Demokrati

Hesteskoens uransakelige veier

Venstre- og høyreradikale deler noe av det samme synet på «den liberale elendigheten» og hvordan man skal sette makt bak politikken. Bård Larsen i Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 4. januar 2019

Begrepet hesteskoteorien har blitt flittig brukt det siste året. Den vanligste forståelsen av begrepet er at politikkens ytterkanter finner sammen i autoritære svermerier på tvers av det som ellers skiller dem ideologisk.

Hesteskoteorien møter selvfølgelig motbør. Særlig … (trommevirvel) … ute på fløyene. Det sies at begrepet ikke kan regnes som et akademisk begrep. At det er for upresist og derfor ikke har vitenskapelig ryggdekning.

Det er nok langt på vei riktig. Men hva så? I polemiske utlegninger bruker vi stadig vekk ord og utrykk som illustrerer et fenomen, uten at disse nødvendigvis er akademisk kanon. Spørsmålet vi bør stille, er altså om begrepet forteller oss noe om et fenomen.

Hvordan arter så denne berømte hesteskoen seg?

Det finnes flust av eksempler på bevegelser og tenkere som er eksplisitt autoritære, for ikke å si totalitære. Så er det de som er i limbo, på glid mot det autoritære, fordi liberalt demokrati, slik de ser det, ikke gir gjennomslag eller løser deres bekymringer: Når islamkritikere har gitt opp det liberale for å finne tilbake til et land med kirkeklokker og uten moskeer eller muslimer, når venstreradikale ser på kapitalismen som et monster som ikke kan temmes i et parlamentarisk styresett.

Det samme gjelder andre som har så bastante ideer om rett og galt at de vil ytringsfrihet og liberale institusjoner til livs for å bremse en utvikling de ikke ønsker.

Normalt bruker vi den tradisjonelle høyre-venstre-aksen for å plassere politiske oppfatninger og partier. Aksen har en lang historie, der flere forhold spiller inn, ofte grovt forenklet, og der mange saker går på tvers av aksen. I de senere tiårene er det særlig synet på statlig inngripen i økonomien som har vært måleenheten, men den forteller ikke alt om politisk ståsted, og ikke nødvendigvis så mye om hva som er autoritært eller ikke.

Mer sofistikerte politiske barometre opererer derfor med to akser. I tillegg til den tradisjonelle økonomiske aksen, kan man legge til en akse som måler forholdet mellom frihet og autoritet. Da ser bildet ofte ganske annerledes ut. Liberale demokrater vil skåre ganske høyt på frihetsaksen. Sosialdemokrater og høyrefolk vil stå relativt nærme hverandre, og de politiske ytterfløyene vil møtes ute på den autoritære siden.

Dette siste har altså gitt opphav til det som kalles for hesteskoteorien, der for eksempel venstre- og høyreradikale har noe av det samme synet på den liberale elendigheten og hvordan man skal sette makt bak politikken. Men de deler også skjebnefellesskap som pariakaste i det politiske etablissementet.

De såkalte gule vestene i Frankrike er et prakteksempel på hesteskoen i aksjon. De begynte som en ganske outrert aksjon mot høye bensinpriser, og endte opp i som en manifestasjon av ytre høyre- og ytre venstre-grupperinger som gjorde felles sak mot den liberale presidenten Macron.

Sett fra et liberalt ståsted oppstår problemene når politiske grupperinger vurderer den tradisjonelle høyre- og venstre-aksen som viktigere enn frihets-aksen. Blant en del marxister har det alltid vært snakk om ”hovedmotsetningen”, altså mellom sosialisme og kapitalisme, eller mellom arbeid og kapital. Et slikt verdensbilde kunne få bisarre utslag, som for eksempel forestillingen om at kommunistiske diktatorer på tross av sine feil og mangler sto på den rette siden av historien, mens sosialdemokraten Trygve Bratteli ikke gjorde det.

Forleden stilte Rødt-leder Bjørnar Moxnes seg liksom uforstående til at Jonas Gahr Støre mente at Ap har et nærere politisk slektskap med Høyre enn med Rødt, fordi Høyre tross alt er demokrater.

Hovedmotsetningen er på ingen måte ukjent godt ute på høyresiden heller. På tredvetallet kunne man finne Hitler-apologeter i borgerskapets finere salonger, som mens de holdt seg for nesen, lovpriste nazistenes hardhendte behandling av kommunistene.

I Unge Høyres medlemsblad stod det på lederplass:

«Makter han å rense sitt land for den kommunistiske farsott, å utrydde lusene i det røde flaggs folder … har han sannelig gjort sig fortjent til navnet: den europeiske civilisasjons redningsmann.»

Mange har levd i den litt naive forestillingen om at slik type manikeisme var utgått på dato på høyresiden, med unntak for den aller mest aparte og rabiate delen av den. Men sånn ble det ikke helt. For grenser flyttes.

Mange tar steget fra å forsøke å forstå den uro og frustrasjon som fører til oppslutning om illiberale høyrekrefter, og over i aksept for – eller oppslutning om – disse kreftene. Dreieskiven er innvandring og forestillingen om at nasjonale fellesskap blir overtatt av muslimer og liberale svikere.

Logikken ser ut til å være at det er de liberale elitenes skyld at Trump ble president og at høyreradikale seiler frem i Europa. Og når logikken dras enda lenger: Islam er en bloddryppende totalitær ideologi som er i ferd med å overta Europa, gjerne med liberale politikere som medhjelpere eller nyttige idioter.

Mener man det siste, fremkommer inntrykket av et slags kalifatets komme, at etniske europeere snart vil bli i mindretall og at den europeiske kulturen er i ferd med å gå under.

Innvandringen er, for å si det kort og brutalt, den radikale høyresidens casus belli, anledning til krig. Islam skal forbys, mener noen statsstøttede. Den type dramatikk inviterer naturlig nok til radikale løsninger: Endetid krever resolutt handling. Når enden er nær, er (liberalt) demokrati og dens veidumper en luksus vi ikke lenger kan tillate oss. Demokrati og maktfordeling blir til en eksistensiell trussel.

Europeiske høyrepopulister har jazzet seg storslagent opp etter Trumps valgseier. Resett ble lansert etter Trump. HRS og Document er blitt mer hissige, radikaliserte etter Trump. I sin mest renskårne form blir det sagt at selv om Trump er vulgær, er han nå å regne som lokfører i et godstog som ingen kan stanse. Dette er folkenes uunngåelige opprør, mot elitene, for nasjonen, mot innvandringen, mot de som ikke har lyttet: It’s payback time, tid for å renske sumpen.

Hovedmotsetningen ser altså ut til å stå mellom liberale eliter og islam på den ene siden, og den ”reelt eksisterende nasjonalismen” på den andre.

I korttekst innebærer hesteskoen i dagens Vesten et interessefellesskap gjennom aversjon. Men først og fremst den eldste ”sannhet” av dem alle: Min fiendes fiender er min venn.

Det er altså det man er imot som er samlende. Mer enn det man egentlig kjemper for. Noe skyldes den åpenbare ideologiske avstanden mellom høyre og venstre, selv om den også kan være noe uklar til tider. Noe skyldes at ytterpunktene har temmelig uklare mål.

Likeså er det graden av misnøye som virker samlende. Det er jo ikke særlig oppsiktsvekkende at misnøyen med det etablerte er sterkest blant radikale. Hvis ikke er de jo ikke radikale.

En av ideologienes jernlover er at toleranse og demokratisk anlegg smuldrer opp jo lenger ut av sentrum ideene forsvinner. Det henger sammen med den tiltagende kompromissløse forestillingen om egen rettskaffenhet, men også av en forestilling om at det bestående er pill råttent og modent for myndig demontering. Destroy in order to create, altså.

Den nasjonalistiske høyresiden har et lite fortrinn fremfor deres radikale rivaler på venstresiden: De har regimer å vise til som fungerer på ett vis. Høyrenasjonalisme er riktignok tuftet på en idealistisk-utopisk forestilling om nasjonen, men den kan delvis fungere etter planen fordi den ikke er grunnleggende utopisk (ingen ideer om en statsløs himmel på jord). Rammeverket er på plass: Den illiberale nasjonalstaten. Se til Polen, som Hege Storhaug kan fortelle oss. Eller til Ungarn, slik Christian Tybring-Gjedde vil ha det til.

Den radikale venstresiden er derimot stort sett konstruert rundt utopiske luftslott. I den grad den har blitt satt ut i livet har det gått veldig, veldig galt. I dag har de ingen virkelighet eller empiri å vise til. Derfor samles all politisk substans i kritikken og i misnøyen. Driveren til ytre venstre er ikke et annet samfunn, men fiendskap mot det etablerte. Ytre venstre har ikke noe rammeverk overhodet.

Den evige debatten om Rødts revolusjonære program er et eksempel. For partiets rasjonale og eksistens hviler nesten utelukkende på at de er mer radikale enn SV, og derfor også revolusjonære. Det er neppe grunn til å holde pusten frem til partiets neste landsmøte. Revolusjonen vil bestå.

At partiet er fullstendig ribbet for postrevolusjonære oppskrifter er selvfølgelig ikke oppsiktsvekkende. Moxnes og resten av partiet vet utmerket godt at revolusjonen deres aldri vil komme. På den måten kan de fortsette å hamre løs på det liberale demokratiet og europeiske institusjoner uten et snev av forpliktelse.

Det kan virke komisk, men er samtidig ganske alvorlig. For er det en revolusjon vi har grunn til å uroe oss litt over, er det den som kan komme fra ytre høyres revolusjonære. Sannheten er nok at de venstreorienterte revolusjonære er avhengige av beskyttelsen og ytringsvernet det liberale demokratiet gir dem. Faller demokratiet, kan de røde havne i spjellet.

Det ville være en overdrivelse å hevde at alle venstreradikale har særlig omsorg for det liberale demokratiet. Kanskje er det også slik at noen godt ute til venstre ikke har så veldig mye imot at Vesten kneler under indre motsetninger. Blant de mest ideologisk venstreradikale er sammenbrudd i kapitalismen og dens liberale demokratier gode nyheter, en etappeseier så å si, slik Karl Marx i sin tid forutsatte at både ville skje, og var nødt til å skje.

Vestlige styreformer forknippes gjerne med den imperialistiske og kapitalistiske arven, og liberalt demokrati har tradisjonelt blitt oppfattet som skinndemokratier som har som funksjon å demme opp for klassekamp. Siden klassekamp ikke lenger er et entydig tyngdepunkt hos venstresiden, har kanskje identitetspolitikken overtatt den rollen på deler av den.

Sagt litt slemt er likevel målet fremdeles år null: Å jevne det gamle med jorden for å bygge nytt.

De siste årene har tydeliggjort et voksende skisma på den radikale venstrefløyen. Der den ene siden omfavner identitetspolitikk og globalisering, har den andre siden funnet ut at den eneste måten å temme (den globale) kapitalismen på er å flykte inn i det nasjonale.

Den venstreradikale identitetspolitikken byr ikke på mye nytt når det gjelder fravær av toleranse. Den er spunnet rundt en ideologisk vri på kristenfundamentalisme som alltid har eksistert på deler av venstresiden, der moral og rett skal bankes inn, med loven og staten som hammer.

Der er det ikke en god tanke at folk lever livene sine slik de selv vil, for det er andres verdier og levesett som utgjør trusselen mot det gode og fullendte. I motsetning til det liberale skillet mellom stat og sivilsamfunn, ser ikke de venstreradikale dette skillet som naturlig. Å skille mellom rett og galt er ikke opp til den enkelte, fordi rett og galt ikke er subjektive størrelser:

Hvis noe er godt, må det være godt for alle. Politikkens formål er å fremme det gode, og derfor er det ingen grenser for politikk. Derfor skal lover og forordninger innrettes på en slik måte at de fremmer det objektivt rette.

Tilsvarende må bibliotekene ryddes og talerstolene reserveres for de som ønsker en god og bedre verden. For å forstå denne autoritære tenkemåten må man gå til det helt grunnleggende: Det skyldes ikke vond vilje, men en absolutt forestilling om en kamp mellom det gode og det onde, og at man har mandat på vegne av folket til å gjøre verden til et godt sted.

Men det de meste radikale kulturkrigerne på venstresiden har ”glemt”, er at de som trakterer kulturkrig og identitetspolitikk aller best er den nasjonalistiske og identitære høyresiden. Trump ble valgt på en bølge av hvit misnøye.

Det er også slående at krav om politisering og ideologisering av studier og historie er den samme blant de ultrakonservative. Begrensning av ytringsrommet og kontroll over historien er altså utbredt blant identitetskrigerne i begge leire. Selv om de trekker i helt motsatte retninger (progressivt og reaksjonært) er den autoritære lengselen etter kontroll den samme. Det amerikanske nettstedet Fire, som overvåker sensur ved skoler og universiteter, viser også at krav om no-platforming kan komme fra høyrevridde.

I Tyskland og Frankrike bruker høyrepopulister mye tid og energi på å fremme nypatriotiske historiefremstillinger. I Tyrkia, Polen, Ungarn, og ikke minst Russland, har det gått politikk i det. Det opprettes egne historieinstitutter for å spre oppbyggelige nasjonale narrativ. Pensum ved skoler og universiteter skrives om. Progressive lærere blir sparket fra stillingene og ”postmoderne” studier legges ned.

Ute på høyreflanken har det i kjølvannet av innvandringen oppstått pussige ideologiske hybrider. For sentralt i innvandringsmotstanden står ideen om at innvandringen vil ta kverken på velferdsstaten. Ikke dermed sagt at ikke innvandringen kan bli en solid utfordring i så måte, men det er likevel pussig å se hvordan deler av ytre høyre (plutselig) fremstår som sosialdemokrater i den økonomiske politikken. Flere av de mer prominente høyrepopulistiske partiene i Europa, som i Danmark og Frankrike, er big spenders på staten og skattebetalernes bekostning.

Ideologier i sin skrevne form er idealtyper og teorier. Satt ut i praksis drysser det i alle retninger. Enhver politisk idé vil måtte brynes mot indre motsetninger, tid, omstendigheter og ikke minst opportunisme. Det vil nesten alltid finnes berøringspunkter.

Gir det for eksempel mening å omtale Nord-Korea som kommunistisk? Er Kina høyrevridd fordi de også er en slags kapitalister? Var nazistene egentlig sosialistiske, fordi de i perioder ikke hadde det vi kan kalle fri markedsøkonomi, eller ville bygge en form for velferdsstat?

Sannheten er at politiske ideer og ideologier lekker som en gammel pram, noe som ikke minst er synlig i disse populisttider.

Men i den moralske politiske debatten er de ideologiske lekkasjene alltid vanskelige å forholde seg til. Alle vil høre til på den gode siden, enten de står til venstre eller høyre. Det er ubehagelig å forholde seg til overgrep som har funnet sted i eget reir.

Derfor brukes tid og energi på å etterrasjonalisere fortidens synder. Tid på å tette alle skottene. Egentlig er det fånyttes, for den politiske aksen er dømt til å gi den troende et klaps i bakhodet. Historien kan ikke retusjeres ustraffet.

Hesteskoen betyr naturligvis ikke at venstre og høyre er samme ulla. Eller at fascisme og kommunisme går ut på ett. Men den viser hvordan båten springer lekk i tide og utide, der kommunister er blitt nasjonalister og høyrenasjonalister har blitt økonomiske sosialdemokrater.

Artikkelen ble publisert i Minerva fredag 4. januar 2019. Teksten består av omskrevne utdrag fra Bård Larsens bok Demokrati i trøbbel, som lanseres 14. januar.