Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita, Bård Larsen, historiker i Civita, og Håkon Haugli, tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

Russiske politikere fremmer stadig nye lovforslag som trakasserer menneskerettighetene. OL i Sotsji er en anledning for liberale demokratier til å gjøre en forskjell.

Parallelt med at russiske homofile rammes av stadig mer inngripende lovgivning, øker den hat-motiverte volden.

På internett spres filmer der ekstremister ydmyker og torturerer unge homofile. Fremfor å møte dette med tiltak som kan forebygge vold og dempe motsetninger, gjør russiske politikere det motsatte: De fremmer stadig nye lovforslag som slår fast at homofile er mindreverdige.

Utviklingen i Russland de siste årene handler ikke om det vi vanligvis tenker på som motstand mot homofiles rettigheter, som rett til å gifte seg eller stifte familie. Det handler om reversering av grunnleggende sivile og politiske rettigheter: Om at én minoritetsgruppe systematisk fratas retten til å vise og ytre seg offentlig og hindres i å drive legitim politisk aktivitet. Om at loven ikke er lik for alle. Og om at russiske myndigheter aktivt og bevisst setter til side sine internasjonale forpliktelser.

Forfølgelsen av homofile må forstås som en del av et større bilde.

Putin kaller seg demokrat, men har ofte sagt at et liberalt demokrati etter vestlig modell ikke passer Russland. Siden Putin i 2012 tok over som president for andre gang, har landet innført flere nye lover som knebler kritiske røster, begrenser organisasjonsfriheten og kriminaliserer ytringer.

Nye blasfemibestemmelser gjør det straffbart å «fornærme følelsene til nasjonens troende».

Loven kom som reaksjon på Pussy Riots demonstrasjon i Frelseren Kristus-katedralen. Medlemmene av bandet ble dømt for opprørsvirksomhet. De ble anklaget for å ha krenket religiøse følelser, for å ha imitert demoniske angrep, for å ha vært kledd upassende og for såkalt homopropaganda. Dommeren angrep også feminisme som ideologi og hevdet den utgjorde kjernen i Pussy Riots religiøse hat. Begrepene sier mye om forholdene i Russland: Rettsstater opererer ikke med slike anklager.

Dumaen har i tillegg utvidet definisjonene av forræderi og spionasje på en måte som åpner for kriminalisering av organisasjons- og menneskerettighetsarbeid. Frivillige organisasjoner som deltar i «politisk aktivitet» og som mottar utenlandsk støtte, må registrere seg som «utenlandske agenter» – et begrep som i Russland gir svært negative assosiasjoner og dermed sverter organisasjonene og hindrer dem i å utføre sine oppgaver.

I juni i fjor vedtok Dumaen den mye omtalte loven mot propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner. Loven er upresis, men gjør i prinsippet enhver nøytral eller positiv ytring om homofile straffbar, dersom det er risiko for at mindreårige kan være blant publikum, slik det for eksempel er i media og i det offentlige rom. Demonstrasjoner er ulovlige, det samme er nyhetsinnslag der homofile omtales som likeverdige.

Loven er i tillegg helt ubalansert: Negative ytringer er tillatt – og utbredt. En populær TV-personlighet, Dmitrij Kiselov, uttalte nylig at dersom homoseksuelle omkommer i bilulykker, må hjertene deres brennes, fordi de ikke er egnet til å forlenge andres liv.

Det er i praksis ulovlig å ta til motmæle i det offentlige rom.

Effekten av de nye lovene forverres av at russiske domstoler mangler uavhengighet, og at de er ute av stand til å beskytte borgerne mot vilkårlig maktutøvelse fra de politiske myndighetene.

Putin-regimets manglende respekt for menneskerettigheter rammer sivilsamfunnet i Russland generelt. Men det er ikke tilfeldig at homofile er blant de mest utsatte gruppene. De er nyttige syndebukker i Putins politiske innenriks- og utenrikspolitiske prosjekt. Homoseksualitet kan lett fremstilles som noe fremmed, avvikende – og vestlig.

Hadde det ikke vært for OL i Sotsji i februar, ville situasjonen for homofile i dagens Russland forblitt et tema for spesielt interesserte. Urett, forfølgelse og vold mot homofile er fortsatt vanlig i verden, men skaper sjelden avisoverskrifter. At verdens øyne nå er rettet mot Russland, har gitt oppmerksomhet om menneskerettsbruddene.

Det er få som har argumentert for boikott av lekene i Sotsji. Flere statsledere har imidlertid varslet at de ikke vil dra til Sotsji, deriblant USAs Barack Obama og Frankrikes François Hollande.

Hverken Obama eller Hollande har eksplisitt begrunnet dette med anti-homolovene i Russland eller andre politiske forhold. Men Obama-administrasjonen valgte, i stedet for å sende presidenten, visepresidenten eller førstedamen, å sende en delegasjon til OL bestående av flere åpent homofile idrettsprofiler. I en uttalelse i forbindelse med at delegasjonen ble annonsert i desember 2013, skrev Det hvite hus blant annet at USAs delegasjon «representerer mangfoldet som er USA». Dette er, naturlig nok, blitt tolket som en kritikk av behandlingen av homofile i Russland. Det er en subtil, men tydelig markering som minner litt om da Ronald Reagan sendte en afroamerikansk ambassadør til Sør-Afrika på midten av 1980-tallet.

Erna Solberg har gjort det klart at hun vil dra til Sotsji-OL, og at Regjeringen ikke kommer til å bruke OL til å markere motstand mot anti-homolovene eller andre menneskerettsbrudd i Russland. Obama og Hollandes beslutning om å ikke reise til Sotsji, har Solberg kommentert med at vinteridrett er viktigere i Norge enn i USA og Frankrike.

OL er først og fremst et idrettsarrangement. Samtidig gir OL en anledning til å vise engasjement for menneskerettssituasjonen i Russland.

Kampen for homofiles rettigheter i autoritære stater kan ses som vår tids borgerrettskamp. Den har klare paralleller til kampen mot rasediskriminering i USA på 1960-tallet og mot apartheid i Sør-Afrika på 1980-tallet. Det dreier seg om at en bestemt gruppe fratas grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og beskyttelse mot vold og diskriminering.

Derfor er det rimelig å forvente at statsledere og politikere fremhever kampen mot trakassering av homofile i land som Russland som det presserende menneskerettsspørsmålet det faktisk er. OL i Sotsji er en åpenbar anledning til å si klart fra.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 27.1.14. Se også: