Kvinner, ikke klag, ta tak i deltiden
Partene i arbeidslivet har ikke gjort jobben sin. Kvinner som arbeider i sektoren, og som år etter år oppgir at de arbeider ufrivillig deltid, får enten akseptere at det er slik, eller så får de engasjere seg gjennom sine fagforeninger eller på sin arbeidsplass, og bidra til endring. Mathilde Fasting i Dagbladet Meninger.
Publisert: 25. oktober 2016
Kvinner som arbeider i helse- og omsorg, og som år etter år oppgir at de arbeider ufrivillig deltid, får enten akseptere at det er slik, eller så får de engasjere seg for å bidra til endring.
Arbeidslivsbarometeret er publisert for åttende året på rad. Det gir et unikt bilde av hvordan nordmenn arbeider, og det gir en mulighet til å se hvordan arbeidslivet utvikler seg. Jeg skrev også en blogg om kvinner og deltid i 2012, da med resultatene fra de første tre årene med arbeidslivsbarometer. Da skrev jeg mest om den frivillige deltiden, og særlig om behovet for fritid, behovet for å ta vare på egen helse og omsorgen for barn og familie. Dette er fremdeles viktige grunner til å arbeide deltid. Men her skal jeg se på hvorfor så mange hevder at de arbeider ufrivillig deltid.
Når man ser på tallene fra det første barometeret i 2010 og barometeret for 2016, som ble publisert i går, er det få endringer å spore i kvinners arbeidslivsmønstre, i hvert fall når det gjelder deltid og hvor det arbeides deltid. Tallenes tale er nedslående om man ser på behovet for arbeidskraft fremover og på andelen arbeidstakere som ønsker fulltid. Det er bare seks land i Europa som har høyere deltidsandel blant kvinner enn Norge. Kvinner har høy sysselsettingsgrad, men stor deltidsandel. Kvinner er altså likestilte på deltakelse, men ikke på tidsbruk.
Deltiden er i første rekke knyttet til offentlig sektor og til helse- og omsorgsyrkene. I denne sektoren er det i alt overveiende grad kvinner som arbeider.
Her er organisasjonsgraden høy, så det er fristende å peke på organisasjonenes ansvar for gode arbeidstidsordninger. Det har jeg gjort i flere arbeider, blant annet i dette notatet om deltid og omsorg, og i denne rapporten om arbeidstid i offentlig sektor.
Det handler om matematikk. Døgnet har 24 timer, uken har 7 dager, og yrkene der kvinnene arbeider, krever tilstedeværelse. Deltiden har med organisering og turnus å gjøre. 20 prosent av kvinnene som arbeider deltid, oppgir i årets barometer at de kunne tenke seg en større brøk eller fulltid.
Når arbeidsgiverne vet dette, og har visst dette siden barometeret startet, hvorfor skjer det ikke noe? Mitt tips er at hunden ligger begravet i fordelingen av arbeidstiden. Det er sannsynlig at en turnus vil inneholde vakter på tidspunkter som er mindre gunstig å arbeide på, og skal man ha heltid og få kabalen til å gå opp, må alle i turnusen ha noen slike arbeidstidspunkter i løpet av en periode. Implisitt ligger det sikkert også kompensasjon. Ugunstig arbeidstid må betales høyere. Blir denne tiden del av en vanlig stilling, er det ikke sikkert at dagens lønn fullt ut blir kompensert.
Da jeg skrev notatet om deltid og omsorg, var det slik at kommunene i snitt ansatte to personer for å få ett årsverk. Når nå SSB ved Erling Holmøy fremlegger prognoser for arbeidsbehov i offentlig helse og omsorg fremover, er det enkelt å se at denne sløsingen med ressurser ikke kan fortsette. I dag arbeider 11 prosent av alle årsverk i helse- og omsorgssektoren. Med én prosents årlig økning i kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten, som er lavere enn hva vi har hatt årlig de siste 30 årene, vil sektoren legge beslag på 38 prosent av alle årsverk innen 2060. Det regnestykket går ikke opp, selv om alle hadde arbeidet fulltid.
Det er greit å arbeide deltid, og det er greit å ha helseproblemer eller familieomsorg som gjør at man i perioder må arbeide deltid. Men det er ikke greit at en av de største delene av offentlig sektor, helse og omsorg, har organisert seg slik at man regelrett sløser med ressurser og samtidig har en mengde arbeidstakere som gjerne vil arbeide mer.
Etter å ha fulgt denne debatten om kvinner og deltid, og om frivillig og ufrivillig deltid, over lengre tid, er det klart at partene ikke klarer å løse dette. Det gjorde heller ikke arbeidstidsutvalget som kom med sin utredning i vinter. De unnvek problemet og sa at partene hadde ansvaret.
Partene i arbeidslivet har ikke gjort jobben sin. Kvinner som arbeider i sektoren, og som år etter år oppgir at de arbeider ufrivillig deltid, får enten akseptere at det er slik, eller så får de engasjere seg gjennom sine fagforeninger eller på sin arbeidsplass, og bidra til endring.
Innlegget var publisert i Dagbladet 23. oktober 2016.
Relatert
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
Trampe i likestillingens klaver
Overtidsdebatten: EU-domstolens konklusjon virker mangelfull
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting
Et forsvar for dem som jobber heltid
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?