Mandelas portvoktere

Bård Larsen skriver hos Minerva: Da nyheten om Nelson Mandelas død ble kjent, gikk det ikke mange minuttene før twitter og facebook flommet over med påstander om konservative og liberale krokodilletårer. Særlig fra venstreradikale var tonen uforsonlig: Høyresiden var likegyldig til apartheid, het det. Eller så støttet de den. ”Mandela er vår. Han var venstreorientert”, er omkvedet.

Bård Larsen

Publisert: 12. desember 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Da nyheten om Nelson Mandelas død ble kjent, gikk det ikke mange minuttene før twitter og facebook flommet over med påstander om konservative og liberale krokodilletårer.

Særlig fra venstreradikale var tonen uforsonlig: Høyresiden var likegyldig til apartheid, het det. Eller så støttet de den. ”Mandela er vår. Han var venstreorientert”, er omkvedet.

Den unge Mandela var revolusjonær og marxist. ANCs kommunistiske fløy sto sterkt. Mandela ville bekjempe systemet med vold om nødvendig. Det var ikke videre populært blant vestens liberale og konservative. Men det var ikke nødvendigvis fordi man ikke forsto nødvendigheten av systemskifte, men fordi man var mot alt som luktet sovjetisk interessesfære i den kalde krigens mangel på nyanser. Like fullt er det den pragmatisk-humanistiske Mandela som har gått over i historien, ikke den konfliktorienterte marxisten. Det skal vi nok være glade for.

Et Sør-Afrika med kommunistisk eller pseudokommunistisk styresett, hadde vært en annen historie. Altså ikke historien om forsoning, slik Mandela var arkitekten bak, men historien om tyrannivelde og høyt konfliktnivå. For Sovjetunionen var tungt inne i det sørlige Afrika. De finansierte diktaturstater som Angola og Mosambique. Og de finansierte deler av ANCs virksomhet.

Mange sier nå at vi ikke skal ufarliggjøre Mandela, at han også var en opprører, en revolusjonær. Det er riktig. Selv heltefigurer må omtales på en sannferdig måte. Det hører også med til historien at Mandela ga sin støtte til diktatorer som Gadaffi, Castro og Mugabe. Kritikere mener at han gjorde for lite for å bekjempe korrupsjon og AIDS. Andre hevder at han var en middelmådig president.

Ingen store personer er uten skavanker. Det er intellektuell nysgjerrighet, feilgrep og evnen til å korrigere dem som skaper de virkelig store bautaene i historien.

De som nå forsøker å hegemonisere Mandelas ettermæle gjør derfor en grunnleggende feil som Mandela ikke gjorde: De mangler raushet. Ved sorgens inngang skiller portvokterne de rettroende (som får stå inne i katedralen) fra de mistenkelige (som må stå ute på gaten).

Bård Vegar Solhjell var raskt ute med å bruke Mandelas bortgang som kontekst i en reprise på autoritær skyldfordeling mellom venstre- og høyresiden. Solhjell går historisk til verks. Det må han, for blant dagens unge eller halvgamle er det ingen som ser på raseskillepolitikk og Nelson Mandelas heltestatus som et spørsmål om hvorvidt du hører til på høyresiden eller venstresiden. Apartheids vederstyggelighet er inkorporert i ryggmargen til vårt felles etos. Men Solhjell vil gjerne ta kampen: Vi (les SV) har æren for at det har blitt sånn. Vi har tatt oppgjør med våre udemokratiske synder, nå må høyresiden på banen for sitt svik mot Mandela, er budskapet.

Kontingenten i skyllebøttene mot høyresiden er en god blanding av rett og galt. Dels får vi høre om Anders Lange og hans forsvar for raseskillepolitikken. Dels at Kåre Willoch og Rederiforbundet ikke ville boikotte skipsfarten til Sør-Afrika. Mye kan sies om boikott som virkemiddel. Selv vil jeg verken boikotte Cuba eller Nord-Korea. Eller Kina. Eller Saudi-Arabia. Jeg er heller ikke sikker på om jeg ville vært tilhenger av boikott mot Sør-Afrika. Kostnadene ved boikott er store, ikke minst mot sivilbefolkningen. Og handel fremmer indirekte åpenhet og dialog. Og hvorfor var ikke SV, i 1980, for å boikotte de olympiske leker i Moskva?

Det er riktig at Anders Lange støttet apartheid. Det er også riktig at enkelte skipsredere ga pengegaver til Lange for at han skulle promotere norsk skipsfart til Sør-Afrika. Journalisten Arild Rygnestad, som skrev biografien Anders Langes Saga, dokumenterte at propaganda-ministeriet i Sør-Afrika oppfattet Lange som den fremste talsmannen for apartheid-regimet her i landet. Etter at Anders Langes Parti ble stiftet i 1973 reiste partiet ved flere anledninger til Sør-Afrika på studieturer. Det er åpenbart helt imponerende dumt og kan måle seg med SVs ferieopphold i DDR og Romania, finansiert av de regjerende kommunistpartiene.

Men hvem var Lange, og hvor representativ var han for norsk høyreside? SV-politikeren Hanna Kvanmo ble innvalgt på Stortinget samtidig med Lange og skrev et kapittel i Rygnestads bok, om hvordan hun opplevde Lange på Tinget. Hun syntes rett og slett synd på ham, ifølge anmelder Vidar Ystad (BT 1993):

”Kvanmo har på en forståelsesfull måte skildret det ene året han fikk boltre seg på Løvebakken. Det var et år med absurd teater, for på Stortinget hadde han ingenting å gjøre. Det var ikke hans forum. Ikke kjente han spillereglene, og ikke ville han lære dem. Anders Lange ble Stortingets fremste klovn som ikke oppnådde noe som helst.”

Lange ble inderlig foraktet av Høyres representanter, både for sine aparte synspunkter, men også på grunn av manglende finesse og etikette. Det var Kvanmo, Berit Ås og Trygve Bratteli som viste omsorg for mannen, som etter et år på tinget falt død om på gaten etter å ha løpt for å rekke bussen.

Når Lange samlet ungdommer (hundegutta) hjemme på kennelen i Svartskog i Oppegård serverte han suppe med hønseføtter oppi, eller kokte lapskaus på grevlingkjøtt og drakk Cape brandy, billig sør-afrikansk brennevin, for å støtte Sør-Afrika. Til fest kom både sosialisten Finn Gustavsen og rederfolk. Det hendte visstnok at noen måtte ut og spy. Andre ganger skjenket Lange grisen full eller brukte den som malerkrakk. Det gikk på nevene løs da motstanderne prøvde seg på ham.

Selv om Lange var en eksentriker, var han ikke bare ”ufarlig”. Han var redaktør av Hundeavisen (senere Anders Langes Avis), en av norske pressehistories merkeligste ”bastarder”: Her ble det skrevet om hundeavl og politikk som lå til høyre for Djengis Khan. Næringslivsinteressenter støttet ham med annonser og kontanter. Sørafrikanske firmaer kjøpte annonser i avisen. 16. april 1963 skrev Anders Lange at «Alle som går inn for sort flertallstyre i Sør-Afrika er forrædere mot den hvite rase.» En uttalelse som er så langt ute at det er vanskelig å ta den på alvor. Var det en provokasjon eller ektefølt?

Erik Gjems-Onstad, som også fungerte som parlamentarisk leder for ALP, var en fullblods rasist av den gamle raseteoretiske typen. Han ble ekskludert fra (Fremskritts)partiet i 1976 (ikke for sine rasistiske meninger, men for illojalitet).

I 1979 ble det gjort kjent at han i flere år hadde gitt informasjon til Ian Smiths apartheidstyre i Rhodesia (nå Zimbabwe). Både om institusjoner og enkeltpersoner i Norge, inkludert pressen.

Etter at Stortinget vedtok boikott mot Sør-Afrika i 1986, reiste Gjems-Onstad og sju andre nordmenn på rundreise i Sør-Afrika for å beklage den norske Sør-Afrika-politikken. ”Norske politikere er så ukyndige og uvitende at de burde skamme seg”, klaget Gjems-Onstad (NTB 3.2.87) og ga NRKs Afrika-korrespondent Einar Lunde skylden for at norsk presse var uønsket i landet.

Da det sørafrikanske nasjonalistpartiet strammet inn apartheidsystemet utover på 1950-tallet, skjedde det uten norske protester. Storting og regjering var mer opptatt av den kalde krigen.

Da det høsten 1959 kom til opptøyer blant den fargede befolkningen, skrev generalkonsul Erik Andreas Colban hjem til Utenriksdepartementet at de innfødte ter seg «ekstremt ulogisk», og at demonstrasjonene blant «kulturelt tilbakestående» ga seg utslag i meningsløs og bøllete oppførsel. Men han la til at «kanskje kunne politiet ha klart seg med en noe mindre nedslakting». I en rapport tre uker senere konkluderte han med at det ikke var noe å utsette på rettssikkerheten i Sør-Afrika, den var til glede for alle, uavhengig av rase (Lars Backe Madsen i DN, 27.05.06).

I 1975 oppfordret FN til oljeboikott av Sør-Afrika. Under en studentdemonstrasjon i Soweto i 1976 åpnet politiet ild mot forsvarsløse barn og unge og drepte tolv. Stemningen i verdenssamfunnet var i ferd med å våkne mot apartheidregimet. Flere tok til orde for sanksjoner mot Sør-Afrika.

På 1960- og 70-tallet var den norske handelsflåten kronjuvelen i norsk eksportnæring. Norske oljetankere forsynte det sørafrikanske regimet med olje, og stemningen var laber på Stortinget for oljeboikott. Bare Sosialistisk Folkeparti var for. I Høyre mente man boikott var feil virkemiddel uansett. Arbeiderpartiet lot seg styre av Sjømannsforbundet, som vernet om sine medlemmers arbeidsplasser i skipsnæringen.

Sett med dagens øyne kan den norske politikken vis-à-vis Sør-Afrika og apartheid sammenlignes med dagens Kina-politikk. Mens stemmer i sivilsamfunnet sterkt kritiserer menneskerettslige forhold i Kina – som de tidligere gjorde mot apartheid – er myndighetene mer opptatt av det stille diplomati, og ikke minst, å pleie vesentlige handelsforbindelser. Det er frustrerende for de som faktisk mener at myndighetene bør agere annerledes, og det er også grunn til å stille spørsmål ved beslutningstagerens (inkludert SVs) moralske soliditet når det kommer til enkelte spørsmål om menneskerettigheter.

I Dag og Tid (16.09.11) fortalte tidligere leder av Fellesrådet for det sørlige Afrika, Øystein Gudim, at ANCs representant i Stockholm kom til Oslo og ba Utenriksdepartementet, LO, media og organisasjoner som hadde interesse for Sør-Afrika, om hjelp. De fleste sa ja, men med en lunken attityde. ANC-representanten møtte statstjenestemenn på lavt nivå. Da Fellesrådet lanserte en kampanje for boikott av Sør-Afrika høsten 1976, ”ble vi møtt med NRK-innslag i radio om kor latterleg kravet var …” Nelson Mandela var ikke akseptert som samvittighetsfange av Amnesty International, fordi han hadde oppfordret til væpnet kamp. I Fellesrådet var Unge Venstre- og KrFU-medlemmer blant de borgerlige, men ikke Unge Høyre.

Det var først i 1986 at Stortinget kom til enighet om en boikott av norsk oljeeksport til Sør-Afrika. Frem til da hadde ”AP og Høyre blokkert forslag om å stanse oljeleveransene” (John Olav Egeland Dagbladet 10.12.13).

NTB kunne melde fra debatten om boikottspørsmålet på Stortinget (13.6.1986): ”Selv om fredagens debatt tidvis var heftig, var det bred enighet om vurderingen av det sørafrikanske regimet. Samtidig var det enighet om at Norge har vært et foregangsland så langt når det gjelder tiltak mot Sør-Afrika. Enighet var det også om flere tiltak som ble foreslått i meldingen fra Willoch-regjeringen som ble diskutert.”

Men konsensusen var ikke total. I FrPs partiavis sto følgende: «Vil Høyre (…) kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika og flertallsstyre med risiko for stammekriger og innblanding fra Sovjet i Rhodesia? Hvor skal de millioner av hvite i Sør-Afrika og Rhodesia flykte, hvis disse stater blir svarte, sosialistiske ettpartistater?»

Fridtjof Frank Gundersen skrev i Stavanger Aftenblad at «de mest ytterliggående ville med militær støtte utenfra sikre seg makten og innføre ettpartistat og diktatur. De hvite ville måtte gi fra seg sine gårder som deres familier hadde eiet i generasjoner. Industri og produksjon ville forfalle og stagnere. De hvites sikkerhet ville komme i fare.»

Dette er forhold som innebærer at Fremskrittspartiet ville være godt tjent med å konfrontere egen historie – nøkternt og fryktløst. For historien har en lei tendens til ikke å forsvinne av seg selv.

På Dagsnytt 18 (9.12.13) oppfordret Bård Vegar Solhjell FrP til å ta oppgjør med partiets ”systematiske støtte” til apartheidregimet. På samme måte som han selv har tatt oppgjør med det han mente var sitt eget partis uheldige støtte til udemokratiske regimer på 70-tallet.

Hvis noen feller moralske dommer over andres «tvilsomme relasjoner/handlinger» så må man også finne seg i å bli gått egne relasjoner i sømmene. Dette er et sentralt poeng hos Habermas, knyttet til normativ validering av ytringer i den offentlige diskurs; altså ytringsgiverens kredibilitet. Altså: Når kritikken kommer fra en aktør som fremstår som troverdig, så gir det kritikken større kraft i seg selv (derav Habermas insistering på ”kraften i de bedre argumenter”, som omfatter mer enn bare det objektive saksforholdet i selve argumentet). I Solhjells tilfelle fører Habermas slutning til at Solhjell også må spørre seg i hvor stor grad hans kritikk mot unnlatelsesyndere under den kalde krigen kommer i retur (selvsagt i den grad han snakker på vegne av SV og ikke som privatperson). Solhjell sier at partiet hans har evaluert egen fortid. Men er det riktig – eller rettere – er det nok bare å si at man har gjort det?

Bør ikke Solhjell henge bjella på sin egen katt? Nemlig at samtlige ledere i SF/SV, systematisk og frem til Erik Solheims lederskap, reiste på politiske pilegrimsturer til totalitære stater? Solhjell navngir Carl I. Hagen, Anders Lange – til og med Kåre Willoch – som eksempler på dem han mener svek friheten. Hvorfor da ikke navngi Stein Ørnhøi, Berge Furre, eller Berit Ås? SF og SV hadde nære kontakter med totalitære regimer helt fra partiet ble etablert i 1961 og frem til murens fall.

Solhjell legger også vekt på udokumenterte påstander om at Anders Langes Parti ble finansiert av Sør-Afrika. Det kan ikke utelukkes, men det er allikevel ikke bedre dokumentert enn at SF i sin tid fikk gaver fra Sovjet og DDR. Eller at Berge Furre og Knut Løfsnes var agenter for russerne.

Men sjelegranskingen i SV stikker ikke dypere enn at Hallgeir Langeland i årevis har kunnet nominere Fidel Castro til fredsprisen, uten et pip fra ledelsen i SV. SV var ikke et kaderparti som AKP. SV skal ikke svare for AKP. Ei heller for resten av venstresiden. De må eventuelt svare for seg selv og sin historie.

I den grad SV har vært på banen og forklart sine forehavender under den kalde krigen, har den gjerne vært at vi må se på deres relasjoner til kommunistiske diktaturer i kontekst: Det var krig i Vietnam. Fare for atomkrig. USA bidro til å etablere diktaturstater i Latin-Amerika. Det var de fattige mot de rike. En slik kontekst er en del av historien. Men slik er det også når det gjelder høyresidens lunkenhet mot frigjøringsbevegelser som ønsket kommunisme, og/eller som var tungt finansiert av Sovjetunionen. Det kan være grunn til å minne om det gamle munnhellet at ”det å være paranoid ikke betyr at du ikke er forfulgt.” På tross av McCarthyismen var kommunismen og Sovjetunionen betydelige trusler mot frihet og demokrati. Fra et frihetlig standpunkt var det gode grunner til et visst forbehold mot ANC også.

Men du skal altså lete med lykt for å finne talspersoner fra Høyre som forsvarte apartheid. Det var bred enighet i partiet om at det var et umenneskelig system. Partiet jobbet internasjonalt med det for øye. Og det var også partiets politikk utad.

Et annet «problem» når man skal evaluere et slikt størrelsesforhold er jo også at venstresiden alltid har vært aktivistiske, det vil si at de liker å demonstrere, sende ut bulletiner og gjøre seg synlige. Slikt gjør ikke Høyrefolk. Så målt i aktivitet er det mye rart man kan si, og ikke si, om Høyre – hvis man er på det sporet.

Det var jo enkelte som gikk god for apartheidregimet. Det er alltid noen som er aparte. Alltid. Men hvor er mønsteret? Bortsett fra ”hundegutta”, så hadde det vært interessant om Solhjell kunne spa opp reisebrev, kronikker eller kommentarer som forteller om paradisiske tilstander i Sør-Afrika, fra sentralt hold i Høyre. Eller partiledere som jubler og håndhilser og forteller om overflod og mirakler i Sør-Afrika eller Rhodesia. Kan Solhjell finne resolusjoner, dekreter eller lignende? Og hadde Høyre offisielle delegater fra Sør-Afrika på sine landsmøter, slik SV hadde rumenske, sovjetiske og østtyske representanter på sine?

Det er fullt mulig å ha flere tanket i hodet på samme tid: Vi skal ikke glemme historien bak Mandela, apartheid, unnfallenhet og medløperi for rasisme. Men kanskje en slik debatt egner seg best etter at kroppen er stedt til hvile? Det er noe smålig over å kaste Anders Lange etter høyresiden i en tid hvor de fleste retter sin oppmerksomhet mot en stor statsleder som utmerket seg ved sin allsidighet. Forestillingen om at antirasisme skulle være noe eksklusivt venstreorientert var nok en fremmed tanke hos Mandela.

Kontrasten mellom Mandela og mange andre afrikanske ledere er som natt og dag. Mandela satt bare en presidentperiode, andre tjener 20, 30 og til og med 40 år i embetet. For så å innsette familie – eller klanen – i nepotistiske, gjennomkorrupte nettverk. Mandela arresterte aldri en kritiker eller noen som var uenig med ham, eller stemplet kritikere som terrorister, sabotører eller kontrarevolusjonære. Det er nettopp Mandelas forsvar for pluralisme, demokrati og dialog som gjorde Mandela til Mandela. Mandelas gode venn, den britiske musikeren Peter Gabriel, som er en liberal sosialdemokrat, sa følgende om Mandela på sin hjemmeside:

“To come out of 27 years in jail and to immediately set about building a Rainbow Nation with your sworn enemy is a unique and extraordinary example of courage and forgiveness. In this case, Mandela had seen many of his people beaten, imprisoned and murdered, yet he was still willing to trust the humanity and idealism of those who had been the oppressors, without whom he knew he could not achieve an almost peaceful transition of power. There is no other example of such inspirational leadership in my lifetime.”

Innlegget er publisert hos Minerva 12.12.13.