Privatliv: En forutsetning for frihet

Et fritt liv kan ikke realiseres uten en privatsfære. En slik sfære er en forutsetning både for negativ og positiv frihet, både for hvilke handlingsalternativer som står åpne og for at aktøren skal kunne leve sitt liv i samsvar med sine verdier. Hvis en person skal kunne leve fritt, er det avgjørende at vedkommende har et visst mål av kontroll over sine omgivelser, skriver Lars Fr.H. Svendsen i Morgenbladet.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 14. juni 2013

Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita og ved UiB.

Den kanskje mest grunnleggende relasjonen som muliggjøres av privatlivet er den vi danner til oss selv.

Et fritt liv kan ikke realiseres uten en privatsfære.

En slik sfære er en forutsetning både for negativ og positiv frihet, både for hvilke handlingsalternativer som står åpne for en aktør og for at aktøren skal kunne leve sitt liv i samsvar med sine egne verdier.

Hvis en person skal kunne leve fritt, er det avgjørende at vedkommende har et visst mål av kontroll over sine omgivelser.

En del av denne kontrollen sikres av lover som garanterer personlig handlefrihet, da det enkelte individet innrømmes et område hvor dets egne avgjørelser er enerådende. John Stuart Mill beskriver det som «en sirkel rundt ethvert menneskelig individ», som ikke noen skal ha anledning til å tre innenfor så fremt dette ikke er autorisert av individet selv. Friheten krever mer enn bare at ingen griper inn og med makt tvinger en person til å handle annerledes enn vedkommende ønsker – den forutsetter også et rom for dannelse av selvet hvor det er unndratt den «myke» makten i et overvåkende blikk.

Din frihet består blant annet i at du har et visst forhold til deg selv som gir deg et ansvar for dine handlinger og tanker, slik at de kan sies å være dine egne. De er ikke simpelthen påført deg utenfra, selv om de også er det, men er integrert av deg selv i ditt eget selv. Frihet forutsetter muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte. Privatlivet er en sfære der en vesentlig del av dette egne kan dannes.

Etymologien til «privat» indikerer også dette, da den latinske grunnformen er adjektivet privus, som opprinnelig betegnet noe singulært, men senere fikk en betydning av det som er ens eget.

Når vaner, tradisjoner, sosiale strukturer, teknologi og andre ressurser endres, vil også synet på privatliv gjøre det. Hva som betraktes som «privat» varierer følgelig med tid og sted, noe som er utførlig dokumentert i Philippe Ariés’ og Georges Dubys fembindsverk om privatlivets historie.

Det ser likevel ut til at alle kulturer har et eller annet begrep om privatliv. I filosofien har diskusjoner om forholdet mellom det private og offentlige foregått siden antikken.

Grensene mellom det private og det offentlige er blitt forskjøvet, ved at mer av det som tidligere var strengt privat nå bringes ut i det offentlige rommet, for eksempel ved at politikere begrunner sine standpunkter med henvisning til hendelser i sine private liv. I sosiale medier kringkaster mange mennesker tanker, gjøremål og hendelser som tidligere generasjoner vilie holdt privat. Reality-tv er selvsagt et ytterliggående eksempel på det samme. Man kan si at ikke å bli observert for mange i dag fremstår sorn et mer skremmende scenario enn å være under full overvåkning. George Berkeleys formulering esse est perripi, «å være er å sanses», får en besynderlig konkretisering i manges behov for en bekreftelse av sin egen eksistens ved å fylle andre menneskers synsfelt. Seg selv møter disse selvopptatte menneskene bare i de gjenspeilingene de kan finne i andres blikk.

I filosofien har diskusjoner om forholdet mellom det private og offentlige foregått siden antikken.

Privatlivet muliggjør en kontroll over hvem som har adgang til ulike sider ved oss, og derigjennom kan vi også utvikle ulike sosiale relasjoner til andre mennesker.

Bare fordi man kan skape en avstand til visse mennesker er det mulig å danne desto nærere bånd til andre. Vi danner relasjoner blant annet ved å velge å avsløre ulike sider ved oss selv og ved å gi andre adgang til oss på forskjellige måter. Vi opptrer alle ulikt overfor familiemedlemmer, venner, kollegaer, offentlige tjenestemenn etc. Noe vil vi ha helt for oss selv. Mye vil vi dele med familie og venner i en sfære hvor vi uttrykker oss mer eller mindre uten forstillelse. Atter andre ting vil vi dele med en bredere offentlighet.

Ulike mennesker vil ha ulike grenser for hva som er privat og hva som er offentlig, og det rnå i stor utstrekning være opp til den enkelte hva han eller hun ønsker å dele med hvem.

Den kanskje mest grunnleggende relasjonen som muliggjøres av privatlivet er den vi danner til oss selv. Privatlivet skaper et rom hvor individet kan reflektere, uttrykke seg og slappe av for å utvikle denne personligheten. Privatsfæren er et rom hvor vi kan gjøre som vi ønsker uten frykt for andres reaksjoner, det vil si, alle andre enn dem vi selv har valgt å gi tilgang til denne sfæren. Det dreier seg videre ikke bare om en sfære hvor vi er unndratt andres potensielt fordømmende blikk, men om en sfære hvor vi er unndratt dette blikket overhodet og derigjennom også kan slippe å observere oss selv, slik vi ofte gjør når vi er oss bevisst at andre observerer oss. Visse aspekter ved livene våre kan eksistere bare under forutsetning av at vi kan være helt og fullt overlatt til oss selv. Poenget er ikke at man har noe å skjule, men at man har soner hvor man overhodet ikke behøver å tenke over hvorvidt man har noe å skjule.

Som sosiale vesener spiller vi roller for hverandre og overvåker samtidig oss selv for å forsikre oss selv om at vi spiller roll ene riktig og overholder de sosiale normene i spillet. Det er dette T.S. Eliot i The Love Song of Alfred Prufrock (1915) beskriver som å «prepare a face to meet the faces that you meet». Vi tar på oss et ansikt som vi kan ta av oss når vi kommer hjem igjen. Det betyr ikke at vi er falske, men bare at vi spiller ut ulike sider av oss selv for ulike mennesker, og dette forutsetter en vedvarende selvrefleksivitet.

Uten en sføre fri for andres innsyn og inngrep vil ikke frihet og individualitet la seg danne og opprettholde. Selvfølgelig har den sosiale disiplineringen positive sider, da vi rett og slett ikke ville kunne leve sammen i samfunn uten den, men den kan også gjøre for store inngrep. Vi er sosiale vesener som også utvikler vår personlighet gjennom relasjoner til andre mennesker. Det er bare mot denne bakgrunnen at det gir mening å snakke om et privatliv. Privatsfæren er noe man kan forlate for så å trekke seg tilbake til. Det er et fenomen som hører hjemme i en sosial kontekst.

Innlegget er på trykk i Morgenbladet 14.6.13