Stå opp for menneskerettighetene

Det er liten grunn til å tro at lille Norge har noen særlig innflytelse på menneskerettighetssituasjonen i Kina. Og det er uansett vanskelig å forstå at innflytelsen er stor nok til å rettferdiggjøre den moralske forviklingen Regjeringen har tråkket inn i. I denne saken har ikke Regjeringen maktet å overbevise om at vektleggingen er symmetrisk. Så langt er det først og fremst Kina som tjener på den norske regjeringens politikk, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 27. april 2014

Av Bård Larsen, historiker og prosjektleder i Civita.

Hva er det som blir sagt og gjort som er så viktig og avgjørende at vi ikke får vite de reelle årsakene til beslutningen om ikke å møte Dalai Lama?

Med på laget hadde han gammelkommunistene Arnulf Kolstad og Rolf Melheim, som mener at den menige kineser verken liker Dalai Lama eller Liu Xiaobo og at Kina ikke er et diktatur. Hvem trenger fiender med slike venner, sier munnhellet. Og Glad Pedersen kunne nok tenke seg andre meningsfeller i Dalai Lama-saken enn de han fikk servert på NRK, men slik har det altså blitt. Og det er dessverre selvforskyldt.

Norsk offisiell holdning er at Norge er i en særstilling når det gjelder Kina. Vi må derfor, i denne omgang, hoppe bukk over prinsipper. Det er i seg selv en relativ holdning som er problematisk. Verre blir det når vi ser på bakgrunnen for Kinas vrede mot norske myndigheter, nemlig utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo. Kinesiske myndigheter vil ikke for harde livet forstå at en demokratisk stat har autonome aktører, som nobelkomiteen.

Sett fra en liberal demokratisk synsvinkel er dette en imponerende feilslutning fra Kinas side. Og denne selvfølgeligheten bør en borgerlig regjering gi klart og ettertrykkelig uttrykk for. Det burde vært en selvfølge under karikaturstriden (hvilket det dessverre ikke var) og bør være like selvsagt i omstendighetene rundt Dalai Lamas besøk til Norge. Vi kjøpslår ikke med truende teokratier eller autokratier.

Når vi også kan lese i pressen at kinesiske myndigheter har fremsatt en rekke krav til norske myndigheter for i det hele tatt å samtale på offisielt nivå, deriblant en unnskyldning for fredsprisutdelingen, burde UD, gitt klart svar. Det handler om prinsippfasthet – og i enkelte tilfeller – å velge konfrontasjon. I alle tilfelle burde UD opplyse om hvorvidt disse kravene rent faktisk har blitt fremsatt. Er det i det hele tatt mulig å etablere en reell dialog med et autoritært regime på mer eller mindre truende premisser? Eller er det snarere en autoritær stats insisterende monolog regjeringen nå vikler seg inn i, som passive tilhørere?

Å forandre verdens tyrannier til det bedre fremstår ofte som en sisyfosoppgave innenfor det internasjonale forhandlingsrammeverket. Sett innenfra fortoner det seg nok annerledes. Forhandlinger og interne prosesser bølger frem og tilbake og setter mange funksjonærer i arbeid. I korridorene vandres det og snakkes det, og man kommer frem til småskrittløsninger som kan vare over år.

Alt dette er utvilsomt viktig, men de som står midt i prosessen kan nok også fanges av den. Man mener selv man får utrettet noe viktig, men ser ikke at den langsomme saksgangen også kan bidra til å forlenge brutale regimers levetid. I slike institusjonelle dialogprosjekter finner man også en god del nødvendig prinsipiell relativisme. Men i de internasjonale institusjonenes utrettelige arbeid, virker det som om diplomatiånden også kan gå seg vill i en forestilling om at dialogprosessen er et resultat i seg selv, ganske uavhengig av konsekvens. I demokratiutvikling og menneskerettighetsspørsmålet er det heller tvilsomt at veien kan være målet.

Kina (og Russland) utøver sannsynligvis en gjennomtenkt og smart strategi ved gradvis å endre normene i det internasjonale samfunnet, og unnfallenhet fra Norge og andre vestlige land bidrar til denne uheldige forskyvningen. Det internasjonale samfunn kan i overskuelig fremtid bestå av to parallelle globale systemer, gjensidig avhengige av hverandre: De autoritære statene på den ene siden, anført av Moskva og Beijing, og de demokratiske på den andre, skjønt forent i en global økonomisk orden. Dette kan antagelig bare skje med de demokratiske nasjonenes stilletiende aksept, hvor autoritære stater i stor grad kan diktere dagsorden.

Alle som jobber med menneskerettigheter, vet at kamp mot diktatur og undertrykkelse krever innsats med til dels store kostnader. Autoritære staters overgripere er mer enn noe annet opportunister. Gir man dem lillefingeren, tar de hele hånda. Noe som ble godt illustrert på TV2s Vårt lille land, sist søndag . Her ga programleder Gerhard Helskog oss et innblikk i FNs Menneskerettighetsråd i Genève og hvordan Norges rolle i organet virker diffus og lite offensiv i spørsmål om rådets sammensetning av flere diktaturer og i kritikken av dem.

Nylig fikk Kina, Cuba, Vietnam og Saudi-Arabia seter i FNs menneskerettighetsråd, noe som fikk USAs FN-ambassadør Samantha Power til å si på tørrest mulig måte: «De nyvalgte medlemmene av rådet begår vesentlige brudd på rettighetene rådet er utviklet for å fremme og beskytte. Selve valget er en påminnelse om at mye av rådets arbeid gjenstår». I TV2-reportasjen viste det seg at den norske delegasjonen til rådet gir lite lyd fra seg. Verken tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre eller Bård Glad Pedersen ville fortelle hvorfor, eller i det hele tatt hva som var norsk posisjonering i rådet. Det er kutyme ikke å informere norsk offentlighet om slike spørsmål, ble det sagt fra begge hold. En slik holdning blir vi som del av norsk offentlighet ikke mye klokere av.

Det er, som det har blitt sagt flere ganger i denne saken, liten grunn til å tro at lille Norge har noen særlig innflytelse på menneskerettighetssituasjonen i Kina. Og det er uansett vanskelig å forstå at innflytelsen er stor nok til å rettferdiggjøre den moralske forviklingen Regjeringen har tråkket inn i. I realpolitikken velger man gjerne mellom flere onder, og det kan til tider være nødvendig. Verden kan være en skitten affære. Men i denne saken har ikke Regjeringen maktet å overbevise om at vektleggingen er symmetrisk. Så langt er det først og fremst Kina som tjener på den norske regjeringens politikk.

Relativisme, eller prinsipielle avvik, har som regel en begrunnelse. Relativisme kan også være nødvendig som et fleksibelt og pragmatisk verktøy for å oppnå et viktig resultat. Men er begrunnelsen til den norske regjeringen god nok? Alle skjønner jo at noe må være hemmelig om forholdet mellom stater, men her virker det som om alt er hemmelig.

Regjeringen må kunne si noe som gir en viss idé om hva de sentrale interessene er i denne saken, og det har den ikke gjort. Hva er det som blir sagt og gjort som er så viktig og avgjørende at vi ikke får vite, og som i forlengelsen av det hele, heller ikke gir oss mulighet til å vurdere hva som er så avgjørende for Regjeringens beslutning om ikke å møte Dalai Lama?

Innlegget er publisert på VG Nett 27.4.14.

Publisert: 25. januar 2024