Har vi sett regnbueflagg og sharia-lover i skjønn forening i Qatar-VM?
Mens vi snakket om boikott av fotball-VM og Fifa-protest i nord, hadde resten av verden øynene på ballen.
Publisert: 13. januar 2023
Fotball-VM i Qatar vil bli husket som et av de mest underholdende mesterskapene gjennom tidene. Men langt viktigere var det som skjedde utenfor banen. De kulturelle konfrontasjonene som utspilte seg under mesterskapet, ildnet opp under en debatt om moral, dobbeltmoral og «whataboutisme».
Polarisert debatt
I det norske ordskiftet har man på den ene fløyen argumentert for at Qatar-VM aldri burde ha vært avholdt, og at menneskerettighetsbruddene og korrupsjonen bør fordømmes. På motsatt fløy står de som mener at Vesten ikke er i posisjon til å moralisere over at et land fra Midtøsten har fått tildelt VM. De som forfekter dette synet, fremhever blant annet amerikanske krigsforbrytelser og norsk våpenhandel som argumenter for vestlig dobbeltmoral.
Det vi står igjen med er en polarisert debatt med tilløp til etnosentrisme på den ene siden, og tendenser til (kultur)relativisme på den andre. Begge fløyer havner i hver sin grøftekant.
Selv om de fleste befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene, er det nødvendig å redegjøre for hvorfor vi bør styre unna disse.
I Vesten bør vi innse at resten av verden ikke har hatt den samme diskursen om menneskerettighetsbrudd i Qatar som vi har hatt. Å tro at dette mesterskapet utelukkende ga dårlig PR for Qatar, er naivt. For i realiteten er kritikken mot Qatar et vestlig fenomen, og mest av alt nordeuropeisk.
Å følge den norske debatten kan gi et feilaktig inntrykk av at protesten mot Qatar og Fifa er like stor internasjonalt som den er her. Men vi er mer alene enn vi liker å tro. For å illustrere: Fifa-president Gianni Infantino stiller til gjenvalg. Av 211 nasjoner var det kun fire som ytret motstand mot hans kandidatur: Norge, Danmark, Sverige og Tyskland. Mens vi snakket om boikott og Fifa-protest i nord, hadde resten av verden øynene på ballen.
Vi må også innse at det er andre legitime måter å se verden på enn gjennom et liberalt verdisyn, og møte andre kulturer med genuin nysgjerrighet – ikke med en naiv forventning om at alle skal oppføre seg som oss. Tanken om at regnbueflagg skulle bli mottatt med aksept i en sharia-stat, vitner om ekstrem naivitet.
Er vi alle hyklere?
Vesten har også blitt konfrontert med sin egen dobbeltmoral. Krigsforbrytelser begått av USA, eller norsk våpenhandel med stater i Midtøsten, har blitt brukt som argument for at Vestens kritikk av menneskerettighetsbrudd er inkonsekvent.
Kritikken av Vesten er legitim og riktig, og det er mulig at det har vært tilløp til etnosentrisme i kritikken av Qatar, slik forfatter og statsviter Asle Toje påpekte. Men vestlig dobbeltmoral kan ikke legitimere Qatar.
Å anføre vestlig umoral som et forsvar for Qatar, er en avsporing av debatten. Når dette kombineres med å fremheve hvor underholdende og effektivt VM har vært, renner betydningen av menneskerettighetsbrudd ut i sanden. Et slikt narrativ er nøyaktig det Qatar og Infantino ønsker seg.
Menneskerettighetsbrudd skal kritiseres, uansett hvilken stat som begår dem. I dette tilfellet er det Qatar som har vært i søkelyset – en posisjon de har satt seg selv i frivillig og på korrupt vis. Da er fordømmelse og kritikk helt på sin plass. At Vesten har begått krigsforbrytelser, er kritikkverdig, men det bidrar ikke til å rettferdiggjøre Qatar. Det man i stedet ender opp med er å relativisere menneskerettighetsbruddene.
Kulturrelativisme
I verste fall havner vi i en kulturrelativistisk argumentasjon – fundert på ideen om at alle kulturer er like mye verdt. Nylig så vi tendenser til dette i journalist og forfatter Kajsa Ekis Ekmans kronikk i Klassekampen, hvor hun langt på vei hevder at Vesten bør la det autoritære vokse frem uten å intervenere eller moralisere – av respekt for andre kulturer. I kronikken relativiserer hun betydningen av det liberale demokratiet. Dette er en fallgruve vi bør unngå.
Når vi vurderer kulturer, må menneskerettigheter tjene som en universell standard. En kultur som systematisk undertrykker kvinner og kriminaliserer homofili, kan derfor ikke legitimt forsvares.
Det er lett å la seg villede av narrativet om Vesten som en privilegert og undertrykkende overmakt. Men den fortellingen passer ikke her – for Qatar er på ingen måte marginalisert. Landet er en autoritær petrostat med ekstrem betalingskraft og energipolitisk innflytelse. Og de har ikke tenkt til å stoppe her. Desto viktigere er det at de møtes med motstand.
Hva nå?
I debatten om Qatar og fremtidige kulturelle konfrontasjoner bør vi unngå de to ytterpunktene etnosentrisme og kulturrelativisme. En balanse mellom disse er å erkjenne at det finnes en verden utenfor Vesten, med et annet verdigrunnlag, og at vår måte å se verden på ikke er den eneste. Konstant fordømmelse er trolig kontraproduktivt.
Men i dette tilfellet har Qatar og Fifa rettet et skarpsinnet angrep mot liberaldemokratiske verdier. Slike forsøk på sportsvasking og delegitimering av Vesten vil trolig fortsette de neste årene. Saudi-Arabia er på offensiven, mens Russland og Kina lenge har brukt idrett som et maktinstrument. Vi bør være på vakt for det autoritæres fremmarsj.
Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 11.1.2023.
Relatert
Faktisk helt feil om valget i Oslo
Bedre grunner for å slå sammen lokalvalg og stortingsvalg
Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper
Penger og politikk: LO går over streken
Verdikampen mot det autoritære
