Styringspartiene og ansvaret for helheten

De gamle partiene bør se på konkurransen fra nye nisjepartier som en positiv utfordring og et korrektiv. Tradisjonelt har styringspartiene hatt størst tillit i de sakene som er viktigst for velgerne. Hvis de ikke har det ved dette valget, bør de prøve å gjenvinne tilliten til senere valg.

Kristin Clemet

Publisert: 10. september 2019

Hvorfor sliter styringspartiene, og hva er årsakene til at partibildet blir mer fragmentert i mange land i Europa? Hva skal til for at styringspartiene skal kunne gjenvinne tillit? Dette var tema for et debattmøte jeg deltok på forleden. Møtet var arrangert av Aftenposten, og journalist Øystein K. Langberg skrev om det i torsdagens avis.

Begrepet «styringsparti» er ikke så lett å definere. Men de fleste tenker nok på de største og mest førende partiene på hver side av høyre/venstre-aksen. I Norge er det i så fall Arbeiderpartiet og Høyre.

Foretrukne regjeringspartier

Også velgerne synes å være enige i dette. I forbindelse med den store valgundersøkelsen som ble gjennomført i 2017, ble velgerne spurt om hvilke partier de ønsket i regjering. De kunne svare ett eller flere partier. 53 prosent sa at de ønsket Høyre i regjering, mens 45 prosent ville ha Arbeiderpartiet. Begge partier skåret klart bedre enn de som fulgte på de neste plassene: Frp, Sp, Venstre, KrF og SV. De som skåret dårligst, var MDG og Rødt, altså det vi kan kalle et nisjeparti og et utpreget fløyparti.

De samme velgerne ble også spurt om det var noen partier de ikke ville ha i regjering, og her skåret Høyre og Arbeiderpartiet, men også de tre sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF «dårlig» – altså egentlig godt. Velgerne har få problemer med å se dem som medlemmer av en regjering.

Lede koalisjoner og bygge kompromisser

Et styringsparti må ta ansvar for helheten, og det må evne å lede koalisjoner og bygge kompromisser mellom ulike interesser og verdier. Vårt valgsystem er heldigvis slik at mange kommer til orde, men «prisen» vi betaler, er at vi også har mange partier. Da er de nødt til å samarbeide. Styringspartienes rolle blir ofte å sørge for at samarbeidet fungerer så godt som mulig og være et slags «lim» i en gruppe av ulike partier. Det blir stadig vanskeligere, jo mer oppsplittet partibildet blir.

Motsatsen til et styringsparti er gjerne énsakspartier, nisjepartier og fløypartier.

Det som skjer i flere land nå, er at styringspartiene mister oppslutning, og at det vokser frem nye partier. Vi har fått innvandringskritiske og grønne partier, og nå har vi også fått et bompengeparti (FNB) i Norge.

Énsakspartier overlever sjelden rikspolitisk

Denne typen énsakspartier er ikke uvanlige i lokale valg. Et morsomt eksempel er Hortenpartiet, som ble stiftet i 1999 med ett formål for øye, nemlig å få endret kommunenavnet fra Borre til Horten. Da det var gjort, ble partiet lagt ned.

Men énsakspartier overlever sjelden på den rikspolitiske scenen. Skal et parti styre, må det ha en mening om alle viktige samfunnsspørsmål. Selv om et parti mener at klima, bompenger eller profitt i velferden er aller viktigste sak, må det også mene noe om EØS, pensjonsreformen, kommunesammenslåing, skattepolitikk, innvandring, skole, KRL-faget og NATO, for bare å nevne noe.

Selv vet jeg mye om hva MDG i Oslo mener om parkering, utemøbler og sykkelstier. Men jeg har vanskelig for å se hvordan partiet skiller seg ut i andre og viktigere klimasaker i Oslo, og det virker ikke å være så veldig opptatt av andre saker som for eksempel velferd og skole.

Nye saker på siden av venstre/høyre-aksen

Det er mange årsaker til at styringspartiene blir mindre og til at nye partier blir etablert. En viktig årsak er at det kommer nye saker og temaer som ikke så lett lar seg innpasse på høyre/venstre-aksen, som for eksempel klima og innvandring.

Ved stortingsvalget i 2013 mente velgerne at helse var den aller viktigste saken. I 2017 var det innvandring, og i 2021 blir det kanskje klima. Det må selvsagt partiene ta hensyn til, både fordi sakene reelt sett er viktige, og fordi velgerne mener det.

Ideologisk er velgerne ganske stabile

Men selv om noen saker blir viktigere enn de var før, ser det ikke ut til at velgernes underliggende verdier har endret seg mye. Ideologisk sett er norske velgere ganske stabile. Norsk Monitor er en omfattende sosiokulturell studie som er blitt gjennomført annethvert år siden 1985, og som kartlegger befolkningens verdier, holdninger og adferd over tid.

Jeg spurte Ipsos, som lager Norsk Monitor, om de kunne se noen endringer i verdiene til dem som bor i indre by i Oslo, siden de nå ser ut til å ville stemme mye rødere og grønnere enn de gjorde før. Men slike endringer er vanskelige å spore.

Ifølge Norsk Monitor har velgerne i indre by i Oslo fra 2007 til 2017 bare blitt litt mer moderne og, kanskje overraskende, litt mer materialistiske.

Om det har skjedd noe etter 2017, er for tidlig å si.

Et fløyparti kan bli et styringsparti

Et parti som opprinnelig var et nisjeparti eller et fløyparti, kan utvikle seg til i større grad å bli et styringsparti. Fremskrittspartiet og SV kan sies å ha gjort det i Norge, og det tyske grønne partiet, som lenge sto langt til venstre, har etter hvert etablert seg som et stort, liberalt sentrumsparti. Det skjedde etter en lang kamp mellom «fundamentalister» og «realister», der realistene vant til slutt.

Et parti som skal være et styringsparti, kan ikke være enøyd og ensidig – det må være realistisk og ta flere hensyn.

Men også et parti som allerede er et styringsparti, og som mister oppslutning, kan gjenvinne styrke, dersom det tar opp i seg de nye sakene som velgerne er opptatt av og greier å formidle verdien av å ta hensyn til helheten. Det betyr å prioritere, være realistisk, tenke langsiktig og forsøke å avveie ulike hensyn, også når de kommer i konflikt med hverandre.

Det behøver ikke fløypartier og nisjepartier å gjøre. De kan nøye seg med å profilere seg på enkeltsaker uten å tenke på konsekvensene. MDG, for eksempel, har stemt for å bruke 65 milliarder kroner fra oljefondet for å imøtekomme klimastreikende ungdommer, uten å ha dekning for det i budsjettet. Rødt går til valg på å innføre gratisgoder for fem milliarder kroner i Oslo. Bompengepartiet i Oslo vil fjerne alle bomstasjoner, bygge ut kollektivtrafikken og innføre masse gratis parkering. Ingenting av dette er realistisk.

Positiv utfordring og korrektiv

Det er vanskelig å forutse om klimasaken vil lede til flere kompromisser eller mer konflikt. Forskere diskuterer om klima og innvandring representerer nye konfliktlinjer som vil utkonkurrere høyre/venstre-dimensjonen – eller om disse sakene snarere vil bli innvevd i høyre/venstre-aksen, ved at partier både til høyre og venstre fører en klima- og innvandringspolitikk som deres velgere er tilfreds med. Jeg mener at vi kan se tegn til det siste. Det betyr ikke at innvandringskritiske eller grønne nisjepartier vil forsvinne, men det betyr at behovet for dem blir mindre.

Styringspartier kan virke trauste, men mange velgere foretrekker nok litt kjedelig styring og stabilitet fremfor konflikt, kaos og krangling.

Derfor bør de gamle partiene se på konkurransen fra nye nisjepartier som en positiv utfordring og et korrektiv. Tradisjonelt har styringspartiene hatt størst tillit i de sakene som er viktigst for velgerne. Hvis de ikke har det ved dette valget, bør de prøve å gjenvinne tilliten til senere valg.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 8.9.19.

Publisert: 26. januar 2023