Svar fra den mørke siden
Er Corbyn farlig? Bård Larsen svarer Svein Tuastad i VG:
Publisert: 24. juni 2017
Svein Tuastad er ikke begeistret for mye av kritikken som blir reist mot Labour-leder Jeremy Corbyn. Kritikerne er tidvis ondskapsfulle, mener Tuastad. Da er man kanskje svar skyldig da?
Det er riktig at undertegnede har plassert Corbyn i en venstretradisjon som ikke er utpreget liberaldemokratisk. Tuastad er åpenbart uenig, men kronikken skorter litt på substansielle innvendinger. I stedet får vi servert ganske generelle vendinger, som at ”det store «brotsverket» til Jeremy Corbyn kokar i grunnen ned til at han har vore prinsippfast gjennom alle desse åra.”
Men hva betyr nå det, å være prinsippfast? Hva om prinsippene er av det dårlige slaget, for eksempel sett fra Tuastads synsvinkel? Er det ikke bedre å la seg overbevise av bedre argumenter, enn å tviholde på foreldede eller dårlige meninger og løsninger?
Sett fra min synsvinkel er det ikke særlig positivt å tviholde på sosialisme fra syttitallet. Det er heller ikke særlig positivt å proklamere solidaritet med autoritære regimer. Og dette er ikke innvendinger som bare kommer fra den mørke siden, men også i stor grad fra Labour internt, og ikke minst fra partiets parlamentsgruppe, der mange av sosialdemokratene ikke lenger føler seg hjemme i eget parti.
Tuastad hopper egentlig bukk over det viktigste. For den vesentligste innvendingen mot Corbyn har lite å gjøre med Blair, Irak-krigen eller studieavgifter. Den viktigste innvendingen har hele veien vært den støtten Corbyn har gitt til sosialistiske despoter og hva en slik støtte eventuelt kan fortelle oss om Corbyns ideologi.
Corbyn har inntil nylig vært en profilert forsvarer av det venezuelanske autokratiet og chavismen som en sosialistisk rollemodell. Da Fidel Castro døde, var Corbyn full av lovord. Han har lenge vært medlem av den britisk-cubanske vennskapsforeningen Cuba Solidarity Campaign (CSC), der han holdt tale så sent som i 2016. CSCs er en ren propagandaforening som ukritisk støtter den cubanske revolusjonen og Castro-brødrene, og ditto erklærer opposisjonelle som CIA-agenter. I likhet med Cubaforeningen her hjemme arrangerer CSC signingsferder til det karibiske diktaturet.
Tuastad synes å mene at svermerier som dette ikke har noen betydning for Corbyns ideologiske og demokratiske posisjon, men at disse heller må settes på kontoen for idealisme og omsorg for de fattige. Tuastad mener sågar at kritikken er ”brønnpissing”, og at det foregår en ondskapsfull kampanje mot Corbyn.
Vi kan snu på det: Om en profilert leder på europeisk høyreside ga sin uforbeholdne ideologiske tilslutning til diktaturet Chile under Pinochet eller til Erdogan i våre dager, hvordan skal vi tolke det? Som isolerte inkurier eller som utrykk for politiske og ideologiske preferanser?
Et annet eksempel er Marine Le Pens idolisering av Putin (”den vestlige sivilisasjonens redningmann”). Er dette irrelevant når vi skal danne oss et bilde av demokratisynet i det franske ytre høyre?
På sett og vis minner teksten til Tuastad om debatter både innad og utad i SV så lenge partiet har eksistert, eller i alle fall frem til de siste årene.
Den jevne SVer betraktet ikke den kalde krigen som en konflikt mellom diktatur og demokrati, men mellom arbeidermakt og kapitalmakt (den såkalte hovedmotsetningen). Enkelte i partiet var klare tilhengere av Sovjet, DDR og andre stater. Samtlige partiledere frem til midten av 1980-tallet reiste på pilegrimsreiser til sosialistiske diktaturer.
Andre i partiet (kanskje de fleste)var mer avmålt. De ønsket ”den tredje vei”, som det het, mellom sosialisme og demokrati. Den var ikke særlig overbevisende. Partibiograf Frank Rossavik har omtalt SVs tilnærming til de sosialistiske landene som «et fikenblad for mer eller mindre klar støtte til Sovjetunionen og den kommunistiske blokken».
Demokratisynet har alltid stått sentralt i (intern) sosialistisk diskurs, og da særlig i skjæringspunktet mellom pluralistisk demokrati og den sosialistiske ideologiske staten.
Hva er sosialisme? Noen snakker om mer fordeling og flere barnehageplasser. De oppfatter sosialisme som en slags fordelingsnøkkel innenfor rammen av det liberale demokratiet (les venstresosialdemokrater). Andre snakker om at de ønsker statssosialisme.
Det er her det begynner å bli interessant. For hva menes med statssosialisme? Altså staten som en ideologisk innretning? De fleste forstår at det er et veldig stort sprang mellom venstresosialdemokrati og doktrinær sosialisme. I SV har det tradisjonelt vært plass til begge syn.
Slik Tuastad kan tolkes, eksisterer knapt noen intern diskrepans på venstresiden, og i alle fall ikke til høyre for erklærte kommunister. Når Jeremy Corbyn reiser til Caracas og erklærer Huge Chávez som rollemodell for sosialisme (statssosialsime), så kan altså dette ikke tillegges særlig betydning? Den som orker kan klikke seg inn på nettet og høre hva Corbyn har å si om Chávez og Castro. Det er altså ”hovedmotsetningen” om igjen og om igjen.
Corbyn farlig?
Neida, det hadde ikke blitt proletariatdiktatur under Corbyn. Men hva ønsker han egentlig? En type sosialisme, der veien til direkte makt er mer tiltalende enn sakte institusjonaliserte (borgerlige) demokratier, altså som hos Chávez? Eller er det så enkelt som at Corbyn er liberal demokrat på hjemmebane og autoritær på bortebane? Henger det helt på greip?
Corbyn kommer fra en politisk kultur på britisk og europeisk venstreside der autoritære regimer med den rette statsdoktrinen har stått ganske høyt i kurs. Det fremstår derfor både ulogisk og merkverdig at dette ikke får varsellampene til å blinke hos enkelte.
Innlegget var publisert i VG torsdag 22. juni 2017.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Seiersdagen og løgnens imperium
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
