Demokrati

Liberalt demokrati eller autokrati. Det er vår tids største utfordring.

For mange i Norge er det selvinnlysende at det er bedre å leve i et liberalt demokrati enn i et autokrati. Men er det så selvinnlysende at vi tar det for gitt?

Kristin Clemet

Publisert: 11. oktober 2022

I juli 2020 skrev professor emeritus Helge Hveem en viktig kronikk i Aftenposten.

Han skrev om den globale kampen mot liberalismen: «På flere fronter angripes liberale ideer og institusjoner som individuell frihet til å velge, tro og ytre seg, personvern og frihet fra vold, et fungerende demokrati og uavhengig rettsvesen.»

Liberalismen, og dermed det liberale demokratiet, ble angrepet både utenfra og innenfra.

Utenfra kom angrepene fra blant andre Vladimir Putins Russland og et stadig mer autoritært Kina. Innenfra kom de fra populistiske krefter både til høyre og venstre. Donald Trump var det mest talende eksempelet, fordi han var president i verdens største liberaldemokratiske land.

Budskapet i kronikken var klart: Liberalismen må fornye seg og gi klare svar på hvordan vi skal møte vår tids store utfordringer, enten det gjelder klimakrisen, økonomiske kriser, beredskap eller sikkerhet. For hvis ikke liberalismen gjør det, vil anti-liberalistene overta.

To og et halvt år etter kan vi konstatere at budskapet ikke er blitt mindre viktig.

Det er blitt viktigere.

På listen over kriser kan vi nå føye til en krig i hjertet av Europa. Ukraina står i skuddlinjen og fører en forsvarskamp på vegne av oss alle, for det liberale demokratiet og mot Putins autoritære kleptokrati.

Krever at vi aksepterer spilleregler

Liberalt demokrati er mer enn flertallsstyre. Liberaldemokratiet bygger på ideer som skal gjøre det mulig for mennesker og nasjoner å leve fredelig sammen, selv om de er forskjellige, har ulike interesser, meninger og verdier.

Men det krever at vi aksepterer det liberale demokratiets spilleregler og institusjoner: maktdeling, uavhengige domstoler, ytringsfrihet, mindretallsbeskyttelse, en regelstyrt verden og et balansert syn på staten. Borgerne skal ha makt over staten, og statens makt over borgerne skal være begrenset.

Putin hater det liberale demokratiet.

Han har samlet all makt i egne hender, og han tåler åpenbart hverken maktdeling, ytringsfrihet eller mangfold. Hans siste tale viser at krigen i Ukraina også er en verdikrig mot de vestlige liberale demokratiene og menneskers mulighet til å mene, leve og være annerledes.

For mange i Norge er det selvinnlysende at det er bedre å leve i et liberalt demokrati enn i et autokrati. Men er det så selvinnlysende at vi tar det for gitt?

Bedre enn alle former for autokrati

Denne uken var Civita vertskap for en internasjonal konferanse (www.mpsoslo.org) med 380 deltagere fra store deler av verden.

Temaet var det liberale demokratiet: Hvorfor gikk det galt? Hvordan kan det liberale demokratiet gjenvinne styrke og troverdighet? Er det håp?

De som møttes i Oslo, er uenige om mye. Men alle er enige om én ting: Det liberale demokratiet er bedre enn alle former for autokrati.

Dette understreker et viktig kjennetegn ved det liberale demokratiet. Det er deliberativt, et samtaledemokrati. Borgerne kan fritt gi uttrykk for ulike synspunkter, argumenter og meninger. Og de kan gjøre det i trygghet. Det liberale demokratiet gjør det mulig å leve og virke i fellesskap, selv om vi er uenige og ikke går i takt.

Noen på den norske venstresiden har kritisert Civita for å være vertskap for denne konferansen. De har skrevet kritiske (og villedende) artikler, blant annet i Dagsavisen, Klassekampen og VG. For dem er det tydeligvis verre at det deltok folk på denne konferansen som mener noe «feil» om velferd og skatt, enn at de samler seg i en kamp for å fornye og styrke det liberale demokratiet.

En av deltagerne på konferansen, Bill Emmott, er tidligere sjefredaktør i The Economist. Han er muligens en liberaler som står lenger til høyre i den økonomiske politikken enn folk flest gjør i Norge. Men er dét viktig når temaet er truslene mot det liberale demokratiet?

Da han deltok på et frokostmøte i Civita, ble han spurt om hva som hadde vært hans stolteste øyeblikk som redaktør.

Svaret var The Economist i januar 1996, da magasinet tok til orde for å tillate ekteskap for homofile. «La dem gifte seg», sto det på forsiden.

I illiberale stater er dette et øyeblikk som befolkningen fortsatt bare kan drømme om. Autoritære ledere underspiller demokratiets verdi til fordel for opprivende konflikter om identitet, klasse og nasjon.

Det gir håp når noen tør å snakke fritt

I liberale demokratier kan ikke staten være altomfattende. Den må begrenses av lover og regler, og den må også gi plass til en sterk privat sektor, en fri økonomi og et levende sivilsamfunn som er uavhengig av staten.

I autoritære regimer kontrollerer staten det meste, og sivilsamfunnet blir undertrykt. Men av og til greier sivilsamfunnet å gjøre opprør mot makthaverne, slik vi har sett i flere tidligere sovjetrepublikker og kanskje ser tegn til i Russland nå. Det gir håp når noen nå tør å snakke fritt og avsløre Putins løgner.

Det gir også håp når 98 prosent av ukrainerne tror at de vil vinne krigen, og når 90 prosent av dem svarer at de vil være med og bygge opp landet sitt igjen. De vil gjenoppta arbeidet med å bygge et mer solid og liberalt demokrati. Ønsket om å etablere en fullverdig rettsstat, maktdeling og en sunn økonomi uten omfattende korrupsjon står antagelig enda sterkere i dag enn det gjorde før krigen.

Årets fredsprisvinnere

Fredag ble det kunngjort hvem som får Nobels fredspris for 2022.

Den går til representanter for sivilsamfunnet i Russland, Belarus og Ukraina og er en anerkjennelse av sivilsamfunnets betydning for menneskerettigheter og demokrati. 

Ales Bjaljatski i Belarus og menneskerettighetsorganisasjonen Memorial i Russland betaler en svært høy pris for å stå opp mot overgrep og forbrytelser. Men det de gjør, er uvurderlig. Der demokratiet må vike plass for autokrati og diktatur, er freden ofte det neste offer. Nå bruker Center for Civil Liberties i Ukraina sin tid på å dokumentere russiske krigsforbrytelser mot den ukrainske befolkningen.

Vanskelig å se noe moralsk akseptabelt alternativ

Det liberale demokratiet hindrer oss ikke i å ta feil eller gjøre feil.

Jeg var en av mange som tok feil om Kina. På 1990-tallet trodde jeg at veien mot demokrati nærmest var uavvendelig. Mange har også trodd altfor godt om Vladimir Putin. I USA fantes det forutsetninger for fremveksten av fenomenet Trump, og den trusselen er ikke borte.

Men det er vanskelig å se noe moralsk akseptabelt alternativ til det liberale demokratiet, hvis vi virkelig mener at mennesker bør ha retten til å leve livet sitt ut fra de oppfatningene de selv har om hva som gir tilværelsen mening.

Krigen har gjort oss enda mer oppmerksomme på hvor dyrebart det liberale demokratiet er. Og heldigvis har vi evne til å lære og til å stå sammen når det kreves, slik vi nå gjør i Nato og i EU.

Også det gir håp.

Innlegget er publisert i Aftenposten 9.10.2022.

les mer

Liberalt demokrati

For at landet skal være et liberalt demokrati, er det ikke nok at flertallet i befolkningen bestemmer. Hva befolkningen kan bestemme, må være begrenset av regler for hvordan disse avgjørelsene skal tas og av rettigheter som gis til minoriteter

IdeerDemokratiLiberalismeDemokrati og rettigheter

Bill Emmott

What we know, and don’t know, about the new geopolitical and geoeconomic order

If ever an era confirmed why it is both right and important to be a classical liberal – or at the very least to understand and learn from classical liberalism – it is the time we are living through right now.

IdeerLiberalismeInternasjonaltPolitikk og samfunn

Lars Peder NordbakkenMathilde Fasting

Hva er Mont Pelerin Society (MPS)?

Hvorfor ble MPS dannet? Hvem var og er medlemmer, og hva ble diskutert? MPS har vært omgitt av rykter og spekulasjoner, stemmer disse? Hva er temaet for årets konferanse? Svarene får du i denne episoden av Liberal halvtime.

IdeerLiberale tenkere

Relatert

Mats Kirkebirkeland

Den russiske spesialoperasjonen i Norge

En kontrafaktisk historie om hvordan Norge endte med å avstå Troms og Finnmark til Russland.

ForsvarspolitikkForsvar og sikkerhet

Bård Larsen

Vinteren kommer, 1962.

Hvor kom de fra, kaosrytterne som så intenst forsøker å overbevise oss om at verden ikke har gått fremover?

DemokratiPopulisme

Bård Larsen

Folkemord skal straffe seg

Glemsel og likegyldighet er folkemordets siste fase. Den norske regjeringen bør erkjenne Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina på 1930-tallet som et folkemord.

DemokratiTotalitære og autoritære regimer

Oda Oline Omdal

Vi kvinner kan hvis vi vil, og vi trenger ikke å kvoteres inn for å få det til

Jeg håper likestillingskampen i årene som kommer, ikke bare blir kvinnekamp, men også likestillingskamp, der kompetanse veier tyngre enn kjønn.

Likestilling og feminisme

Caroline Gruer

Norge er et av verdens mest egalitære samfunn – men vil det vedvare?

Likestillingspolitikken har havnet i et spor der målsettingene ikke lenger husker hva som var begrunnelsen, og der virkemidlene er blitt mål i seg selv.

Høyere utdanningLikestilling og feminisme

Bård Larsen

Barbarene kommer

Moralfilosofene blir neppe enige om hvorvidt sadisme er tillært, eller om den må avvennes. Uansett er historien temmelig empirisk overbevisende: Mennesket er ikke bare nestekjærlig.

DemokratiTotalitære og autoritære regimerDemokrati og rettigheterPopulisme