Går Leraand på limpinnen?
Dagens autoritære regimer ønsker seg en type legitimitet som kun loven kan frembringe. Går Leraand på limpinnen?, spør Bård Larsen og Morten Kinander i Klassekampen.
Publisert: 26. juni 2013
Av Bård Larsen og Morten Kinander, Civita
I sitt svar til oss i gårsdagens Klassekampen, forsøker Marielle Leerand nok en gang å klistre oss opp mot slavehandel og påstått reaksjonære bevegelser på 1800-tallet. Det må hun slutte med. Vi kan til og med gjerne si det rett ut: Vi vil ikke tilbake til opplysningstidens sosiale tilstander, med enorme sosiale forskjeller.
Vi argumenterer heller ikke for at «overklassens eiendomsrettsbegrep» er det eneste og viktigste. Men; eiendomsretten, slik den er nedfelt i FNs verdenserklæring, i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og i EMK, er en av de grunnleggende rettighetene.
Og denne rettigheten er ikke viktig utelukkende for «overklassen», men har spilt en sentral rolle for ubemidlede menneskers mulighet til å skaffe seg kapital og lån verden over.
De landene og områdene som i dag ikke beskytter eiendomsretten, er også gjennomgående blant de fattigste. Mon tro om ikke det henger sammen? Det er altså med god grunn at alle disse menneskerettighetsdokumentene inneholder eiendomsrettsbeskyttelse som en av de aller mest sentrale rettighetene. Derfor er eiendomsretten et godt eksempel på de sivile og politiske rettighetenes primat. Det følger nemlig gode sosiale konsekvenser av disse. Dette poenget vil tydeligvis ikke Leraand ta inn over seg, hvilket ikke er overraskende, hennes partiprogram tatt i betraktning. Men kunne man ikke forvente om ikke annet enn et anekdotisk forsøk på å empirisk motbevise oss?
Marielle Leraand insisterer på at undertegnende er reaksjonære demokratimotstandere og potensielle kuppmakere. Det er imponerende, helt uavhengig av hvordan Leraand tolker demokratibegrepet. Ekstra overveldende er det, målt opp mot at partiet Leraand er nestleder for, har programfestet statskupp mot det norske sosialdemokratiet. Rødts revolusjon forutsetter som kjent både annektering av de væpnede styrker og ”avvæpning av borgerskapet”, som det heter.
Leraand har rotet seg inn i begrepsforvirringen når hun hevder at det er moralsk og politisk forkastelig å omtale valgte presidenter og regjeringer som autoritære. Autoritær er ikke synonymt med diktatur. Et land kan ha både valg og et fungerende konstitusjonelt system og samtidig ha klare autoritære trekk. Vi kan nevne Russland og Singapore som gode eksempler. Eller Thailand. Ungarn viser som kjent foruroligende trekk. Og altså Venezuela. Dagens autoritære regimer ønsker seg en type legitimitet som kun loven kan frembringe. Går Leraand på limpinnen?
Innlegget stor på trykk i Klassekampen 26, juni 2013.
Relatert
Ikke la deg lure av de store fortellingene om krenkelser og diskriminering. De river oss fra hverandre og bidrar til radikalisering.
Det er politikere – ikke dommere – som bør bestemme retten til abort
Første eksempel på forvaltningskorporatisme?
Pekefinger-politikk fra Høyre
Ukrainas sak er vår sak