Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

«Kardemomyang»: En vei ut av uføret

Publisert: 26.02.2014
Bård Larsen Bård Larsen

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

 

Kunstneren Morten Traavik gjør som han pleier, nå sist i BT (23.2): Den frie kunsten er uangripelig. Han møter derfor sine kritikere med personangrep og spydigheter uten å ta i kritikken.

Når Traavik glimtvis søker å forklare sitt konseptuelle utgangspunkt får vi høre at norsk og nordkoreansk propaganda i stort og smått går ut på det samme.

Det er også utgangspunktet for forestillingen under Festspillene, hvor Thorbjørn Egners Kardemomme by, ifølge Traavik, er eksempel på sosial kontroll som er beslektet med nordkoreansk totalitarisme.

Det er for øvrig interessant at Traavik mener seg å være et offer for sensurholdninger med nazistiske drag. Traavik og Festpillenes samrøre mellom norsk kunst og totalitære kulturmyndigheter har vi nemlig ikke sett maken til siden mellomkrigstiden, gjennom biennalen «Zeitgenössische Norwegische Malerei und Skulptur» i Berlin i 1933. Utstillingen fikk skryt i nazipressen, fordi kunsten var figurativ og kompatibel med Entartete-kampanjen nasjonalsosialistene rettet mot all ugermansk kunst.

På dette tidspunktet hadde de tyske nazimyndighetene begynt å fengsle frie kunstnere. Ifølge Aftenpostens Berlinkorrespondent Axel Thorstad hadde utstillingen en ikke så rent liten kulturpolitisk betydning. De norske kunstnerne sto de ledende tyske kunstnere nær, mente han: «Dermed er rettesnoren egentlig gitt for det nye regimets kunstpolitiske innstilling.» Kritikken var selvsagt massiv.

Når Morten Traavik og Festspillene skal sette opp et lystspill i samarbeid med nordkoreanske kulturmyndigheter, er det altså rimelig taust. Formelt samarbeid med et totalitært regime med så grove forbrytelser mot menneskeheten på samvittigheten kan i en historisk kontekst vanskelig oppfattes som annet enn tankeløst medløperi. Tidligere har Kulturrådet bidratt med millionsummer til lignende samarbeid med Nord-Korea.

Så hva skyldes disse prioriteringene? Noen mener at de aldri vil vurdere kunst med politiske briller, men er det virkelig mulig? Hvordan bedømme dette «kunstfaglig»?

Den dagen Festpillene viser kunstprosjekter som nyanserer bildet av det høyreekstreme Jobbik i Ungarn eller Gyllent Daggry i Hellas – i nært samarbeid med disse partiene – da kan vi tro på at dette bare handler om kunst. Men vil vi det?

Det er svært sannsynlig at kulturlivet ville sprekke av sinne den dagen et slikt prosjekt fikk offentlig støtte. Hvis svaret til Festspillene er nei til slike samarbeider – hva er det da ved nordkoreanske kulturmyndigheter som gjør dette annerledes?

Kunsten skal selvsagt være fri. Men store offentlige teatre og arrangører er heller ikke forpliktet til ikke å gjøre kvalitative eller moralske vurderinger. Man må derfor gjøre et utvalg av hva man ønsker å støtte. Det betyr ikke at det man ikke støtter, sensureres.

De fleste forstår nok at det innen kunst og kultur finnes moralske grensedragninger som selv den mest innbitte postmodernistiske kunstviter må ta hensyn til. Hvis denne grensen ikke går ved Traaviks konseptuelle prioriteringer, som etter min mening er en dehumaniserende lek med fortrykkets symbolspråk, på regimets egne premisser, så bør i alle fall grensen gå ved den formaliserte alliansen med et genocidalt regime. Her imploderer selve essensen i det Traavik og hans norske samarbeidspartnere formulerer som et brobyggerprosjekt.

Nord-koreanernes Bergensbesøk kan være med og gi impuls til endring, håpet festspilldirektør Anders Beyer i Bergens Tidende. Men her bygges ikke bro mellom kunstnere på kunstnernes egne premisser. Kommunikasjonen går bare én vei.

Det nordkoreanske sivilsamfunnet, i den grad det gir mening å snakke om slikt, har ingen stemme. Ved retur til hjemlandet vil selvsagt ikke de nordkoreanske artistene, håndplukket av terrorregimet, formidle noe som helst av signifikant verdi til sine gjennomkontrollerte medborgere. Hvis de har livet kjært.

Festspillene har malt seg opp i et hjørne ved å sette opp «Kardemomyang». Ville sultne nordkoreanere sette pris på at myndighetene sender velfødde kaderungdommer til Norge for å spille trekkspill eller synge kardemommesanger på norsk for et finkledd middelklassepublikum som lar seg more over dette? Hvem vil egentlig, når man får tenkt seg om, være klakører for et slikt spetakkel?

Men det finnes en mulig vei ut av uføret for direktør Beyer, som det ikke burde være noe i veien for: Å arrangere et godt synlig symposium parallelt med «Kardemomyang», hvor menneskerettighetsbruddene i Nord Korea og – hvorfor ikke – den frie kunstens vilkår i landet blir grundig belyst. Her kan man invitere kjennere fra inn- og utland for å jevne ut bildet av syngende og potemkinglade propagandister i regimets tjeneste.

Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 26.2.14.

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Nord-Korea og Traavik: Siste akt

    5. juni 2014

    «Mandag varslet kunstneren Morten Traavik at han vil politianmelde Civita. Å involvere politiet i en politisk debatt er unektelig originalt. Bakgrunnen er Traaviks langvarige og etter hvert mye omtalte engasjement i Nord-Korea, der han samarbeider med kunstnere og med regimet. Det er helt legitimt å mene at et slikt samarbeid er av det gode – men det er selvsagt like legitimt å mene noe annet,» skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.

    Les mer »
  • Morbid sammenblanding

    11. februar 2014

    «Dette er kunst for kunstens skyld, og ufarlig provokasjon pakket inn i betydningsfullhet. Like fullt fremstår det hele umoralsk og uten empati for det nordkoreanske regimets ofre. De fremstår som expendables for den som mest lar seg fascinere av den storslagne estetikken i Nord-Koreas propagandaspetakkel. Traavik betrakter Nord-Korea som en installasjon, en performance,» skriver Bård Larsen i Dagbladet.

    Les mer »
  • Kunstkritikk: Sovjet, du

    27. september 2013

    «Nistad lurer på om ikke jeg gjør Traavik en tjeneste, ved at Kulturrådet ved neste korsvei må si ja til Traavik, av frykt for å klebes til Civita. Vel, det er ikke helt umulig, selv om jeg nok tror at Kulturrådet er langt voksnere enn som så. Noen sjanser må man uansett ta, hvis man vil si noe i et demokrati. Det kan jo til og med være at vi lærer noe underveis?,» skriver Bård Larsen i Klassekampen.

    Les mer »
  • Traavik og Nord-Korea: Brikkene faller på plass

    18. september 2013

    «Isolasjon av Nord-Korea vil vi ikke ha, men så er det heller ikke utvekslingen av kunstneriske uttrykk som er Traaviks problem. Aftenposten oppsummerer det godt: «Traaviks forsøk på å nyansere bildet av landet resulterer i å nyansere bildet av det totalitære regimet i stedet.» Bård Larsen svarer Morten Traavik og Per Ananiassen i Aftenposten.

    Les mer »
  • Nord-Korea: Underholdning av tragedie

    16. september 2013

    «Morten Traavik fortsetter ufortrødent med sin kulturutveksling med nordkoreanske myndigheter. Traavik har gjort det til et levebrød å lage ironisk konseptkunst av et brutalt samfunn. Han mottar massiv støtte fra Kulturrådet. Bør ikke nordkoreanske myndigheter ta seg av denne finansieringen?,» skriver Bård Larsen i Aftenposten.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »