Likestilling og feminisme

Faglig snevert om likestilling

Jeg har nok «et horn i sida til Sunniva Ørstavik». Men vår kritikk er først og fremst prinsipiell og fortjener bedre svar fra faglig hold. Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagbladet.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 5. november 2016

Jeg har nok «et horn i sida til Sunniva Ørstavik». Men vår kritikk er først og fremst prinsipiell og fortjener bedre svar fra faglig hold.

Den 21.10 skrev jeg i Dagbladet om endringene i norsk likestillingspolitikk. Jeg var mildt positiv til endringene, men påpekte samtidig et lite paradoks.

Det positive med endringene som Solveig Horne foreslår, er at vi får en tydeligere rolleavklaring mellom håndheverrollen, som legges til likestillingsnemda, og pådriverrollen, som legges til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Rolleavklaringen er positiv, fordi den kan gi likestillingspolitikken bredere legitimitet. Samtidig er det et paradoks her, fordi pådriverrollen i seg selv kan kritiseres, og det er ikke sikkert at pådriverrollen bør få økt legitimitet.

Derfor skrev jeg at «Solveig Horne gjør det radikale feminister ikke klarer». Hun kan gi mer aktivistisk likestillingspolitikk økt legitimitet. Dette poenget virker det som Helga Eggebø misforstår, når hun i Dagbladet 1. november skriver at jeg ikke har forstått endringene jeg støtter. For å underbygge sitt argument om at jeg har misforstått, griper Eggebø til stråmenn. Eggebø mener at LDOs oppgaver er mer omfattende enn de rent politiske, og etterlater et inntrykk av at jeg mener at LDO kun driver med «synsing i media». Problemet er at jeg aldri har hevdet noe slikt. Jeg er fullt klar over at LDO også har mer faglige oppgaver og driver med dokumentasjon og veiledning. Det har jeg skrevet om i et notat om LDO. I mitt opprinnelige innlegg gav jeg også Hanne Bjurstrøm skryt for å tolke mandatet sitt bedre, og hevdet at det var grunn til å håpe at informasjons- og opplysningsarbeid ble vektlagt mer enn da Sunniva Ørstavik var likestillingsombud.

Eggebø siterer Likestillingsutvalget, som konstaterte at det ikke er grunnlag for å hevde at «ombudet faktisk har fått redusert legitimitet som lovhåndhever gjennom sitt pådriverarbeid». Det er mulig at likestillingsutvalget har rett i at LDO har tolket sine ulike roller på en god måte. Men denne saken handler også om prinsipper i et demokrati med maktfordeling. Eggebø hevder det er få faglige grunner til å ta seg bryet med rolleavklaringen. Men de faglige grunnene er prinsipielt og teoretisk åpenbare: Lovgiver og lovhåndhever bør holdes adskilt.

Jeg har nok, som Eggebø skriver, «et horn i sida til Sunniva Ørstavik». Det skal ikke stikkes under en stol at hennes politiske aktivisme irriterte flere liberale stemmer. Det er likevel bekymringsfullt når representanter fra det faglige likestillingsfeltet forsøker å redusere vår kritikk til relativt ubetydelige diskusjoner om fedrekvoter. Vår kritikk er først og fremst prinsipiell og fortjener bedre svar fra faglig hold.

Eggebø hevder videre at den nye organiseringen ikke nødvendigvis vil minske LDOs mulighet til pådriverarbeid. Nettopp, og derfor vedvarer problemene til tross for endringene. For det første vil vi fortsatt holde oss med et statlig ombud som driver med arbeid som strengt tatt burde være en sivil oppgave. Det er liten tvil om at vi i «likestilte Norge» fortsatt har mange likestillings- og diskrimineringsutfordringer. Dette er likevel et så verdimessig og politisk mangfoldig felt at det fort blir problematisk hvis et statlig ombud skal bestemme hva som er den «rette» politikken, og være en pådriver for å gjennomføre denne.

Offentlige organer og ombuds oppgaver er å håndheve og iverksette allerede vedtatt politikk. Vedtatt politikk som har sitt utgangspunkt i sivil debatt og valgprosessen. En slik demokratisk prosess er sentral for å ivareta likheten i demokratiet. Det handler om å styre nedenfra og opp, fremfor ovenfra og ned. Dette utelukker ikke at for eksempel forskere kan drive med opplysning eller at politikere kan sette ned ekspertutvalg for å få belyst et politikkområde og få forslag til løsninger. I tillegg kan vi støtte sivilsamfunnet med offentlige midler for å drive frem debatt og opplysning. Rene statlige opplysningssentre kan også være uproblematisk – i hvert fall så lenge faglighet og bredde etterstrebes. Generelt er det likevel i Norge en for sterkt tendens til å tenke at «gode» mål ikke anerkjennes hvis de ikke har egen post på statsbudsjettet, helst et direktorat, gjerne eget ombud, eller i det minste et ressurssenter.

Innlegget var publisert i Dagbladet torsdag 3. november 2016.

Publisert: 30. oktober 2023