Demokrati

Har flertallet alltid rett?

Bård Larsen skriver i VG om folkeavstemninger: I det liberale demokratiet etterstreber vi mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. Maktfordelingsprinsippet gjenspeiler et samfunn med mange ulike interesser og kulturelle referanser. Politikk vedtas over tid og med hodet klart. Demokratiet skal være tregt, og ikke basert på impulser i befolkningen eller blant aksjonister og særinteressenter.

Bård Larsen

Publisert: 13. februar 2014

Av Bård Larsen, historiker og prosjektleder i Civita.

Politikk må vedtas over tid og med hodet klart. Demokratiet skal være tregt, og ikke basert på impulser i befolkningen eller blant aksjonister og særinteressenter.

Half the people can be part right all of the time/Some of the people can be all right part of the time/But all the people can’t be all right all of the time.

Bob Dylan

Sveitserne har talt. Det vil si, 50,3 prosent av dem. Landet må nå reservere seg fra avtalen om fri bevegelse av arbeidskraft i EU og EFTA. Et lite flertall av stemmene var nok.

Dette er direkte demokrati i ren form. Kanskje vil sveitserne tilbake til den praksis de lenge var beryktet for: Å ansette utenlandske arbeidstagere på korttidskontrakter, på åremål og uten særlige rettigheter. I Sveits er folkeavstemninger grunnlaget for svært mange avgjørelser, både nasjonalt og regionalt. I kantonen Appenzell Innerrhoden fikk kvinner først stemmerett i 1990. Den sveitsiske konstitusjonen kunne i utgangspunktet ikke overprøve lokal folkemening.

Innvandringsdebatten skal vi la ligge her. Det sveitsiske vedtaket kan tolkes som uro over fri flyt av arbeidskraft i et ustabilt arbeidsmarked, en uro som ikke er unik for Sveits. Men løser man det med en hammer eller gjennom langsomme politiske prosesser?

Det er vanskelig å forestille seg at et lignende resultat ville materialisert seg i Sveits med en representativ ordning. Ansvarliggjøring gjennom representasjon krever avveiing av flere interesser, og i det ligger også en prioritering. Denne balansen oppstår ikke i folkeavstemninger, hvor man bare tar stilling til enkeltsaker. Det er altså ikke bare praktiske grunner til at man i de fleste demokratier velger representanter; det er også en perspektivforskyvning, hvor forskjellige utfordringer må ses i sammenheng når ressursene ikke dekker alle behov. Politikk er prioritering, og uten prioritering har man ingen politikk.

I Norge har reaksjonene vært forferdede og, ironisk nok, gjerne fra miljøer som ellers taler varmt om direkte demokrati. Det er noe naivt og vilkårlig over slike reaksjoner. Under EU-avstemningen var motstanderne sikre på at folket hadde talt. Hadde det jevne resultatet bikket andre veien, ville det nok vært makten som hadde talt. Folket har på denne måten alltid rett, også når det tar feil.

Konsekvensene av en bindende folkeavstemning er betydelig større enn resultatet av et stortingsvalg. Også en flertallsregjering er bundet av det konstitusjonelle demokratiets normer, institusjoner og lover. Og det er en grunn til at det er slik. Det konstitusjonelle demokratiet gjenspeiler det filosofen Isaiah Berlin i sin tid kalte verdipluralisme. I det liberale demokratiet etterstreber vi mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige.

Maktfordelingsprinsippet gjenspeiler et samfunn med mange ulike interesser og kulturelle referanser. Politikk vedtas over tid og med hodet klart. Demokratiet skal være tregt, og ikke basert på impulser i befolkningen eller blant aksjonister og særinteressenter.

Noen vil hevde at motstanden mot direkte demokrati er elitistisk, at man ikke stoler på folk. Men det er et for enkelt syn på hva demokrati innebærer, og som i ytterste konsekvens fører til ren populisme og undergraving av viktige prinsipper i en rettsstat. Demokratiet står konstitusjonelt sett på to ben: Det ene er folkesuvereniteten, og den andre er maktfordelingen. I dette siste ligger en potensiell og nødvendig kalddusj for en opphetet majoritet som vil gå løs på minoritetene.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er tilhengere av økt bruk av folkeavstemninger, særlig lokalpolitisk og i de store miljøsakene. Fremskrittspartiets Mazyar Keshvari tok senest (i VG 11/2) til orde for at vi bør ha en folkeavstemning om innvandring, uten å utdype dette i særlig grad. Carl I. Hagen har lenge fremmet ideen om større folkemakt gjennom folkeavstemninger. Men både MDG og Frp er samtidig tilhengere av det representative demokratiet og den etablerte rettsstaten.

Det samme gjelder partiet Rødt, men deres støtte til rettsstaten kan virke som honnørord som stiller i annen rekke. Først kommer «Folket», hva det enn måtte mene. Derfor er også Rødt en varm tilhenger av direkte demokrati, noe som kan virke paradoksalt, oppslutningen tatt i betraktning. Rødt har ingen god forklaring på hvordan det nye folkestyret – som betinger en revolusjon – skal kunne ha en demokratisk funksjon i en fornuftig mening av ordet.

En folkeavstemning i Norge kan ikke overprøve lovgivende og dømmende myndigheter. Men er alle klar over dette? Det er store uklarheter knyttet til debatten: Hvilke saker er det snakk om å stemme over? Lokale saker, OL eller andre store begivenheter? Innvandring? Lover? Skal folkeavstemningen være bindende eller rådgivende? Dette er avklart i Norge. Folkeavstemninger kan ikke være bindende.

Tilhengere av direkte demokrati og utbredt bruk av folkeavstemninger har grovt sett to grunnleggende forutsetninger for å ønske det: En ideell forestilling om at folk flest ikke kommer til orde gjennom tregheten i det liberale demokratiet, og at landet styres av selvforsynende eliter. For det andre vissheten om at det bestående systemet ikke gir den avkastning for egen politikk som de selv ønsker.

Men hvem er «folk flest?» Sannsynligvis vil Frp, eller et mulig parti lenger til høyre, få større gjennomslag for sine kjernesaker enn MDG og Rødt. Det ligger i populismens natur. Så: Hvis MDG og Rødt gjerne vil se mer Frp-politikk i praksis, må de gjerne fremme forslag om flere folkeavstemninger.

De bør i stedet gjøre det klart at det representative systemet i de fleste tilfeller skaper den balanse, treghet og mindretallsbeskyttelse et godt demokrati er avhengig av.

Innlegget er publisert i VG 13.2.14.