Strukturell rasisme er et dårlig begrep
Det bidrar i hovedsak til forvirring og lite fruktbar krangling i den offentlige debatten, skriver Torkel Brekke.
Publisert: 3. februar 2021
I 2020 fikk vi heftige debatter om rasisme i norsk offentlighet og i en rekke andre land. Mange nordmenn fikk utvidet ordforrådet sitt. Strukturell rasisme er et av de forholdsvis nye begrepene som mange tok i bruk. Begrepet gjør debatten om rasisme dårligere fordi det som regel brukes for å gjøre tre helt forskjellige ting på én og samme tid: det beskriver, forklarer og fordømmer. Slik flertydighet er gjerne en fordel hvis man primært er opptatt av retorikk. Det er imidlertid en ulempe hvis man ønsker en viss enighet om hvordan vi kan måle og forklare rasisme, eller hvis vi ønsker en debatt hvor folk ikke snakker forbi hverandre.
For å skjønne begrepet strukturell rasisme, bør vi starte med å se på arbeidet til sosiologen Eduardo Bonilla-Silva (f. 1962). I 1997 publiserte han en artikkel med tittelen «Rethinking Racism: Toward a Structural Interpretation» i det innflytelsesrike vitenskapelige tidsskriftet American Sociological Review. Her forklarer han at man trenger en ny forståelse av rasisme i USA, en forståelse som ikke ser på rasisme som ideologi, men som sosiale strukturer. Bonilla-Silvas bøker og artikler er sentrale referansepunkter i sosiologisk litteratur om rasisme, han har vunnet flere priser,og han var president i American Sociological Society i 2018. Racism Without Racists er kanskje den mest kjente boken til Bonilla-Silva. Den kom ut første gang i 2003, men er totalt kommet i fem opplag og er sitert rundt 9000 ganger ifølge Google Scholar, et svært høyt tall. Hovedargumentet i boken er at rasismen i USA har tatt en ny form. Rasismen er nå uten rasister, og den er fargeblind, i den forstand at hvite i dagens USA vanligvis ikke viser eksplisitt rasistisk oppførsel, men at de i stedet feilaktig innbiller seg at hudfarge ikke betyr noe, skriver han. En annen innflytelsesrik bok av Bonilla-Silva er White Supremacy and Racism in the Post-Civil Rights Era, og det er verdt å merke seg at forfatteren setter likhetstegn mellom strukturell rasisme og white supremacy. Det er også viktig å skjønne at både Bonilla-Silva og forskere som er inspirert av ham, mener at strukturell rasisme – ergo white supremacy – har en global historie. De mener denne historien gjør at begrepet strukturell rasisme kan beskrive og forklare forholdene mellom hvite og ikke-hvite mennesker nesten uansett hvor man ser i verden.
Den globale fortellingen går slik: Europa ble en mektig kolonimakt fra 1500-tallet, og hvite mennesker underla seg svarte og brune mennesker i resten av verden de neste 400 årene. Dette skapte et verdenssystem hvor sosiale, politiske og økonomiske forhold ble strukturert slik at hvite var og er på toppen, mens alle andre fikk underordnede plasser i hierarkiet. Utviklingen av denne rasialiserte sosiale strukturen ble ledsaget av en ideologi som hevder at hvite er mer verdt enn andre og fortjener de privilegiene og godene de fikk gjennom utbytting og undertrykking. Denne rasialiserte sosiale strukturen (aka strukturell rasisme aka white supremacy) legitimeres fortsatt av en ideologi – og av en dyp kulturell og ideologisk grammatikk, sier Bonilla-Silva – som er hegemonisk og dermed vanskelig å få øye på.
Alarmklokkene bør nå ringe for alle som har interesse for seriøs historisk og filologisk metode. Slike skisser av et verdenssystem av strukturer med en tilhørende hegemonisk ideologi innebærer grove forenklinger, for ikke å si fordreininger. Hvis man har brukt litt tid med primærkilder om de komplekse og flertydige forholdene som utviklet seg mellom europeiske misjonærer, handelsreisende og stater i møtet med herskere, folk, hærer, kulturer og institusjoner av varierende makt og størrelse utenfor Europa på 1600-, 1700- og 1800-tallet, vet man at generelle, globale historier om rasialiserte sosiale strukturer er feilaktige.
Når debattanter bruker begrepet strukturell rasisme om en norsk virkelighet, er det ofte nettopp denne globale fortellingen som følger med begrepet. Altså, hvis strukturell rasisme og white supremacy skal være meningsfulle begreper for å beskrive trekk ved dagens Norge, må det være fordi vårt samfunn er en rasialisert sosial struktur av globalhistoriske årsaker. Selve begrepet strukturell rasisme bærer altså i seg en beskrivelse av samfunnet i nåtid, og samtidig en påstand om en historisk prosess som fikk oss dit vi er i dag.
I 1969 introduserte den omstridte og berømte norske fredsforskeren Johan Galtung begrepet strukturell vold i en innflytelsesrik artikkel, og begrepet har fått stor betydning globalt. Galtung mente at strukturell vold er det samme som ulikhet i fordeling av makt. Tanken bak Galtungs artikkel er altså å omdøpe ulikhet og urettferdighet til vold, og selv om Galtung kler opp sitt argument som vitenskap, er det åpenbart at poenget hans primært er retorisk. Ved å putte merkelappen vold på ulikheter mellom grupper hva angår makt, ønsker han å oppnå at lesere føler en forpliktelse til selv å jobbe for fred. To år etter lanseringen av strukturell vold fulgte Galtung opp med begrepet kulturell vold i en ny artikkel. Han hevder her at grammatikken i mange språk, blant annet norsk, og den matematiske logikken benyttet i vitenskap, er eksempler på kulturell vold, fordi de er vestlige, imperialistiske og absolutte. Begrepet strukturell vold vil fange utrolig mange forskjellige aspekter ved virkeligheten på utrolig mange steder, og det har slående likheter med begrepet strukturell rasisme. Volden er bokstavelig talt overalt for Galtung, slik rasismen er overalt for Bonilla-Silva.
La oss se på to av samfunnets viktigste sektorer, arbeidsmarkedet og helsesektoren, for å forstå hvordan begrepet strukturell rasisme gjerne brukes. Vi har god forskning, både fra Norge og en rekke andre land, som viser at det er vanskeligere å komme videre i en jobbsøkerprosess dersom man har et navn som tyder på at man tilhører en etnisk minoritet. Personer med etnisk tilhørighet som oppfattes som fremmed, har altså en ulempe i det norske jobbmarkedet, og vi ser lignende trekk i de fleste europeiske land. Dette krever en god forklaring. Det er et resultat av noe, et utfall i enden av en årsakskjede. Hva er årsakene?
Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter, skrev i Minerva 17. august at statistisk målbare forskjeller i tilgang til arbeidsmarkedet i Norge er et eksempel på strukturell rasisme. Dette er et vanlig synspunkt. Man ønsker å sette en merkelapp på et bestemt forhold i samfunnet, samtidig som man tilbyr en forklaring på forholdet. Men hvis de dokumenterte forskjellene mellom etniske grupper i arbeidsmarkedet er strukturell rasisme, kan rasisme vanskelig inngå som forklaring på diskrimineringen. Det kan godt være at rasisme (i betydningen holdninger, oppfatninger og praksiser) er en del av forklaringen på etnisk diskriminering i arbeidsmarkedet. Det kan også være at det finnes andre og bedre forklaringer, og at de beste forklaringene vil variere med kontekst. Men poenget er enkelt: Strukturer i samfunnet som vi observerer og navngir, er ikke samtidig en forklaring på seg selv. Ved å omdøpe ulikhet til strukturell rasisme, fratar vi oss selv en viktig mulighet for å stille åpne spørsmål om årsakene til ulikheten. Det er greit å merke seg at Arnfinn H. Midtbøen og Jon Rogstad, forskerne bak en viktig norsk studie om diskriminering i arbeidsmarkedet fra 2012, sa til bladet Forskningsetikk 13. oktober at nyansene i deres data var for store til at man kunne bruke én bred teori, og at strukturell rasisme derfor ikke var del av deres tolkning av dataene. Dette utelukker selvsagt ikke at rasisme kan være del av forklaringen i noen sammenhenger.
Et enda mer akutt eksempel i disse pandemi-tider: Under covid-19-pandemien ser vi at både strukturell vold og strukturell rasisme brukes flittig i forskning og offentlig debatt for å beskrive og forklare at noen etniske grupper rammes hardere av sykdommen enn andre. Ved å benytte disse begrepene ønsker språkbrukeren som regel å gjøre en rekke ting samtidig. Ved å si at ulikhet i arbeidsmarkedet eller ulikhet i dødelighet av covid-19 er strukturell rasisme eller strukturell vold, har man beskrevet, forklart og fordømt ulikheten ved hjelp av ett begrep. Slike alt-i-ett-begreper er attraktive fordi de gir tydelig signal om at man stiller seg på riktig side i debatten, nemlig på de svakes, de marginalisertes, og de sykes side.
Begrepet strukturell rasisme blir som regel en svart boks, hvor beskrivelse, forklaring og fordømmelse av ulikhet og urettferdighet filtres inn i hverandre, og hvor bruken av begrepet handler om å flagge egen tilslutning til sosial rettferdighet. Betyr det at vi aldri bør se på større sosiale systemer og forhold i studiet av diskriminering generelt og rasisme spesielt? Dét ville være en absurd konklusjon. Det er åpenbart at institusjoner kan være rasistiske, hvis man ser på Sør-Afrika under apartheid eller USA gjennom mer enn første halvdel av 1900-tallet da raseskillet var nedfelt i lovverket. Men institusjoner kan kanskje også være implisitt rasistiske – til tross for lover som forbyr diskriminering – ved at de som har makt i institusjonen tar diskriminerende avgjørelser og valg. Mange bruker institusjonell rasisme og strukturell rasisme om hverandre. La oss se på Store norske leksikons (Snl) forklaring:
«I land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilte, kan rasediskriminering likevel foregå i mer usynlige og upersonlige former. Når slik usynlig diskriminering skjer som følge av lover, regelverk eller praksiser i private eller offentlige institusjoner kalles det institusjonell diskriminering. Fordi det er snakk om usynlige strukturer i samfunnet som kan virke utestengende og diskriminerende på individer på grunn av deres etniske bakgrunn, betegnes denne formen for diskriminering også som strukturell rasisme.»
Her sier altså Snl at strukturell rasisme er det samme som institusjonell rasisme. Man sier at institusjonell rasisme er usynlig, og samtidig at den skjer som følge av lover, regler og praksiser i institusjoner. Man sier i tillegg at diskriminering som følger av lover, regelverk og praksiser skjer i land hvor grupper er formelt og juridisk likestilte. Rasismen kan imidlertid ikke være både 1) usynlig, upersonlig og frakoblet lover og regelverk og samtidig 2) resultat av lover, regelverk og praksiser i private eller offentlige institusjoner, slik Snl hevder. Når en respektabel kilde, som er skrevet av eksperter, roter det til på denne måten, er det ikke rart at journalister og samfunnsdebattanter får lignende problemer med begrepsavklaring.
Vi bør være forsiktige med å omfavne begreper som er utviklet av forskere med enorme ambisjoner om at akkurat deres perspektiver både skal etablere helt nye forståelser av virkeligheten og skape fred og rettferdighet. Eduardo Bonilla-Silva og Johan Galtung er slike forskere. Strukturell rasisme er, i likhet med strukturell vold, et begrep som primært fungerer retorisk. Det vil beskrive, forklare og fordømme på én og samme tid. Dermed bidrar det i hovedsak til forvirring og lite fruktbar krangling i den offentlige debatten, mens det sannsynligvis forringer vår evne til å analysere rasisme.
Kronikken var publisert i Morgenbladet 1. februar 2021.