Likestilling er best uten kvotering

Når det nye Stortinget konstitueres i oktober vil kvinneandelen sannsynligvis være rekordstor. 100 år etter at kvinner fikk stemmerett, nærmer vi oss kjønnsbalanse i vårt folkevalgte organ, skriver Eirik Løkke i Bergens Tidende.

Eirik Løkke

Publisert: 19. juli 2013

Av Eirik Løkke, Civita

Basert på en mandatberegning fra nettsiden Poll of polls (datert 4. juli), vil kvinneandelen på det nye Stortinget være 44 prosent. Det er opp fra dagens 39 prosent, og denne utviklingen har heldigvis skjedd uten formell kvotering.

Det er naturligvis grunn til å understreke at valgkampen og valget vil kunne endre sammensetningen, der selv små endringer kan gi større utslag på hvem som kommer inn, hvorpå kjønnsbalansen kan endres. Særlig vil valgresultatet til Frp kunne påvirke. Spissformulert kan man si at jo bedre valgresultat Frp vil gjøre, desto dårligere vil kvinnerepresentasjonen i Stortinget bli. Men Frp er ikke det eneste partiet med dårlig kvinnerepresentasjon. SV sliter også med kvinne-representasjonen.

I det utgående storting er hele 73 prosent av representantene menn. I beregningen for juli er kjønnsbalansen noe bedre: 57 prosent menn. Men ørsmå forandringer kan gi store utslag. Legger vi Poll of Polls-tallene for mai til grunn, har SV så vidt over 30 prosent kvinnelig representasjon.

Det foreligger ikke noen entydig forklaring på hvorfor SV har dårlig kvinnerepresentasjon i det utgående storting, og videre risikerer en enda dårligere representasjon i det nye. Det skulle neppe være fordi SV er mindre opptatt av kjønnsbalanse enn andre partier, ei heller fordi det skulle være færre dyktige kvinner i SV. Sannsynligvis dreier det seg mer om tilfeldigheter, noe SVs kvinne- andel i lokale folkevalgte organer (51 prosent) kan tyde på.

Senterpartiet markerer seg i motsatt ende gjennom svært høy kvinneandel og tilsvarende dårlig kjønnsbalanse. Slår mandatberegningen til ved valget 9. september, blir Geir Pollestad eneste mannlige representant fra Sp, noe som gjør at partigruppen vil bestå av 90 prosent kvinner.

Partiet vil dermed fortsette trenden med høy kvinneandel. I det nåværende storting markerer Sp seg som det partiet med klart høyest kvinneandel (73 prosent). Høyre ligger omtrent på gjennomsnittet for kjønnsbalanse i det nye storting, mens Arbeiderpartiet har tilnærmet lik representasjon både i det nåværende og det nye, dog med en liten overvekt av kvinnelige representanter i det nye.

Et Civita-notat bekrefter inntrykket av at vi er et likestilt land med høy kvinnelig deltakelse i politikken og tilnærmet lik representasjon i parlamentet. Det er særlig gledelig at dette har skjedd uten statlig sanksjonert tvang i form av kvotering. Men det mangler ikke på forslag. Kommunalminister Liv Signe Navarsete har luftet tanken om kvotering på stemmeseddelen, ettersom kvinneandelen i folkevalgte organer ifølge henne er for liten.

Til NRK (12. des. 2011) uttaler Sp-lederen: «Jeg tror det er på tide å diskutere hvordan partienes lister er satt opp. Er det for skeivt fordelt mellom menn og kvinner må vi se på det». Navarsete ønsker å åpne for muligheten til å tvinge frem et krav om annenhver mann og kvinne på stemmesedlene i fremtiden.

Forslaget er svært dårlig av flere grunner. For det første er det ytterst problematisk, demokratisk sett. Det er partimedlemmene og velgerne som i henhold til demokratisk praksis bør få bestemme hvilke personer og kvaliteter som vektlegges.

Selvsagt er en variert bakgrunn viktig, men partimedlemmene må selvsagt få lov til å prioriterer de kvaliteter de vil, uavhengig av formell kjønnsbalanse. Når Sp både i det nåværende og det nye storting vil ha en stor overvekt av kvinner, så er det grunn til å tro at disse er valgt på bakgrunn av personlige kvaliteter, slik nominasjonsmøtene vurderte det. Og i den grad Navarsete mener det er en oppgave å sørge for kjønns-balanse, kunne hun jo startet med eget parti. En siste grunn til at vi kan legge bort tanken om kvotering, er at vi ikke trenger det for å få tilnærmet lik kjønnsrepresentasjon. Med andre ord trenger vi ikke å gå på akkord med det grunnleggende demokratiske prinsippet om retten til selv å bestemme hvilken kandidat man ønsker å nominere.

Det norske valgsystemet behøver etter min mening reformer, men snarere enn å innføre statlig kvotering, burde partiene åpne opp nominasjonsprosessen og innrømme norske velgere større innflytelse på stemmesedlene, heller enn å gå i motsatt retning. Men det er uansett gledelig at det nye storting mest sannsynlig får historiens høyeste kvinnerepresentasjonen, det er minst like gledelig at dette skjer uten bruk av kvotering.

Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 19. juli 2013.