Menn har liten grunn til å frykte #metoo-kampanjen

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av det enorme fokuset på seksuell trakassering det siste halve året, skriver Eirik Løkkke.

Publisert: 9. mars 2018

Jeg har aldri følt meg særlig bekvem med begrepet feminist. Som mann på høyresiden er det kanskje ikke så rart – all den tid feminismen slik den materialiserer seg politisk, synes mer opptatt av å fremme radikale løsninger enn å fremme likestilling.

Ei heller er det lett å føle seg hjemme i en bevegelse hvor en politisk ekstremist som Gudrun Schyman er en sentral figur (Schyman hevdet blant annet i 2002 at Talibans undertrykkelse av kvinner ikke var vesensforskjellig fra hvordan det svenske samfunnet undertrykket kvinner).

Som liberaler er jeg sterk tilhenger av like rettigheter, og over tid har jeg blitt særlig opptatt av betydningen av hvordan man kan styrke («empower») unge jenter i land der likestillingen er mindre utviklet.

Man behøver heller ikke være feminist for å anerkjenne at på noen områder er det å være kvinne mer utfordrende enn det å være mann. Seksuell trakassering er et slikt område. Kvinner har til alle tider måttet tåle seksuell trakassering – og det kommer de nok også til å oppleve i fremtiden. Men som følge av #metoo-kampanjen er det grunn til å tro at hyppigheten kan reduseres betydelig – og ikke minst at det vil få konsekvenser for dem som bedriver det.

For på samme måte som jeg ikke føler meg særlig hjemme i feminismen, har jeg liten forståelse for de mennene som klager over at #metoo-kampanjen har gått for langt.

Det har den ikke. Tvert imot er det all grunn til å glede seg over kampanjen. Det gjelder både kvinner og menn.

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av det enorme fokuset på seksuell trakassering det siste halve året. Da Alyssa Milano i etterkant av anklagene mot Harvey Weinstein oppfordret kvinner til å dele sine historier, traff hun tidsånden på en måte hun neppe hadde forestilt seg:

Kampanjen spredte seg umiddelbart og offentligheten boblet over av historier om uakseptabel oppførsel som bare ventet på å bli fortalt. Den skapte sjokkbølger langt inn i maktens korridorer, på en måte vi knapt har sett før.

Bevegelsen eller kampanjen er interessant også i en sosialhistorisk forstand. Den illustrerer hvor raskt normer for sosial oppførsel endres etter hvert som holdningene når et såkalt «tipping point». Mange vil si at revolusjonen knyttet til kvinnekampen og LGBT-bevegelsen tok for lang tid før man oppnådde sosial aksept, men i et større tidsperspektiv er det bemerkelsesverdig hvor raskt forvandlingen fra fordømmelse til anerkjennelse fant sted.

Og selv om diskrimineringen ikke er forsvunnet, er det i dag (heldigvis) betydelig sosial stigma knyttet til å uttale seg nedsettende om kvinner og homofile. Anklagene mot Weinstein ble et «tipping point» for holdningene mot seksuell trakassering.

Det er det grunn til å glede seg over.

Flere frykter at #metoo-kampanjen vil skape en motreaksjon. Noen frykter også at kampanjen går på rettssikkerheten løs. Den franske stjerneskuespilleren Catherine Deneuve m. fl. uttrykte sågar at menn må ha lov til ”å prøve seg” og at #metoo truer den seksuelle friheten.

Det er, med respekt å melde, tøv.

For all del – selvsagt bør vi være oppmerksom på rettssikkerhet (i formell og uformell forstand). I den forbindelse er særlig presseetikken og delekulturen på sosiale medier viktig.

Og åpenbart vil misbruk av #metoo-kampanjen finne sted i form av å inkludere atferd som ikke har noe med seksuell trakassering å gjøre. Ikke ulikt såkalte antirasister, som alltid ser spøkelser (rasisme) på høylys dag.

Man bør selvsagt være oppmerksom på slike nyanser – men essensen er at #metoo-revolusjonen ikke er en trussel mot verken seksuell frihet eller menn. Det er derimot en trussel mot menn som tror de kan ta seg til rette og uhøvisk oppførsel generelt.

Sosial omgang mellom menn og kvinner i sin alminnelighet blir antagelig lite påvirket av kampanjen. Det innebærer at menn som ønsker å flørte, eller sågar ha sex med kvinner, ikke trenger å føle seg truet av #metoo, all den tid de evner å oppføre seg ordentlig og evner å akseptere kvinners grenser. Kan hende at kampanjen tvert imot gir ekstra stor belønning for god oppførsel – også på kjønnsmarkedet.

Så selv om jeg neppe kommer til å omtale meg selv som feminist, mener jeg #metoo gjør årets 8. mars ekstra relevant, da kampanjen utvilsomt har bidratt til økt reell likestilling.

Det er det all grunn til å feire – både for kvinner og menn.

Artikkelen er publisert hos Minerva 7.3.18.