Hvorfor personvern?

En svekkelse av personvernet er en svekkelse av den personlige friheten, men på en måte som ikke nødvendigvis merkes helt uten videre. Den legger ikke opplagte fysiske begrensninger på handlingsrommet ditt, og du står tilsynelatende like fritt som før til å handle slik du måtte ønske. Men bare tilsynelatende, for du begynner å legge nye bånd på hva du sier og gjør, skriver Lars Svendsen.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 28. januar 2014

Av Lars Svendsen, filosof i Civita

Frihet krever mer enn bare at ingen griper inn og med makt tvinger en person til å handle annerledes enn vedkommende ønsker — den forutsetter også et rom for dannelse av selvet hvor det er unndratt den ”myke” makten i et overvåkende blikk.

Dette er en forkortet versjon av Svendsens bidrag til boken Til forsvar for personvernet, som ble gitt ut av Civita og Universitetsforlaget i 2010.

Muligheten for misbruk av informasjon brukes ofte som en begrunnelse for at personvernet må forsvares. Dette er utvilsomt et relevant hensyn, men det kan også gis en begrunnelse for personvernet som lodder dypere i menneskets eksistensielle kår. Selv om vi for argumentets skyld skulle kunne anta at informasjonen ikke blir misbrukt, bør det likevel trekkes grenser for hvilken informasjon som kan innhentes og hvilken bruk som kan gjøres av den av hensyn til konsekvensene for dannelsen av våre forhold til andre og til oss selv. Argumentet ut fra muligheten for misbruk bør derfor suppleres med argumenter ut fra privatsfærens betydning for utvikling av relasjoner til andre og ikke minst for individuell personlighetsdannelse.

Når man skal diskutere grensene for privatliv og personvern er en kompliserende faktor at disse grensene er historisk foranderlige. I tråd med at vaner, tradisjoner, sosiale strukturer, teknologi og andre ressurser endres, vil også synet på privatliv gjøre det. Hva som betraktes som ”privat” varierer følgelig med tid og sted. Det ser likevel ut til at alle kulturer har et eller annet begrep om privatliv.

En viktig kilde til endringer i nyere tid skyldes teknologiutvikling. Dette var et avgjørende hensyn allerede for Warren og Brandeis i deres klassiske artikkel fra 1890, hvor de la vekt på hvordan fotografiet og pressen hadde invadert privatlivet og hvordan en rekke andre teknologiske nyvinninger truet med å gjøre det mulig å kringkaste for all offentlighet det som personer hadde bare ytret i en avgrenset privatsfære. De skrev for øvrig denne artikkelen etter at en ”paparazzi” hadde krenket privatlivet til Warrens datter da hun giftet seg. Teknologiutviklingen har vært eksplosiv siden Warrens og Brandeis’ tid. Vi bør imidlertid ikke klandre teknologiutviklingen som sådan for en svekkelse av personvernet, da det er opp til oss å sette grenser for dens anvendelse. En teknologi kan brukes på ulike måter til ulike formål — eller vi kan gi avkall på å bruke den.

Privatlivet muliggjør en avstand til visse mennesker slik at man kan danne desto nærere bånd til andre. Vi danner relasjoner ved å velge å avsløre ulike sider ved oss selv og ved å gi andre adgang til oss på forskjellige måter. Hvis alt som kan vites om oss alltid allerede muligens var kjent for enhver, ville forskjellen på en kjæreste, en venn og en hvilken som helst annen person viskes ut. Vi opptrer alle ulikt overfor familiemedlemmer, venner, kollegaer, offentlige tjenestemenn etc. Noe vil vi ha helt for oss selv. Mye vil vi dele med familie og venner i en sfære hvor vi uttrykker oss mer eller mindre uten forstillelse. Atter andre ting vil vi dele med en bredere offentlighet. Ulike mennesker vil ha ulike grenser for hva som er privat og hva som er offentlig, og det må i stor utstrekning være opp til den enkelte hva han eller hun ønsker å dele med hvem. I et samfunn med massiv overvåkning mister vi muligheten til å regulere dette på individuell basis.

Man kan imidlertid hevde at heller ikke dette stikker dypt nok, fordi den kanskje mest grunnleggende relasjonen er den vi danner til oss selv. Privatlivet fremmer en oppfatning av at vi alle har en strengt individuell personlighet. Det skaper et rom hvor individet kan reflektere, uttrykke seg og slappe av for å utvikle denne personligheten. Privatsfæren er et rom hvor vi kan gjøre som vi ønsker uten frykt for andres reaksjoner, dvs. alle andre enn dem vi selv har valgt å gi tilgang til denne sfæren. Det dreier seg videre ikke bare om en sfære hvor vi er unndratt andres potensielt fordømmende blikk, men om en sfære hvor vi er unndratt dette blikket overhodet og derigjennom også kan slippe å observere oss selv, slik vi ofte gjør når vi er oss bevisst at andre observerer oss. Visse aspekter ved livene våre kan eksistere bare under forutsetning av at vi kan være helt og fullt overlatt til oss selv. Poenget er ikke at man har noe å skjule, men at man har soner hvor man overhodet ikke behøver å tenke over hvorvidt man har noe å skjule.

Overvåkningen er en del av våre moderne tider. Symptomatisk nok er det overvåkningskameraer over hele fabrikken i Chaplins film Modern Times, til og med på toalettene, slik at direktøren kan holde et øye med de ansatte til enhver tid. Poenget er ikke at han faktisk ser på hva enhver arbeider gjør til enhver tid, men snarere at alle arbeiderne er klar over at de til enhver tid kan bli betraktet, og innretter sin atferd deretter. Her har Chaplin tatt opp en idé fra Jeremy Bentham, som utformet en fengselsbygning han kalte panopticon, hvor en vokter kunne observere alle fangene uten at fangene var i stand til å avgjøre om de ble observert eller ei. Tanken var at fangene til enhver tid ville oppføre seg slik fengselsledelsen ønsket hvis de ikke kunne vite om de ble observert. Bentham beskrev dette som en ny måte å få makt over sinnene på, i et omfang som tidligere ikke hadde vært mulig. Han hadde rett i det. Når vi vet at vi blir overvåket av andre — eller at det i minste er en reell mulighet for at vi blir overvåket — enten det dreier seg om, forandres også vårt forhold til oss selv: Vi begynner å overvåke oss selv og vår atferd.

Der fangene og arbeiderne hos Bentham og Chaplin neppe har noe ønske om slik overvåkning, er vi i dag forbløffende villige til frivillig å underlegge oss slik overvåkning. Det blir slik sett en variant av den frivillige trelldom. For det er en form for trelldom, idet vi mister en avgjørende del av vår frihet. Et grunntrekk ved det å leve i frihet er en viss spontanitet, et fravær av forsiktighet og beregning, eller en slags selvfølgelighet, om man vil. Den som ustanselig må tenke over sine handlinger, selv i den enkleste hverdagslighet, har fått en innskrenkning av sitt frie handlingsrom. Når vi overvåker oss selv fordi vi tror at vi kan være overvåket av andre, mister vi denne spontaniteten — vår hverdagslige utvungenhet. Nettopp derfor er personvernet så avgjørende for å ivareta den individuelle friheten.

Hvis alt du foretar deg kanskje blir observert og registrert, vil du bli forsiktig med hva du foretar deg. Uten en sfære fri for andres innsyn og inngrep, vil ikke frihet og individualitet la seg dannes og opprettholdes. En person som er helt og fullt gjenstand for et offentlig blikk, og er seg dette bevisst, vil miste mye av sin individualitet og bli et mer sosialt konvensjonelt vesen. Det skal selvfølgelig ikke benektes at den sosiale disiplineringen har sine positive sider, da vi rett og slett ikke ville kunne leve sammen i samfunn uten den, men den kan også bli for inngripende. Selvfølgelig er vi mennesker sosiale vesener som utvikler vår personlighet gjennom relasjoner til andre mennesker. Det er bare mot denne bakgrunnen at det gir mening å snakke om et privatliv. Privatsfæren er noe man kan forlate for så å trekke seg tilbake til. Det er et fenomen som hører hjemme i en sosial kontekst.

En sentral tanke i den liberale tradisjonen er at frihet må innebære muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte. Å være autonom å være ett med seg selv, i den forstand at man handler ut fra grunner som i en avgjørende forstand er en egne, som ikke bare er påført en utenfra, men som er en del av hva vi kan kalle ens autentiske selv. Dette forutsetter et privatliv fordi privatlivet er en sfære der det egne kan dannes. Dette støttes for så vidt også av etymologien til ”privat” — selv om man alltid skal ta etymologisk baserte argumenter med en klype salt — da den latinske grunnformen er adjektivet privus, som opprinnelig betegnet noe singulært, men senere fikk en betydning av det som er spesielt eller ens eget. Warren og Brandeis grep også dette poenget da de omtalte retten til et privat som ”retten til ens personlighet”.

Et standardargument fra dem som ønsker mer omfattende overvåkning og en tilsvarende innsnevring av personvernet, er: ”Hvis man ikke har noe å skjule, har man heller ingenting å frykte.” Argumentet forutsetter at det man har å skjule må være noe som i en eller annen forstand er umoralsk eller ulovlig. Dette er svakheten ved argumentet, da det er alt annet enn innlysende at retten til privatliv og personvern er basert på et ønske om å skjule noe som er galt. Argumentet er basert på en falsk dikotomi: Enten har du gjort noe galt, og bør følgelig avsløres eller du har ikke gjort noe galt og følgelig er det ikke noe skadelig som kan avsløres om deg. Som med andre falske dikotomier er det minst ett alternativ som er utelatt. I dette tilfellet er det så enkelt som at du kan bli påført skader selv om du ikke har gjort noe som helst galt. Vi har alle noe å skjule. Det vi har å skjule er ikke nødvendigvis noe ulovlig eller umoralsk, men vanligvis noe vi i en eller annen forstand oppfatter som så intimt at vi ikke ønsker at andre skal ha innsyn i det. Det kan være noe vi synes er pinlig, uten at det av den grunn er noe galt.

I den totalitære staten lever borgerne i frykt for statsmakten, mens staten tvert imot fremstår som kilde til trygghet i sosialdemokratiet. For at staten skal kunne utføre sin beskyttelsesoppgave mest mulig effektivt, blir borgerne villige til å gi den innsyn i store deler av den privatsfæren som liberale tradisjoner vil holde utenfor statens domene. Den moderne velferdsstaten kan ikke eksistere uten å ha enormt mye informasjon om borgerne, og tanken kan være at den vil kunne utføre sine oppgaver stadig mer effektivt hvis den får enda større detaljkunnskap om borgerne. Det ligger i denne statens vesen å ville ekspandere mest mulig — både ut fra gode og ikke fullt så gode intensjoner.

Det er en forventning om at staten skal kunne lever stadig flere tjenester stadig mer effektivt. Krav om privatliv og personvern er i konflikt med krav om sikkerhet og effektivitet. Med mer informasjon vil formodentlig politiet lettere kunne oppspore mistenkte, skattemyndighetene finne skatesnytere, helsemyndigheter kunne effektivisere og forbedre behandlingen av den enkelte etc. I en verden hvor politiet kunne vite nøyaktig hvor enhver borger er til enhver tid, vil drapsmenn, voldtektsforbrytere og ranere kunne identifiseres med letthet. Det er nok imidlertid også en betydelig tendens til å overvurdere hvilken nytte omfattende overvåkning kan ha i for eksempel bekjempelse av kriminalitet.

Krav om frihet — herunder privatliv og personvern — vil alltid møtes med motargumenter om hensyn til sikkerhet og nytte. Dagens ideologiske klima er slik at de prinsipielle argumentene for liberale rettigheter synes å komme til kort overfor en serie pragmatiske tiltak som skal løse presumptivt presserende problemer — og hvor det ikke er tid til å reflektere nevneverdig over hvordan alle disse tiltakene forandrer samfunnet vi skal leve i. Det kanskje klareste uttrykket for en slik prinsippløs pragmatisme er Tony Blairs mye siterte uttalelse om at den globale terrorismen innebærer at tradisjonelle, liberale frihetsargumenter ikke først og fremst er feilaktige, men simpelthen laget for en annen tidsalder. Blair grep her mer direkte inn i selve kjernen av problematikken enn han nok selv var klar over. Som tidligere nevnt har forestillingene om hva som er privat variert med tid og sted. Det som nå står på spill er den liberale forståelsen av dette, som har vært en grunnpilar i vår samfunnsforståelse i århundrer, selv om den også tidligere har vært under press i krisetider. Å forlate en slik forståelse av privatlivet med tilhørende personvern er å begynne å leve i et ganske annet samfunn.

Innlegget er publisert hos Minerva 9.4.10, og republiseres i anledning personverndagen.

Se også:

Til forsvar for personvernet

Argumentene for et sterkt personvern er igjen aktuelle. Truslene mot personvernets stilling i Norge er blitt så omfattende og alvorlige at mange nå ønsker å ta sterkere til motmæle. Boken Til forsvar for personvernet, som Civita og Universitetsforlaget ga ut i 2010, presenterer og diskuterer disse argumentene.

Til forsvar for personvernet tilbyr et perspektivrikt innblikk i personvernets historiske og nye utfordringer. Her finner du kapitler om personvernets og rettsstatens historiske bakteppe; om det filosofiske og prinsipielle forsvaret for personvernet; dagsaktuelle eksempler på områder der personvernet utfordres – samt diskusjoner om hvordan personvernet kan og bør styrkes.

Kampen for personvernet samler folk på tvers av politiske skillelinjer, og mobiliserer et prinsipielt engasjement som få andre saker. Bidragsyterne i boken er alle autoriteter på sine områder. Bidragene deres viser at spennet i perspektiver er stort – og argumentene til forsvar for personvernet mangfoldige.

Bestill boken hos Universitetsforlaget.

Publisert: 27. februar 2024