren Mark Lilla har påpekt er identitetspolitikk gift for tillit og samhold: «Hvis du skal nevne grupper i Amerika, gjør du klokt i å nevne dem alle. Hvis ikke vil de neglisjerte legge merke til det og føle seg oversett».

Noe ganske annet er Trumps løgner og autoritære impulser. Angrepet på institusjoner, rettsvesen, den frie presse. Dette er egentlig forhold det skrives for altfor lite om. Her holder det ikke å bruke kreftene på å stake ut en annen vei eller legge frem andre løsninger, som Hobbelstad refererer til. Problemet når det gjelder løgn og demokrati er at selv om det riktignok finnes alternativer til sannhet og demokrati, så ønsker vi ikke å gå den veien. Dette er dessuten forhold som rettes mot presidenten, staben hans og partiet, ikke mot «folk flest».

I Russland er pressen og kommentariatet for lengst blitt til servile tjenere for Putins autoritære styre. Dit vil vi jo ikke. Men selv de beste intensjoner kan få uante følger. Selv tror jeg det er en hårfin balanse mellom strategisk smartness og servilitet.

Herunder et vesentlig følgeproblem: Det motsatte av panikk er ikke nødvendigvis ro; det kan også være likegyldighet. Vi står i fare for å normalisere løgn og bedrag. Ikke bare i politikken, men over hele fjøla, med sosiale medier som driver. Det er slett ikke sikkert at vi ved å senke guarden legger grunnlag for å bevare sannhetsprinsippet. Det kan også være at det sendes et signal om at løgn og bedrag virker, og at dette adopteres inn i andre politiske retninger. Vi kan altså ende opp med enda mer personfokus, mer løgn og mer brautende og hensynsløse politikere, gjerne motivert av at Trump og hans kopier fortjener smaken av egen medisin. Vi ser allerede tendensene til det.

Det er i liberaldemokratiets manglende perfeksjon den store utfordringen ligger. Hvordan formidle til store velgerskarer at det liberale demokratiets evige forhandlingsposisjon og kompromisser er langt bedre enn sterkemenns lovnader om kjappe og kontante løsninger? Det er ingen enkel oppgave. Etter min mening er det likevel helt avgjørende å fortelle og skrive om hva liberalt demokrati ikke er. Det ville være en unnlatelsessynd av de store om man langt på vei ignorerte Twitter-Trump. Det er der man ser hva han er laget av. Trump er en potent trussel mot det amerikanske demokratiet, og det skyldes altså ikke bare at han er en durkdreven håndverker, men også en tyrannisk skikkelse med personlighetstrekk som ikke er forenlig med liberaldemokratisk statsstyre.

Hva med velgerne? Er det ikke en smule paternalistisk å tro at de ikke vet hva de gjør og fortjener å høre det? Denne stakkarsliggjøringen som enkelte driver med, at velgerne drives i fanget til demagoger på grunn av de liberale elitenes arroganse, det er et narrativ som bare kan følges et stykke på veien.

Et annet spørsmål er hvilke velgere man vil nå. Studier viser at mennesker stort sett ikke endrer oppfatning om så mye når meningene først er etablert, og at de blir sterkere i troen når denne er bundet til identitet. Det er heller ikke noen særlig tvil om at den fremste fellesnevneren hos Trump-velgerne er hvit identitetspolitikk. Dette går på tvers av sosioøkonomiske forklaringer.

Kanskje er det slik at det er sofavelgerne som vil kunne tippe 2020 i Demokratenes favør. Det er mindre sannsynlig at Trump-velgere som har fulgt ham helt hit vil bevege seg, uavhengig av både Trumps vanvidd og kritikken mot den. Trump hadde kanskje litt rett når han påsto at han kunne skyte folk på åpen gate uten å miste en eneste stemme?

Forleden fortalte en bekjent, en forsker og journalist fra Ungarn, om forholdene hjemme. Der avdekker det som er igjen av kritisk presse skandaler og maktmisbruk i et bankende kjør. Majoriteten gir blaffen. Baksiden av demokratiet er at landet får den regjering de fortjener, fortalte ironiserte han. Det er ikke bare monopolisering og trusler som fører til utarming av den frie pressen i Ungarn, men også resignasjon.

Selv om det gir mening å se på lange linjer, kulturkrig, identitetspolitikk, informasjonsalderen og så videre, flokker velgere fra alle sosiale lag til autoritære ideer. Det er heller ingen tvil om at deler av befolkningen er både autoritær og rasistisk. Her er retorikken til Trump avgjørende og livsfarlig, noe oppblomstringen av høyreekstrem terror antagelig er et vanvittig eksempel på. Det er presidenten og hans høyredemagogiske rådgivere som er pådrivere for debattklimaet, og det smitter over på hele den vestlige verden.

I siste instans må vi ta voksne mennesker på alvor. De som går hele veien og støtter fiender av demokratiet, er selv ansvarlige for det de gjør.

Det paradoksale er også at en tilbakeholden presse kan bli en ideologisk presse. Fordi det er et valg man gjør for et høyere politisk mål, og prisen for det kan være at man står i fare for ikke å gjøre den jobben man er satt til. «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle», heter det i den norske pressebibelen. Det siste til ettertanke.

Artikkelen er publisert i VG 11.8.19. Se også: