Kompromissløs ytringsfrihet og vilkårlige begrensninger
Loven bør, etter mitt syn, kunne ta stilling til hvorvidt en ytring truer personlighetsvernet, eller representerer en farlig oppfordring til vold. Det jeg derimot ikke mener at loven bør ta stilling til, er graden av krenkelse eller hat, skriver Kristian Tonning Riise hos Aftenposten.
Publisert: 24. desember 2013
Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.
«Skal vi virkelig bruke offentligheten til debatter om hvorvidt noen folkegrupper bør utryddes?», spør Rune Berglund Steen og Ervin Kohn, henholdsvis leder og nestleder ved Antirasistisk Senter, i et tilsvar til min kronikk i Aftenposten den 16. desember om hvorfor vi bør fjerne rasismeparagrafen.
Det er ikke vanskelig å forstå Berglund Steen og Kohns poeng. Hva skal vi egentlig med denne verste formen for hatretorikk? Hva bidrar den egentlig med? Medvirker disse ytringene til noe godt overhodet? Ytringene til NegerJeger er lite annet enn søppel. Og da er vel konklusjonen grei? Søppel ønsker vi jo å fjerne?
Problemet med dette resonnementet er at det reduserer ytringsfrihet til et middel for å få en mer opplyst og informativ samfunnsdebatt. I så fall er det mange ting vi kunne argumentert godt for å forby. Hva med alle bloggene som propaganderer for alternativmedisin hver dag? «Skal vi virkelig bruke den offentlige debatten til å debattere hvorvidt syke mennesker burde oppsøke en bløffmaker fremfor en lege?» Listen over videre ytringer vi «ikke trenger» kunne blitt lang.
Ytringsfrihet handler ikke kun om beskyttelsesverdigheten av den enkelte, konkrete ytring, men om ytringsfriheten som en prosess i demokratiet. I rettslige sammenhenger spør man aldri om ytringen var nødvendig, men om det er nødvendig å forby den – av hensyn til andre demokratiske verdier.
Jeg mener ytringsfrihet er et mål i seg selv. Det betyr at det ikke er opp til meg, eller noen andre, å vurdere hvilke ytringer vi har og ikke har bruk for. Reell ytringsfrihet forutsetter at loven i utgangspunktet stiller seg nøytral til ytringen. Loven bør derfor ikke komme inn i bildet før ytringen kan sies å være direkte skadelig. Det er på dette punktet at Berglund Steen og Kohn begynner å rote.
I kronikken sauser de sammen hatretorikk og voldsforherligelse. Jeg forholder meg imidlertid kun til 135a (rasismeparagrafen) i min kronikk, siden det er det både NegerJeger og bloggene «Internetts mørkeste krok» og «Jødenes hender» er siktet for. Berglund Steen og Kohn mener NegerJeger og de nevnte bloggerne må straffes fordi de ønsker å drepe mennesker med en annen etnisitet. Det virker altså som om det er voldsforherligelse kronikkforfatterne egentlig ønsker å forby.
Det er i så fall en litt gammel debatt. I den nye straffeloven av 2005 er voldsforherligelse ikke lenger straffbart, av nettopp ytringsfrihetshensyn. En avgjørelse jeg forøvrig støtter. Den nye straffeloven har imidlertid ikke trådt i kraft ennå, så både NegerJeger og bloggerne kunne antakelig blitt dømt for voldsforherligelse. Dette har imidlertid lite med rasismeparagrafen å gjøre.
Loven bør, etter mitt syn, kunne ta stilling til hvorvidt en ytring truer personlighetsvernet, eller representerer en farlig oppfordring til vold. Det jeg derimot ikke mener at loven bør ta stilling til, er graden av krenkelse eller hat.
Det er dette §135a regulerer, ikke oppfordringer til eller forherligelse av vold.
Hva man regner som krenkende, støtende, sårende, etc. er også en høyst subjektiv vurdering. Når går for eksempel religiøs satire «over streken»? Jeg, for min del, opplever begrensning på det frie ord som en krenkelse.
Da karikaturstriden pågikk demonstrerte radikale muslimer i blant annet London, New York og Australia under paroler som «Behead those who insult Islam», «Butcher those who mock Islam», og «Europe you will pay, Bin Laden is on his way». Enda mer provoserende var alle forståsegpåerne som mente at tegningene var hovedproblemet i dette scenarioet. Om noen hadde foreslått å begrense noen av disses ytringsfrihet ville jeg imidlertid reagert med samme moralske harme.
Berglund Steen og Kohn har også en lettere absurd idé om at det er rasismeparagrafen som sørger for at jødiske nordmenn slipper å se oppfordringer til utslettelse av jøder i aviser og på TV hver dag. I kronikken argumenterer de for at dette er intet mindre enn en «vesentlig konsekvens» av §135a.
Det er altså rasismeparagrafen, ifølge kronikkforfatterne fra Antirasistisk Senter, som «i vesentlig grad» forhindrer at Aftenposten, VG, NRK og TV2 oppfordrer til utslettelse av jøder hver dag. Skal man følge den logikken betyr det at vi alle hadde vært åpenlyse rasister hvis det ikke var for rasismeparagrafen.
Vi har ingen empiri som tilsier at forbud mot rasistiske ytringer skulle ha noe å si for mengden rasisme i et samfunn. Som jeg skrev i forrige kronikk: «Ekstreme ytringer var straffbart i både Weimarrepublikken og i det gamle Jugoslavia, uten at det forhindret flere av de verste krigsforbrytelsene verden har sett.»
Jeg kan, i den anledning, betrygge Synne Corell og Kjetil Simonsen, som også har et tilsvar til meg i Aftenposten 19. desember, med at jeg ikke har ment å indikere at «antisemittiske ytringer i mellomkrigstidens Tyskland ble gjort til gjenstand for generell rettsforfølgelse», slik de skriver. I så fall ville jeg vært på tynn historisk is.
Weimar-Tyskland var en urolig og blodig epoke med politiske mord, paramilitære grupper og en voksende ekstrem antisemittisme. Likevel ble prominente nazister dømt for antisemittiske ytringer under blasfemilover, og Hitler ble nektet å tale offentlig flere steder. Poenget var simpelthen å poengtere at Weimarrepublikkens (spede) forsøk på å stagge Hitler mislyktes.
Hvordan Corell og Simonsen klarer å tolke dette dithen at jeg skulle ha indikert noen «kausal sammenheng mellom et slikt ytringsforbud og nasjonalsosialismens seiersgang» klarer jeg ganske enkelt ikke å forstå. Å ymte frempå om noen motsatt kausal sammenheng blir samtidig enda verre. Forutsetningen for nasjonalsosialismens makthegemoni var ingen ekstrem ytringsfrihet, men at Hitler straks han kom til makten fikk tilsidesatt grunnloven, innført permanent unntakstilstand og avskaffet ytringsfrihet.
Slike eksempler har selvsagt begrenset relevans, og poenget er ikke at hatretorikk skaper økt motstandskraft. Det gjør ikke alltid det. Poenget er snarere at tilstedeværelse av rasismelovgivning neppe ville stanset Holocaust. Om noen kan gi meg et overbevisende argument for det motsatte, skal jeg være villig til å revurdere mitt standpunkt.
Dette er ikke irrelevant når Berglund Steen og Kohn synes å mene at det er mangelen på straffeforfølging av hatretorikk som er årsaken til volden mot romfolk i Tsjekkia. Jeg tror det er rimelig åpenbart at dette henger sammen med langt dypere politiske, økonomiske og kulturelle problemer.
I den anledning kan det være verdt å nevne et eksempel fra Skokie, en forstad til byen Chicago i Illinois, USA, på slutten av 70-tallet. På denne tiden var hver sjette innbygger i byen en Holocaust-overlevende, eller i familie med en. I 1977 annonserte en gruppe nynazister at de ønsket å arrangere en parade gjennom den jødiske forstaden. Dette vakte selvsagt enorm motstand, men borgerrettsorganisasjonen ACLU tok saken og forsvarte nazistenes ytringsfrihet, anført av den jødiske advokaten David Goldberger. Paraden ble aldri gjennomført, men nynazistene vant i høyesterett.
Så hvorfor har ikke antisemittisme i USA eksplodert siden den tid, men i stedet gjort retrett, til tross for at høyesterett har avgjort at den kanskje mest avskyelige typen ytring man kan forestille seg, å marsjere med hakekors gjennom et jødisk nabolag, er beskyttet av det første grunnlovstillegg?
Kan det være fordi vi mennesker er i stand til å forandre oss til det bedre, helt uavhengig av slike lover? I så fall kan det også være at en ganske kompromissløs ytringsfrihet er bedre enn vilkårlige begrensninger.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 24.12.13.