Gi foreldre like rettigheter

Vil vi for alvor ha likestilling mellom mor og far, må vi gi lik rett til foreldrepenger eller halve foreldrepermisjonen til hver. Ellers bør permisjonstida kuttes, skriver Mathilde Fasting i Dagbladet.

Mathilde Fasting

Publisert: 16. april 2015

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita

Etter at regjeringen i sommer reduserte fedrekvoten til 10 uker og økte den valgfrie perioden med fire uker, har det vært ganske stille om permisjon og likestilling. Ingen diskuterer fordelingen, og ingen tar opp permisjonslengden, kompensasjonen og hvem som ikke får del i denne sjenerøse velferdsordningen. Men når vi gjennom foreldrepermisjonen bruker rundt 19 mrd. kroner i året over statsbudsjettet, er det viktig å diskutere hvordan pengene bidrar til barnets beste, likestilling, yrkesdeltakelse og barnefødsler og om dagens permisjonsordninger bidrar til det.

En liberal likestillingspolitikk bør ta utgangspunkt i individet og bidra til å gjøre individenes valgfrihet størst mulig. Prinsipielt bør man derfor ønske at begge foreldrene har selvstendige rettigheter, og at permisjonstiden kan deles fritt. Dersom man vil legge føringer på delingen for å oppnå likestilling, vil det mest rettferdige være å gi mor og far like rettigheter og like lang permisjon. Det betyr at begge foreldre bør ha selvstendig opptjeningsrett, og at alle som blir foreldre, bør ha like rettigheter. I dag har far bare rett til permisjon dersom mor oppfyller aktivitetsplikten. Dette bør endres. En slik politikk er ikke utopisk. Den finnes i store trekk allerede på Island.

Mest rettferdig vil det også være om alle får like rettigheter når de får barn. Dersom foreldrepenger ikke knyttes til yrkesaktivitet, vil alle som blir foreldre, bli behandlet likere. Dagens ordninger diskriminerer alle dem som ikke er yrkesaktive, inkludert menn og kvinner under utdanning, ved at det kun utbetales en engangsstønad på 44 190 kroner. Er man yrkesaktiv, vil man kunne få inntil 6 G, som i dag tilsvarer rundt 530 000 kroner. Dersom alle som får barn, får rett til foreldrepenger, for eksempel ved at et minimumsnivå etableres for alle uavhengig av yrkesaktivitet, vil behovet for engangsstøtten bortfalle.

Dessuten bør man vurdere permisjonslengden. Dess lenger man er borte fra jobb, dess vanskeligere blir det å ta igjen jobb og karriere. En økende andel av foreldrene velger 100 prosent foreldrepenger og dermed en permisjonslengde på 49 uker. På 10 år har andelen kvinner som gjør dette, økt fra 25 prosent til 49 prosent. I de tre første kvartalene av 2014 valgte hele 64 prosent av foreldrene å ta ut 100 prosent foreldrepenger. Det kan skyldes at det er mer økonomisk gunstig å få 100 prosent dekning, eller at foreldrene opplever at permisjonstiden på 49 uker er lang nok.

Det er foreløpig ingen politiske partier som har foreslått å forkorte foreldrepermisjonen. Tanken med dagens lengde er at overgangen fra permisjon til fulltidsbarnehage skal gå så sømløst som mulig. Men økningene i permisjonslengden i Norge etter 2005 har vært begrunnet med et ønske om å utvide fedrekvoten. Det er et faktum at lange permisjoner fører til svakere tilknytning til og progresjon i yrkeslivet. Siste utgave av Kapital har en oversikt som viser permisjonslengden for ulike OECD-land og sammenstiller den med fødselsrater. Kapital argumenterer for at kortere permisjoner kan gi flere barn og avslutter med å si at svenskene, med eller uten vilje, har styrt mot en ”mamma-karriere” med lange permisjonsordninger, i stedet for likeverdige yrkeskarrierer for kvinner og menn.

Det er heller ingen politiske partier som har gått inn for en lavere kompensasjonsgrad enn 6 G eller 100 prosent dekning i 49 uker, eller 80 prosent i 59 uker. Siden familiesituasjonen kan variere mye, kan det være verdt å diskutere ordninger som gir større fleksibilitet med hensyn til lengde og kompensasjon i permisjonsperioden. Det kan også vurderes å redusere den permisjonstiden man har 100 prosent kompensasjon, mens muligheten til å ta ut samme ytelse over lengre tid kan opprettholdes der foreldrene ser at det for eksempel vil ta tid før de får barnehageplass. Dessuten vil foreldrepengerettigheter til alle foreldre kunne erstatte behovet for kontantstøtte.

I et liberalt samfunn der det er ønskelig at staten blander seg minst mulig inn i måten familiene velger å organisere sine liv på, kan det altså argumenteres for to ulike alternative ordninger, som begge likebehandler mor og far. Det ene alternativet er at permisjonstiden fritt kan fordeles mellom foreldrene, og at begge foreldre har selvstendig opptjeningsrettighet. Det andre alternativet er å la rettighetene følge individet. Det betyr at mor og far får like mye permisjon hver.

I våre naboland er det flere som argumenterer for like rettigheter. Selv om vi i Norge bruker mange milliarder i året på foreldrepengeordningen, er det fremdeles slik at mor tar ut langt mer permisjon enn far. Skal vi gjøre alvor av likestillingen i forbindelse med barnefødsler, bør disse forslagene vurderes.

Artikkelen er publisert i Dagbladet onsdag 15. april 2015.