Kan en akademisk boikott få slutt på krigen i Gaza?
Jeg er ikke tilhenger av akademisk boikott. Det bunner i synet på hva et universitet er og bør være.
Publisert: 20. mars 2024
Krigen i Gaza har ført til heftige diskusjoner ved flere universiteter i Norge.
Spørsmålet er om universitetene bør vedta en akademisk boikott av Israel.
Foreløpig har styrene ved Nord universitet, Universitetet i Sørøst-Norge og Oslo Met vedtatt at de helt eller delvis skal boikotte Israel, mens styret ved Universitetet i Bergen ikke ønsker en akademisk boikott.
Styret ved Universitetet i Oslo, der jeg selv er medlem, er ennå ikke ferdig med å diskutere saken.
Ikke lett å definere
«Akademisk boikott» er ikke et begrep som er så lett å definere. Det kan reises spørsmål både om hvem som legitimt skal kunne vedta en boikott, og hvem eller hva som skal boikottes.
Når det gjelder Russland, er det staten som har pålagt universitetene å boikotte. Når det gjelder Israel, er det institusjonene selv som tar beslutningen. Stortinget ønsker ingen boikott av Israel.
Det er vanskelig å bedømme hvor utbredt ønsket om akademisk boikott egentlig er. På Universitetet i Oslo er det nesten 34.000 ansatte og studenter, mens det er samlet inn ca. 540 underskrifter i et opprop for boikott. I tillegg har Studentparlamentet sluttet seg til oppropet.
Hensikten med en akademisk boikott er å straffe universiteter og forskere i et annet land, i håp om at dette skal presse dem og/eller landet de virker i, til å endre en adferd som vi ikke støtter. Det kan for eksempel gjelde bidrag til krig, brudd på menneskerettigheter eller autokrati.
Om det hjelper, er mer tvilsomt.
Professor Jon Hovi, som har studert effekten av slike sanksjoner, mener at en boikott vil «være litt som musen som brøler». De som ønsker boikott, tror nok ikke at det kan få slutt på krigen. Men mange av dem mener at det er et viktig signal.
Selv er jeg ikke tilhenger av akademisk boikott, og begrunnelsen er først og fremst prinsipiell. Det bunner i synet på hva et universitet er og bør være.
Universitetet selv bør ikke mene noe
Et universitet er noe av det ypperste vi har i et liberalt demokrati.
Det er her vi finner den beste kunnskapen og mange av samfunnets intellektuelle. Ideelt sett er universitetet en arena for fri meningsutveksling mellom mennesker med høy faglig integritet og evne til kritisk tenkning. Meningsmangfoldet er og skal være stort.
Det er riktignok ikke alltid slik i praksis.
Også universiteter, verden over, er utsatt for aktivisme og konformitetspress. Mange tør ikke alltid å si det de mener. Et eget ekspertutvalg, ledet av Anine Kierulf, har funnet ut at det også i Norge er mye som truer den akademiske ytringsfriheten.
Men skal vi holde fast ved idealene, må vi være forsiktige med å la institusjonene, qua institusjoner, ta stilling i sensitive politiske spørsmål. Alle som har sitt virke ved universitetet, kan mene hva de vil. Men universitetet selv bør ikke mene noe. Det kan legge lokk på den åpne dialogen som universitetet bør preges av.
Kan gjøre vondt verre
En boikott er uheldig, også fordi den stenger for den utvekslingen av ideer og kunnskap som bør flyte friest mulig mellom land, forskere og institusjoner. Vi når ikke forskningsfronten uten samarbeid. En boikott svekker både flyten av kunnskap og den akademiske friheten.
En boikott kan også ramme skjevt og gjøre vondt verre. Når makthaverne i et land oppfører seg sterkt kritikkverdig, er det ofte intellektuelle og kunstnere som tør å ta til motmæle, fordi de har ord, mot og mulighet til å gjøre det. I Israel har mange kunstnere og akademikere stått i fremste rekke i protest mot statsminister Benjamin Netanyahu.
Dersom de ikke får impulser utenfra, men utsettes for en form for kollektiv straff, kan stemmene stilne. I verste fall styrker det oppslutningen om makthaverne, fordi motstanden som kommer utenfra, virker urimelig. Det kan forsterke en følelse av «oss mot dem».
Kan bidra til ytterligere polarisering
Universiteter som vedtar en boikott av Israel, risikerer dessuten å bli veldig dobbeltmoralske.
Utdanningsinstitusjoner i Norge samarbeider med forskere og institusjoner i en rekke land med et mye mer problematisk styre enn Israel har. Det kan gjelde Kina, Myanmar, Nord-Korea, Iran, Etiopia eller Russland, så lenge det var lov. Israel er, tross alt, et demokrati. Så hvordan kan vi forsvare å boikotte Israel, men ikke de andre?
En boikott av Israel er problematisk også av andre, mindre prinsipielle grunner.
Mange av dem som ønsker en boikott, har alltid villet boikotte Israel, enten det er krig eller ikke. En del er med i den internasjonale boikottbevegelsen BDS, og den er ytterst kontroversiell.
Begrunnelsen for å boikotte nå er dessuten svært ensidig. I et såkalt kunnskapsgrunnlag som verserer på Universitetet i Oslo, på i alt 34 sider, er Hamas og terroraksjonen 7. oktober bare nevnt én gang, og da i formildende ordelag.
Det mest beklagelige er likevel hvordan en boikott kan bidra til ytterligere polarisering i Norge. Vi vet at Gaza-krigen engasjerer sterkt, og det er bra. Men vi vet også at konsekvensene av engasjementet ikke alltid er gode. Jøder føler seg, med god grunn, utsatt i Norge nå, og det gjelder også jødiske barn.
På universitetene er det både israelere og palestinere. De er ikke alltid enige, og mange har det vondt, men også de skal ivaretas like godt. Vedtak om boikott hjelper ikke.
Fremstår som en selvmotsigelse
Krigen på Gazastripen er så forferdelig at den fortjener vår oppmerksomhet. Men etter min mening bør universitetene, fremfor å boikotte, heller lete etter noe positivt som kan dempe smerten og bidra til forsoning mellom israelere og palestinere.
Det kan for eksempel skje gjennom studentutveksling, forskningssamarbeid og bidrag til gjenoppbygging. Selv har jeg bedt om at Universitetet i Oslo vurderer om vi kan tilby flere palestinere plass på den internasjonale sommerskolen.
Tilhengerne av boikott har rett i én ting: Det finnes forskere og institusjoner som ikke er opptatt av de akademiske idealene, eller som ikke har mulighet til å praktisere dem, og som snarere står eller må stå til tjeneste for makthaverne. Slik er det i mange land.
Men å unnlate å boikotte er ikke et krav om å samarbeide. Det må være opp til det enkelte fagmiljø og den enkelte forsker å bestemme om de vil samarbeide. Et fruktbart samarbeid må alltid bygge på tillit.
Fenomenet «akademisk boikott» fremstår som en selvmotsigelse.
Akademikere, hvis ideal normalt er å tenke, reflektere og diskutere fritt, velger i stedet å stenge hverandre ute.
Det har muligens en symbolpolitisk betydning, men det svekker akademia, og det hjelper ikke krigens ofre.
Kronikken var publisert i Aftenposten 18. mars 2024.
Relatert
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Her er løsningene på kommuneproblemet
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?