Demokrati

Frykten for massenes idioti

Hvis demokratiene våre går over ende vil det langt på vei være vår egen skyld. Sånn sett er det tilbake til normaltilstanden, om vi ser stort på det. Demokratier er historiske unntakstilfeller.

Bård Larsen

Publisert: 5. november 2019

For noen år siden skrev den amerikanske kommentatoren Andrew Sullivan om hvordan han stadig vender tilbake til Platons storverk Staten. I en av dialogene, som Sullivan mener er «sjokkerende relevant for vår tid», diskuteres ulike politiske systemer. Demokratiet beveger seg mot tyranni, og ender i tyranni, hevder Sokrates i dialogen. Demokratier dør når de blir for demokratiske. Hvordan kan det henge på greip?

Jo, slik Sullivan leser Platon er demokrati et politisk system der målet er maksimal frihet og likhet, der enhver livsstil er tillatt. Jo lenger et demokrati varer, desto mer fritt vil det bli. For borgerne blir frihet etter hvert det samme som nytelse. På ett tidspunkt bikker friheten over i kaos: Samfunnet går i oppløsning, enhver autoritet blir betraktet som ufri, normer og moral går i oppløsning: Forskjellen mellom mann og kvinne viskes ut, utlendinger likestilles med borgerne, fedre oppfører seg som tenåringer og frykter sine egne barn, lærere lar seg hundse av studentene, dyr betraktes som likemenn. Borgerne velter seg i umoral.

Særlig går det ut over elitene; de med makt og penger. «Når alle barrierer for likhet, formelle og uformelle, er fjernet; når alle er like; når eliter blir foraktet og alle kan gjøre hva en vil,» skriver Sullivan, «kommer vi til det som kan kalles demokratiets siste fase». I denne fasen er det massenes anarki som råder; der ingen føyer seg for autoritet, kunnskap, politisk erfaring eller kompetanse. Offentlige ansettelser blir vilkårlige, gjerne avgjort ved loddtrekning. Det er her Sullivan klemmer til:

For når demokratiet er overmodent griper tyrannen anledningen. Han kommer selv fra eliten, men hamrer like fullt løs på den. Han er korrupt og en horebukk, men angriper andre for å være korrupte horebukker. Han byr på en fortelling om å gjenopprette lov og moral og gammel storhet. Et tilbud om frihet fra demokratiets uendelige usikkerhet. Budskapet går rett hjem og samler «mobben». Når folket begeistret omfavner tyrannen som en frelser, rakner demokratiet. Snart vil tyrannens syndebukker gjøre alt de kan for å blidgjøre ham. Det er game over.

Alt dette mener altså Sullivan om Platons dialog, og relevansen er ikke helt ueffen, i alle fall hvis vi leser med en klype salt.

For vi må selvfølgelig ta høyde for at Staten ble skrevet for nesten 2500 år siden. Beskrivelsene av normenes oppløsning er derfor langt fra politisk korrekte. Platon selv var åpenbart ingen tilhenger av antikkens demokratier (som var noe ganske annet enn moderne demokratier). Borgerne misbrukte den frie tale og var ansvarsløse, mente han. Platon ønsket heller en form for opplyst fåmannsvelde, et oligarki som var klokt, kunnskapsrikt, men samtidig lyttende.

Samtidig beskriver Platon tilstander som kan minne om vår tid: Demokratiske stater dominert av individualisme, mye frihet, med vekt på nytelse og flokkmentalitet som tærer på fellesskap og tillit. Radikale stemmer og løsninger har mange steder gjort effektiv bruk av antielitisme og mistro mot det etablerte. Det buldres og brakes fra intolerante som på den ene siden håner fortiden og på den andre siden vil gjenopprette den. Det har aldri noensinne vært så mye frihet og så mye velstand som i dag. Likevel har autoritære ideer fått bein å gå på. Dogmer som vi trodde var døde er vekket til live igjen.

Ikke dermed sagt at alle mennesker har grunn til å bøye seg i ærbødighet. Eller at ulikhet, rasisme, maktesløshet og selvgode eliter er størrelser vi kan overse.

Likevel er det noe forunderlig og ganske urovekkende over utviklingen og det støynivået den skaper. Noe uproporsjonalt. Mange sitter nok med en følelse av at vi står ved et veiskille i Vesten, at noe usikkert er i gjære, som ikke lover godt. At vi har en klimakrise hengende over hodet gjør ikke situasjonen enklere eller mer oversiktlig.

Innebygd i demokratiet ligger mange paradokser. Det er slett ikke bare Platon som har skrevet om det, selv om han nok var den første til å gjøre det.

La oss ta dette med frihet. Kan det bli for mye av den? Det er jo en uhyrlig tanke, men like fullt et paradoks som mange har omtalt og skrevet om.

I essayet «Flukten fra friheten» fra 1945, som først og fremst handler om tyskernes «uforståelige» tilslutning til nazismen, grublet for eksempel den tyske filosofen og psykologen Erich Fromm over hvordan vi lengter etter frihet, men også strever med den.

Hvis (og når) verden blir for ustabil og komplisert, når vi blir riktig usikre, blir friheten vanskelig å håndtere. Det er da vi søker etter sterke menn, etter absolutter. Da griper vi etter offerrollen og vi lar oss styre av dem som vil ta på seg foreldrerollen, mente Fromm.

Fromm kan tolkes dit hen at det å gi seg over til det autoritære gir oss en følelse av frihet og lettelse: Frihet fra de vanskelige valgene. Lettelse over en verden som fremstår mye enklere. Og som belønning vil det autoritære også gi oss syndebukker å legge skylda på. Vi slipper å ta personlig ansvar.

Churchill skal ha sagt at demokratiet er den verste styreformen, bortsett fra alle de andre. Andre har aldri blitt fortrolige med at demokratiet er rotete og ufullstendig.

Tanken om epistokrati, et samfunn der kun de kloke har stemmerett, er kjent fra Platons tid. I nyere tid mener for eksempel den amerikanske filosofen Jason Brennan i boka Against Democracy at de fleste velgerne er for dumme eller uinteresserte til å ha ansvar for styre og stell. Det gir oss dårlig politikk og dårlige ledere. Han har åpenbart et poeng, det skal han ha, men det er unektelig også udemokratisk.

Epistokratiet har lenge vært ansett som en styreform få i Vesten tok på egentlig alvor. Men tidene skifter. Stadig flere er bekymret for at demokratiene våre ikke makter å ta nødvendige grep for å løse store utfordringer, som for eksempel innvandring eller klimakrise. Tyranniet kan altså komme i ulike former. Som klassisk autoritært lederskap, slik vi ser det i Polen, Ungarn, Venezuela, Tyrkia, Russland, Kina og vel også i Det hvite hus. Men kanskje er det naivt å tro at demokratiene bare kan gå i stykker på grunn av slemme tyranner? Hva med de som vil redde verden?

Dessverre er det snille autokratiet ren myte. Unntakstilstanden må forvaltes der også. Rettigheter må innsnevres og ufriheter må håndteres. Et autoritært regime krever hårda bud, politisk politi og et betydelig strafferegime.

Men hva har alt dette med frihet og Platon å gjøre?

Lærdommen kan være at vi lever i en tid hvor vi tar friheten for gitt og ikke bruker den ansvarlig.

En av bieffektene av mye frihet, av mye individualisme, kan være at for mange i dag ikke forstår hvor det har kommet fra og at det ikke har kommet av seg selv. Kanskje er det også slik at frihet og individualisme ikke lenger oppfattes som en velsignelse hos alle. Mange føler at deres kollektive identitet er under press. Andre opplever at de ikke får være med på den økonomiske festen.

Når mange ikke har opplevd virkelig ufrihet og så lenge grunnleggende materielle behov er dekket, kan demokratiet fremstå som kjedelig og handlingslammet, mens agitatorer som angriper samfunnslimet på sitt mest sårbare, fremstår som både spennende og handlekraftige. Sannhet og vitenskap blir vraket til fordel for bullshit, fake news og konspirasjonsteorier.

Kanskje er det også slik at mye individualisme har ført til at mennesker ser inn i seg selv og mindre ut i verden. At fravær av ubehag og forventninger om en friksjonløs tilværelse er blitt viktigere enn fellesskap og plikter. Som bonus har vi fått en rasende og polarisert ytringskultur som er blitt gjensidig nærtagende og intolerant. Vi krenker vi oss selv til døde, helst på sosiale medier, slik Neil Postman muligens kunne uttrykt det i dag.

Den tyske visesangeren Wolf Biermann har sagt det treffende: «Først når man har det godt nok, får man den mentale evnen til å kjenne etter hvor dårlig man egentlig har det.» Biermann har gjennomlevd diktaturtiden i det gamle Øst-Tyskland. Nå lever han i det moderne Tyskland, der mange velgere flokker mot ytterkantene. «Er man fattig eller ufri, har man konkrete utfordringer som tar oppmerksomheten», utdypet Frank Rossavik i Aftenposten: «Den mer diffuse uroen som kjennetegner dagens vestlige samfunn, er et velstandsproblem … Det meste av menneskeheten ville være overlykkelig over å få leve i Tyskland.»

Når det virker som mørkest er det godt å ty til salige Chestertons knusktørre visdom. Selv om han advarte mot at ekspertvelde kan uthule medborgerdemokratiet (altså ikke helt på linje med Platon), mente han også at noe av det som er galest med verden er at vi ikke spør oss hva som er bra med den. Det var også Chesterton som anmerket at når man slutter å tro på Gud, tror man ikke på ingenting, men på hva som helst.

Det er ikke til å komme fra at demokratier er avhengig av (mange nok) ansvarlige borgere. Noe vil steile over påstanden om at det bør være en sammenheng mellom frihet og ansvarlighet. Det blir oppfattet som autoritært, som gammeldags. Og ikke sjelden kan vi lese fremstillinger om at det er synd på velgere som flokker om antidemokrater eller antidemokratiske ideer. Hvorvidt Sullivan treffer godt om Platon er mat for filosofene.

Men på ett punkt har Sullivan ganske sikkert rett: Hvis demokratiene våre går over ende vil det langt på vei være vår egen skyld. Sånn sett er det tilbake til normaltilstanden, om vi ser stort på det. Demokratier er historiske unntakstilfeller.

Artikkelen er på trykk i VG 3.11.19. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/demokrati-i-trobbel

Publisert: 26. januar 2023