50 år uten «homoparagrafen»
Homobevegelsen i Norge har i lang tid utført sitt virke på en god måte, blant annet ved å være inkluderende og tolerant. I dag fyller en av bevegelsens milepæler 50 år.
Publisert: 23. april 2022
I dag er det 50 år siden forbudet mot sex mellom menn ble fjernet fra straffeloven.
Sex mellom kvinner var ikke forbudt, i og med at mange mente at det uansett var «umulig».
Til gjengjeld ble sex mellom menn, utrolig nok, likestilt med sex mellom mennesker og dyr.
Det er antagelig feil å si at paragrafen ble veldig aktivt brukt til det siste. Men den siste dommen falt i 1970, og det var til sammen over 100 menn som ble dømt etter denne paragrafen.
At paragrafen ble fjernet, var en milepæl i homohistorien. Det markeres blant annet med dokumentarserien UT, som har premiere i slutten av måneden.
Ifølge Vegard Rødseth Tokheim, som samtaler med Mathilde Fasting om homohistorien i en nylig utgave av podcasten Liberal halvtime, er avkriminalisering en av de viktigste milepælene i alle land som vil liberalisere sin holdning til homofili. Avkriminalisering fremstår som en avgjørende forutsetning for å komme videre, både med andre rettslige fremskritt og holdninger i befolkningen.
To betydelige milepæler som er passert siden i Norge, er innføring av partnerskapsloven (1993) og felles ekteskapslov (2008). I begge tilfeller har Norge vært tidlig ute sammenlignet med de fleste andre land, hvilket gjør at vi regelmessig plasseres ganske høyt på den internasjonale rangeringen av land når det gjelder oppfølging av LHBT-rettigheter.
Likevel er det få av milepælene som passeres uten kontrovers.
Både homofili og mange saker som er knyttet til eller blir knyttet til homofili, er kontroversielle, både av politiske, kulturelle og religiøse grunner.
Jeg kom i tanker om det, da jeg forleden deltok i Gudmund Hernes’ 80-årsmarkering (som ble gjennomført på hans 81-årsdag).
En av talerne var tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Marianne Marthinsen. Hun ga en levende beskrivelse av hvilket historisk sus hun hadde følt, da hun som lagtingsrepresentant var med på å debattere og votere over den nye ekteskapsloven i 2008.
Lagtinget eksisterer ikke lenger. Men den gangen det fantes, hadde det begrenset interesse. De representantene som led den vanskjebne å være medlem av Lagtinget, gjorde stort sett ikke annet enn, i all stillhet, å «blåstemple» det Odelstinget hadde kommet frem til.
En ytterst sjelden gang var avstemningene spennende. Det skjedde, hvis partiene var delt og stilte sine representanter fritt til å stemme etter egen overbevisning, noe som er ganske vanlig i såkalte verdisaker. Abortspørsmålet er et klassisk eksempel, der både SV og Høyre har bidratt til stor spenning, fordi stortingsgruppene har vært delt.
Marianne Marthinsen fortalte hvor spennende det hadde vært; både å tale i Lagtinget og vente på voteringen. Ingen visste med sikkerhet om det ville bli flertall for felles ekteskapslov.
Beskrivelsen hennes var som en kopi av den opplevelsen jeg hadde i 1993, da partnerskapsloven ble behandlet. Også jeg talte i Lagtinget, for første og siste gang, og situasjonen var nervepirrende. Den lille losjen var full av interesserte, og de jublet da resultatet var klart: Det ble flertall for å innføre en partnerskapslov for lesbiske og homofile!
Jeg syns representantene for homobevegelsen i Norge, alt oppsummert, har vært veldig flinke til å respektere at ikke alle mener som dem. Det tror jeg har vært medvirkende til at mange av dem som ikke mente som dem, har kunnet forandre mening. Jeg vet at flere av mine samtidige, som i sin tid var motstandere av partnerskapsloven, i dag er tilhengere av felles ekteskapslov.
I dag er homofile og lesbiske fullt ut anerkjent i Norge.
Det betyr ikke at de ikke fortsatt kan møte skepsis, fordommer og forundring – men det er lett å finne steder og miljøer i Norge der de faktisk er likestilt med og godt representert i forhold til heterofile. Det har tatt vanvittig lang tid, men det har heldigvis gått ganske fort de siste 30 år.
Jeg tror homobevegelsen har én ting å lære andre, kanskje særlig i disse identitetspolitiske tider:
Jeg er blitt fortalt at et landsmøte i Forbundet av 1948 (forløperen til dagens FRI) en gang på 1970-tallet diskuterte hvordan de skulle reagere på at homofile og lesbiske ble kalt så mye rart og stygt.
Enden på visa var visstnok at de ikke skulle bry seg og heller ta alle uttrykkene i bruk selv.
Det tror jeg var ganske smart. De unngikk dermed håpløse og retningsløse diskusjoner, de ufarliggjorde det farlige, og de inviterte dem inn i diskusjonen, som ikke hadde noen gode og «riktige» ord å gripe til. Alle fikk være med.
Samtidig tror jeg det er klokt at representanter for homobevegelsen holder fast ved noe av det beste ved dem selv (i hvert fall de fleste av dem) – nemlig toleransen for dem som er i tvil eller syns det er vanskelig å være med på ferden.
Det er ikke alle spørsmål som ligger i randsonen av homosaken som fortjener automat-svar.
Spørsmål knyttet til for eksempel PrEP, assistert befruktning eller kjønnsskifte reiser, tross alt, problemstillinger som strekker seg langt utover vår egen seksuelle legning.
Teksten er publisert hos Minerva 21.4.2022.
Relatert
Et forsvar for J.K. Rowling
Kina er en dårlig handelspartner
Når skal vi begynne å prioritere det viktigste først?
Ap, Sp og MDG i tog med revolusjonære
Ledere i Forsvaret hemmer kulturendringen
Det er vanskelig å se hva Senterpartiet faktisk vil gjøre for Kommune-Norge
Norske kommuner sliter med å løse oppgavene de er pålagt, og de minste kommunene sliter mest. Større kommuner, som alle kan løse de samme utfordringene, er anbefalingen fra generalistkommuneutvalget. Hele utvalget faller Senterpartiet tungt for brystet.