Sikhenes krystallnatt

Publisert: 2. november 2014

Av Torkel Brekke, prosjektleder i Civita og professor ved UiO.

Det bor 5-6000 sikher i Norge. Noen ønsker å glemme. Noen ønsker å huske. Men de har de samme bildene og historiene i hodet i dag for det kollektive traumet forsvinner ikke. 30 år gått – uten oppreisning, uten rettferdighet.

Hvorfor ble 1984 det mest katastrofale året i sikhenes moderne historie? Slutten av 1970- og starten av 1980-tallet var preget av væpnet konflikt mellom den indiske staten og sikh-separatister som ønsket å danne en egen stat i det nordvestlige hjørnet av India, Punjab. De unge mennene som sluttet seg til separatistene hadde romantiske og urealistiske tanker om et hjemland for sikher mellom India og Pakistan. Et slikt land hadde jo eksistert før, visste de, under generalen Ranjit Singh. Han bygget en mektig stat i Punjab som eksisterte fra 1799 til 1849, da Det britiske Østindiske Kompani overvant sikhene og innlemmet landet i handelsbedriftens raskt voksende imperium.

«Men tenk prinsipielt. Hvorfor skal nordmenn ha en egen stat og ikke vi sikher?» spurte Simranjit Singh Mann da jeg traff ham hjemme i Punjab for noen år siden. «Vi sikher har vårt eget språk, vår egen religion, vårt eget landområde, som vi alltid har tilhørt.» Mann er en kjent nasjonalist og leder for et politisk parti i Punjab. Han sa opp en høy stilling i politiet i protest mot indiske myndigheters framferd i 1984, og han har gått ut og inn av indiske fengsler etter det på grunn av sin politiske aktivitet. Mange sikher gjorde det samme – sa opp jobber og snudde ryggen til staten. Ønsket om et eget land, Khalistan, er imidlertid en tanke som bare finner støtte hos en minoritet blant sikhene. De fleste har ingen interesse av politiske utopier, og vet at sikhenes framtid er i India.

Mellom 1979 og 1984 klarte likevel den svermeriske minoriteten å kapre politikken i Punjab og lokke mange unge menn inn i rekkene av geriljakrigere rundt den karismatiske lederen Sant Jarnail Bhindranwale. Bhindranwale var en religiøs nasjonalist, besatt av tanken på å beskytte sikhenes rettigheter og ære mot en indisk stat som var, og fortsatt er, dominert av hinduer. Med sitt lange skjegg, sin blå turban og patronbeltet over brystet, ble Bhindranwale selve symbolet på kampen for en egen stat. Den moderate majoriteten kom i skvis mellom geriljagrupper og hardhendte myndigheter, slik det alltid skjer når samfunn splittes av væpnet opprør.

India reagerte feil, slik mange stater gjør når de møter opprør. Politi og sikkerhetsstyrker fikk vide fullmakter, og brukte uproporsjonal vold. Mange sikher ble drept av myndighetene uten grunn. For mange sikher så dette ut som en gjentakelse av historien. På 1700-tallet var sikhene stadig i konflikt med den indiske staten, styrt av mogulene, og mange av sikhenes ledere ble martyrer. Rekkene av martyrer ble raskt større mellom 1979 og 1984.

Martyrium – shahadat på sikhenes språk punjabi – er noe de vet mer om enn de fleste. Deres selvbevissthet som religiøs tradisjon er bygget rundt minnene om en linje med ti guruer og deres familier og hjelpere, hvorav mange ble drept av den indiske staten under mogulene i Delhi. De fleste av sikhenes templer, eller gurdwaraer, fra Alnabru i Norge til det fantastiske gylne tempelet i Amritsar, har bilder og gjenstander til minne om sikher som er blitt drept i forsvar for tro og trosfeller.

Indira Gandhi var statsminister under urolighetene i Punjab. I begynnelsen av juni 1984 bestemte hun seg for at separatistene skulle knuses, og hun sendte hæren inn i det gylne tempelet, hvor Bhindranwale og hans folk hadde forskanset seg. Det endte i blodbad.

Seinsommeren og høsten 1984 var urolige. Sikhene var redde og sinte. Indira Gandhi og hennes generaler hadde tråkket langt over grensen og ødelagt det helligste i sikhenes univers. Amritsar og tempelet der er sikhenes Mekka og Jerusalem. Bilder av det gylne tempelet i ruiner gikk verden rundt, og 31. oktober kom reaksjonen. Da rettet to av livvaktene til Indira Gandhi sine geværer mot statsministeren. De var sikher. På formiddagen ble hun erklært død på sykehuset, og samme ettermiddag begynte hevnangrepene på sikher i Delhi og andre deler av det nordlige India. Gjenger gikk fra hus til hus og plukket ut ofre. Sikher ble angrepet på gata, slått ned, hakket i hjel, eller påtent med bensin.

Myrderiene var systematiske. Angriperne var organisert, og de hadde tilgang på valglister med oversikt over navn og adresser, noe som gjorde forfølgelsene enklere å administrere. Likevel presterte den første undersøkelseskommisjonen, som kom i 1986 og var ledet av dommer Ranganath Misra, å påstå at dette var spontane opptøyer. Det samme gjorde Rajiv Gandhi, som overtok som Indias statsminister etter drapet på moren Indira. Han ville helst glemme det hele og motsatte seg undersøkelser.

Det hadde han god grunn til. Kongresspartiet han representerte, partiet som alltid hadde framstilt seg som et sekulært parti som ikke ser forskjell på religion og etnisitet, ville komme særdeles dårlig ut av en skikkelig etterforskning.

En lang rekke undersøkelseskommisjoner er blitt nedsatt etter det. Den siste i rekken ble ledet av dommeren G.T. Nanavati og presenterte sine konklusjoner i 2005. Tonen har endret seg med tiden, og etter Nanavatis rapport måtte den beryktede kongresspolitikeren Jagdish Tyler forlate politikken på grunn av sin rolle i myrderiene i 1984. Noen følte at et slags symbolsk oppgjør var tatt ved at en medansvarlig fikk seg en ripe i lakken 21 år etter massakrene.

Stol aldri på en stat som toer sine hender og akker seg over «spontane» opptøyer – noe slikt finnes knapt. Myrderiene i 1984 var organisert, og både politikere i Kongresspartiet og en rekke ledere i politiet var medskyldige. Den indiske staten bidro i løpet av noen døgn for 30 år siden til å organisere og koordinere drapene på kanskje 4000 mennesker, men kanskje mange flere. Bilder ligger spredt rundt på nettet. Her og der ser man politifolk slå enslige sikher med køllene sine, eller betrakte branner i eiendommer og kjøretøyer.

«Staten makter ikke å håndtere forbrytelser hvor både regjering og politi er involvert,» skrev advokaten Vrinda Grover i en grundig uavhengig rapport om 1984.

Her ligger problemet. Når staten er så dypt involvert i myrderier, kan det synes umulig å få oppreisning. Politiet i Delhi og omegn registrerte ikke vitnemål, tok ikke bilder, skrev ikke ned navn på drepte. De var jo selv med på det.

Så når etterlatte og menneskerettighetsadvokater har forsøkt å få saker mot politiet opp i rettsvesenet, er sakene blitt trenert, rotet vekk, eller ganske enkelt henlagt fordi det er gått så lang tid at alt er uklart. Jo mer tid som går, jo mer umulig blir det å stille ansvarlige politikere og statstjenestemenn til ansvar. Ingen samlet inn vitnemål fra sikher som var blitt angrepet, eller fra dem som hadde sett familiemedlemmer bli hakket i stykker eller brent i hjel. Ingen samlet inn navnene på de døde, og ingen laget skikkelig rapporter i etterkant av massakrene.

«Men ofrene og etterlatte har jo fått kompensasjon,» sier sentrale kongresspolitikere. De vil så gjerne bli ferdige med dette. Jo da, det har vært sporadiske utbetalinger av småbeløp her og der til etterlatte og skadde som har hatt tid og krefter til å forfølge saken sin år etter år. Noen hundre kroner for uførhet her, noen tusenlapper for en myrdet ektefelle der.

Internasjonale medier fikk også sitt i august 2005, da den daværende indiske statsministeren Manmohan Singh sa unnskyld til sikhene i parlamentet på vegne av den indiske staten. Kanskje var det spesielt viktig for ham, for Manmohan Singh er selv sikh og vet utmerket godt hva hans trosfeller føler om saken. Men patetisk var det likevel å høre kommentatorer si at han framsto som en slags Gandhi gjennom en enkel offentlig beklagelse. Man skal liksom ikke trenge en storsjelet Mahatma for å slå fast at etnisk rensing er galt.

Så hva tenker du hvis de som myrdet familien din går fri og fortsetter sine liv som om ingenting er skjedd? Hvis de som koordinerte drapene, eller de som skjermet morderne mot rettergang, fortsetter å bli forfremmet til høye stillinger i politiet, eller fortsetter sine karrierer i politikk og forretningsliv? Hva gjør man egentlig hvis man i 30 år har forsøkt å si ifra ved å sende brev, ved å demonstrere, ved å snakke med en journalist i ny og ne, uten at noen med makt egentlig er interessert? Det er spørsmål som mange sikher stiller seg i dag.

Men for mange blir det stille spørsmål, uuttalte. Norske sikher snakker helst ikke om 1984. De vil ikke ha bråk. De vet altfor godt at de er en sårbar gruppe, og de frykter konsekvenser for seg selv og for familiemedlemmer i India. Kanskje de får avslag neste gang de søker visum for å reise hjem til Punjab? Tilknytningen til landet er viktig, til tross for, og også nettopp fordi, de er spredd over hele kloden som følge av arbeidsutvandring.

Likevel markeres 1984 over hele verden. Noen steder forsiktig, omtrent slik man har markert massakrene hvert år i 30 år, andre steder slår man på stortromma. Sikh Federation UK, den største lobbyorganisasjonen for sikher i Storbritannia, har organisert store, fredelige demonstrasjoner tidligere i år, og planlegger flere arrangementer. I sommer marsjerte tusenvis av sikher i gatene i storbyer i Storbritannia, USA og Canada.

I London har the Wiener Library for the Study of the Holocaust and Genocide en minnedag 2. november, og museet har en egen utstilling om det de omtaler som «genocidal pogroms against the Sikh people of India».

Her hjemme ser 30-årsmarkeringen ut til å gå godt under radaren til det offisielle Norge. Hvorfor markerer ikke Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) at det er 30 år siden massakrene?

Det er lett å forstå at mange sikher vil glemme, at de vil gå videre og ikke snakke høyt om det som skjedde. Likevel, verden kan ikke glemme 1984 i Delhi, akkurat som den ikke kan glemme 2002 i Gujarat, eller 1989 i Beijing. Minnene om statlige overgrep av slike dimensjoner må holdes i live av respekt for ofrene og de etterlatte. Mange av morderne fra 1984 er for lengst døde av alderdom, men det betyr ikke at man skal tilgi. Og vi kan kreve langt mer selvransakelse av en stat som hevder den er et demokrati, og som krever respekt som en av de store ansvarlige aktørene i internasjonal politikk og økonomi i vår tid. India må ta et grundigere oppgjør med 1984 enn landet har klart så langt.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 1.11.14