Totalitarisme på avveier

Totalitarisme brukes stadig oftere som et nedsettende ord i norsk debatt. Det er direkte feil. Vi skylder ofrene for totalitære regimer ikke å relativisere historien, skriver Civita-historiker Bård Larsen hos Minerva.

Publisert: 7. februar 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Totalitarisme brukes stadig oftere som et nedsettende ord i norsk debatt. Det er direkte feil. Vi skylder ofrene for totalitære regimer ikke å relativisere historien.

For en historiker er det neppe noe som evner å terge så mye som gjentagende feilbruk av elementære begreper. Da våkner voksenopplæreren i enkelte av oss.

Mange tror at totalitarisme betyr at myndighetene har total kontroll med borgerne. Det er ikke galt, men allikevel noe ufullstendig tenkt. Totalitarisme brukes videre som et synonym for autoritær. Det er en alarmistisk begrepsbruk som fører til at ordet tappes for mening, både semantisk og faktisk historisk. Et raskt googlesøk frembringer mange merkelige treff som beviser at det har gått inflasjon i begrepet, som åpenbart benyttes for å understreke det man oppfatter som overstyring, illiberalitet og intoleranse. Jeg har gjort et lite utvalg av slike språklige ”inkurier”.

Første synder ut er Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn, som reagerte på Per Sandbergs utspill om å fjerne statsstøtten til frivillige organisasjoner med politiske meninger (Vårt Land 23.1.13).”Det viktige med ideelle organisasjoner er jo nettopp at de utfordrer regjeringen og det politiske miljøet. Man gir dem ikke penger for at de skal være et underbruk til staten”, sa den godeste Rotevatn. Lederen for Unge Venstre mente deretter at Sandberg viser ”totalitære reflekser”.

For en stund tilbake skrev den ellers eminente kommentatoren Trine Eilertsen i Bergens Tidende om ”totalitarisme på norsk”. Bakgrunnen var at ordfører og leder i Våler Arbeiderparti, Kjell Konterud, hadde slått fast at partiet skulle boikotte avisa Glåmdalen ved å svare «ingen kommentar» på alle spørsmål de neste tre årene. Konterud var irritert over at avisa hadde skrevet kritisk om partiets håndtering av et mulig asylmottak i kommunen. Å boikotte medier i egenskap av myndighetsperson er selvsagt ikke heldig. Eilertsen sparte ikke på kruttet: Ordføreren og det største partiet hadde ”tatt steget over i det totalitære”.

Det er høyst tvilsomt at Per Sandberg eller ordføreren i Våler er tilhengere av diktatur, indoktrinering, politisk vold, internering av annerledes tenkende, personkult og planøkonomi. I alle fall er det høyst tvilsomt at de nevnte personene er tilhengere av alt dette på samme tid.

En norsk politiker kan per definisjon ikke være totalitær, like lite som en kvinne kan være litt gravid. Vi kan mene mye stygt om en politiker, og at han eller hun drømmer om å komme i en posisjon hvor han eller hun kan utøve total makt (dette gjelder neppe Sandberg uansett). Men uten den totalitære stat duger den totalitære helten ikke. Man kan godt mistenke en person man ikke liker, for å være totalitær oppe i hodet sitt, men det gir liten mening all den tid slike tanker og ideer ikke har mulighet til å realiseres. I stedet beveger han seg rundt i de autoritære aspirasjoner. I ekstremt lukkede sekter eller religiøs praksis kan vi muligens snakke om totalitærdisiplin, men selv her vil det være tilnærmet umulig å leve fullstendig isolert fra omverdenen. Pastoren Jim Jones, som fikk sin menighet på 900 medlemmer i Folkets tempel til å begå kollektivt selvmord i Jonestown, Guyana, må kunne sies å være en fullblods totalitarist som også maktet å skape et totalitært parallellsamfunn i den søramerikanske jungelen.

Vi kan også snakke om ”den totalitære mentalitet”. Historikeren Øystein Sørensen har forsket mye på dette. Kort oppsummert kan den totalitære mentalitet beskrives som forestillinger om at man har erkjent en stor sannhet, mot forestillinger om undergang koblet opp mot en revolusjonær visjon. Man sitter på oppskriften på et idealsamfunn, og man har rett til å ta i bruk alle midler – om nødvendig terror og massemord – for å komme dit. Totalitære tenkere mener de har rett til å bestemme over andre menneskers liv og skjebne. En sørgelig påminnelse om at det finnes slike individer blant oss er selvsagt Anders Behring Breivik.Utrykket totalitær er også populært blant de som ser et sivilisasjonssammenbrudd som nært forestående. Hanne Nabintu Herland stilte spørsmålet om Norge er på vei mot det totalitære på grunn av den politisk korrekte konsensuskulturen. På bloggen sin, som i følge henne selv var lest av tusener (nordmenn) skrev hun:

”Det er viktig å alltid være på vakt mot frihetsinnsnevrende holdninger som kan bevege samfunnet i retning av et meningstyranni. Selvsagt kan ikke Norge betegnes som en totalitær stat i dag, men likefullt er det viktig å reflektere over hva som kjennetegner en slik utvikling … Husk opptakten til den andre verdenskrig der Hitler som leder for det nasjonal sosialistiske Arbeiderpartiet kom til makten i et moderne, sekulært og demokratisk Tyskland. … Derfor spør jeg: Er Norge fritt? Er vi på vei mot det totalitære?”

Det er selvsagt fristende å slå på grytelokkene når man har dem for hånden, men det spørs om ikke Herland her får en type oppmerksomhet som ikke går helt i hennes favør? Tematikken hun reiser er ikke dum, det er alltid viktig å minne om John Stuart Mills ord fra On Liberty om ”sosialt tyranni”. Men en liberal rettstat blir altså ikke totalitær fordi debattklimaet av noen kan oppfattes som endimensjonalt og trykkende. Det er nok heller slik at sannsynligheten for et totalitært Norge er så mikroskopisk at begrepet mister kraft også som retorisk poeng.

I Vårt Land advarte professor ved Menighetsfakultetet, Bernt Oftestad, mot «det politisk korrekte» som styrer norsk forskningspolitikk, noe han beskrev med oksymoronet ”totalitært demokrati”:

Om man vil reise en ny teologisk høyskole eller et fakultet, vil man raskt måtte bøye seg for gitte ideologiske krav. Først og fremst likhetskravet og det politiske lojalitetskrav overfor vårt samfunnssystem. Det innebærer at institusjonen må slutte seg til, i hvert fall ikke avvise homofilt samliv … Visse kretser og miljøer er genuint opptatt av trusselen fra det ‘totalitære demokrati’. Temaet burde interessert langt flere.”

Det er åpenbart at Ofstad slår på stortromma her. Allikevel burde en professor vite bedre. Best egnede utrykk når man (om nødvendig) må beskrive det illiberale, er autoritær. Det holder lenge. I følge Store Norske betegnes autoritær som den som søker å bestemme over andre, en overdreven respekt for enhver som står over en i sosial rang. En autoritær oppdragelse bygger på prinsippet om at barn skal lystre uten nærmere forklaring. Ifølge T. W. Adorno er den autoritære personlighet preget av å være lite fleksibel, overkontrollert og upersonlig, en holdning som kan gi seg utslag i fordomsfull og intolerant atferd.

”Fortiden er ikke hva den en gang var”

Når det gjelder illiberale stater kan vi litt forenklet dele dem opp i tre kategorier. Den mildeste varianten er autoritære stater. Regimer med mangelfull maktfordeling, begrenset pressefrihet, utilbørlig maktutøvelse mot opposisjon, vilkårlig rettsvern. Slike stater vil allikevel ha en demokratisk struktur, relativt frie valg og ytingsfrihet under visse forutsetninger. Eksempler på slike er Algerie, Tyrkia, Venezuela, Russland, Burma og Egypt.

Kategori to er diktaturet, en statsform som er relativt selvforklarende: Fravær av demokrati, ytrings- og pressefrihet, gjerne ettpartistat. Opposisjon blir brutalt nedkjempet. Eksempler på moderne diktaturer er Kina, Vietnam, Saudi-Arabia, Hviterussland og Cuba.

Kategori tre er det totalitære diktaturet. Som sagt er de totalitære hardcore-statenes jubeldager over. Strengt definert er det bare Nord-Korea som gjenstår (som kvalifiserer seg med glans), selv om vi kan si at land som Eritrea, Turkmenistan, Iran og Uzbekistan faller inn under en noe videre totalitarismediagnose. De aller fleste diktaturer i dag er ikke totalitære.

Dagens Iran er et eksempel på et land som har klare totalitære trekk: religiøs og politisk ensretting, fengsling og drap på systemkritikere og ikke minst et religiøst politi som patruljerer gatene og arresterer folk – og straffer dem med piskeslag – for gjerninger vi i vår del av verden anser som normal adferd, for eksempel at jenter går med jeans som ikke dekker anklene. Samtidig er Iran et land med en viss politisk opposisjon. Økonomien er ikke utelukkende statlig styrt, og det er mulig å bevege seg ut og inn av landet. Vi kan derfor si at Iran ikke oppfyller alle de krav som stilles for å definere et totalitært system. Mange velger derfor å kalle Iran et autoritært land med totalitære trekk.

Enkelte stater kan betegnes som posttotalitære. Det vil si at de tidligere har vært totalitære stater, men at systemet har myknet opp slik at de totalitære strukturene ikke lenger er monolittiske og uangripelige. Det er også vanlig å betrakte de posttotalitære statene som mindre voldelige enn hva den en gang var. Klassiske eksempler på posttotalitære stater er Kina og Cuba, som frem til tidlig åttitall eller der omkring var høypotente totalitære stater hvor ingen del av sivilsamfunnet kunne forholde seg likegyldig til regimet og dets leder. Det skal være total kontroll over ikke bare alle medier, men også hele kulturlivet fra a til å. Enten måtte du delta i dyrkelsen av Castro eller Mao, eller så hørte du hjemme i arbeidsleir eller fikk en enda verre skjebne. I Cuba, Sovjet og Kina har lufta de siste tiårene gått ut av ballongen og regimene har åpnet seg for omverdenen. Selv om de totalitære strukturene, som persondyrkelse, politisk indoktrinering, diktatur og overvåking, fremdeles er realiteter, er utøvelsen av dem relativt halvhjertet. Pengepolitikken har transformert fra planøkonomi til ulike varianter av marked, og sivilsamfunnet og kulturlandskapet er ikke lenger bare til for å dyrke staten, lederen og ideologien. Det er heller ikke nødvendigvis forbundet med livsfare å uttale seg om deler av politikken i offentligheten osv.

Hva er totalitarisme?

Totalitarisme er ikke et normativt begrep, men et statsvitenskaplig begrep som sier noe om diktaturets innretting. Det sier altså ikke med nødvendighet noe om diktaturets fysiske voldelighet. En autoritær stat kan være mer voldelig (og slemmere) enn en totalitær stat. Folkemordet i Rwanda, per capita det mest effektive massedrap siden Holocaust, skjedde i et autoritært regime.

Hvis vi sammenligner det totalitære DDR og det autoritære diktaturet Chile på syttitallet, så var Chile mer brutalt enn DDR. Pinochet myrdet 3000 mennesker. Så mange ble rett og slett ikke drept i DDR (vel og merke etter ca. 1955). DDR står litt i særklasse når det gjelder totalitære stater og kan vel betegnes som den mest vellykkede totalitære stat i historien. Overvåkingen var så omfattende at staten faktisk lykkes i å fusjonere paranoiaen inn i et system som til en viss grad fungerte etter planen. Derfor ble ikke DDR så massivt voldelig. Chile var et klassisk diktatur: Holdt du kjeft og passet dine egne saker, kunne du trekke deg tilbake til et noenlunde fungerende sivilsamfunn. Den klassiske diktator er opptatt av lydighet, men ikke nødvendigvis av en storslagen utopisk-ideologisk visjon for en ny menneskehet.

Totalitære regimer er forskjellige, men de har også mange strukturelle likheter, og det er disse fellestrekkene som har blitt omtalt som det totalitære. Ordet totalitær er utledet av at staten har total kontroll over sine borgere, fra vugge til grav. Det totalitære regime krever blind lydighet av innbyggerne, også i forhold til tanker og ideer, og de benytter seg av hjernevasking og ensretting for å få det til. I det totalitære regimet er det ingen forskjell på politikk og privatliv, og det finnes ingen ytringsfrihet. Ei heller et sivilsamfunn utenfor politikkens kontroll.

Den første skrevne ideen om den totalitære stat finner vi i Platons Staten. Men det var Vladimir Iljitsj Lenin, den første kommunistiske diktator, som først virkeliggjorde det totalitære systemet. ”Alt er politikk” sa Lenin, og mente at alle borgere hadde plikt til å videreføre revolusjonen – også om natta – mens de sov.

I kjernen av den totalitære stat finner vi det som den engelske forfatteren George Orwell kalte tankekontroll. Mens det autoritære regimet først og fremst er opptatt av å holde på makt gjennom å kontrollere borgernes gjerninger, er det totalitære regimet like opptatt av å kontrollere borgernes tanker. Å tenke ”feil” er i seg selv en forbrytelse. Hvordan myndighetene kan kontrollere folks tanker er selvsagt ikke lett å forstå. Ingen kan gå inn i hodet på andre mennesker for å finne ut av hva de tenker. Resultatet ble da også at millioner av mennesker i totalitære regimer ble drept fordi myndighetene antok at de tenkte ”farlige” tanker, som for eksempel å ha egne meninger om landets ledelse. I alle totalitære regimer har det blitt opprettet hemmelig politi, tankepoliti, som har hatt som oppgave å vite alt om alle og bruke alle midler for å få vite det, som spionasje, utpressing, avlytting og angiveri.

Her er vi kanskje ved totalitarismens essens, ved det som gjør den så spesiell: At lojaliteten til staten er så total at alt vi kjenner til av lojalitet blir snudd på hodet. Systemet er så tilstedeværende i menneskers liv at de til slutt føler større lojalitet til staten, en diktator eller en ideologi, enn til sin egen familie. I DDR regner man med at nær 200 000 personer var angivere til det hemmelige politiet, Stasi. Svært mange familier var berørt av dette, og det spredte stor frykt i befolkningen. Angiveri har vært utbredt i alle totalitære stater.

Den totalitære statsmakten mener at det er til borgernes beste at de ikke får lov til å reise fritt. Det mest slående eksempelet på dette var Berlinmuren, som ble reist i 1961. Historisk sett har formålet med murer og festningsverk vært å holde fienden ute. Berlinmuren hadde det motsatte formål: Å stenge borgerne inne. Den som forsøkte å klatre over muren, ble skutt på av grensevaktene.

Persondyrkelse er et annet ubestridelig trekk ved totalitarismen. Det mest slående fysiske kjennetegnet på en totalitær stat er de obligatoriske kjempeplakatene med bildet av statsoverhoder som henger rundt på gater og torg. I Nord-Korea har persondyrkelsen blitt så ekstrem at landets grunnlegger, Kim Il Sung, som døde i 1994, har blitt utnevnt til President til evig tid. En død mann er altså statsoverhode i Nord-Korea.

De totalitære ideologiene blir gjerne omtalt som utopiske. Kommunistene ville skape det klasseløse samfunn, hvor eiendomsretten var opphevet, hvor alle levde i overflod, og alle lover var overflødige fordi mennesker ikke lenger hadde behov for å stjele. Nazistene ville skape det raserene ariske tusenårsriket, den høyeste form for sivilisasjon verden hadde sett. De utopiske ideologiene har som ambisjon å skape det de selv oppfatter som det fullkomne samfunn.

I fremtiden kan det være fornuftig å holde Per Sandberg, ordføreren i Våler, det norske debattklimaet og det politisk korrekte forskningsmiljøet utenfor dette selskapet. Det kan også være et slags moralsk ris bak speilet her: Vi skylder ofrene for Holocaust, Det Store Spranget og Den Store Terror at historien ikke relativiseres gjennom begrepsforvirring og lettvintheter.

Innlegget er publisert hos Minerva 7.2.13.

Publisert: 7. februar 2013