Vi gir Putin rett
Om demokratier skal overleve, må de væpnes. Forsvarsevnen vår svinner foran øynene våre.
Publisert: 20. desember 2023
Krigen i Ukraina er en lakmustest for Vesten. Er vi villige til å kjempe for våre demokratiske verdier? Er vi villige til å stå opp mot tyranniet?
Svaret på disse spørsmålene er på ingen måte gitt.
Fred skapes gjennom styrke. Det er mer enn et slagord, det er et empirisk faktum. Svakhet inviterer aggresjon, og den vestlige forsvarsevnen er i ferd med å bli svakere enn våre konkurrenters militærstyrke.
For hva er styrke?
I et kaotisk internasjonalt system måles styrke i evnen til å forsvare seg mot andre, konkurrerende stater. Hard makt.
I dag foregår konkurransen i økende grad mellom et sivilisert Vesten, som støtter opp om en regelbasert, rettferdig verdensorden på den ene siden, og tyranniske stater med imperialistiske, territorielle krav på den andre siden.
To store utfordringer
I denne kampen står vi ovenfor to store utfordringer:
Vårt minkende potensial til å produsere forsvarsmateriell og de vestlige våpen- og ammunisjonslagrene som tømmes.
Dette er to avgjørende punkter Vesten lenge har vært best på.
Både under andre verdenskrig og den kalde krigen, evnet Vesten å produsere mer krigsmateriell enn «resten».
Mot slutten av andre verdenskrig produserte USA dobbelt så mange fly og skip enn noen annen enkeltaktør.
Kapasiteten kom ikke av seg selv.
I 1940 snakket Franklin D. Roosevelt om «The arsenal of democracy», da han tok et oppgjør med «defeatism», de i USA som hadde nederlagstro, på vegne av Europa, under andre verdenskrig. Han tok den gangen til orde for å oppskalere evnen til å produsere så mye forsvarsmateriell som nødvendig.
Slik skulle krigen vinnes.
Norge har et demokratisk arsenal i Nammo. De er en av fire store ammunisjonsprodusenter i Europa.
Nammo står i dag for 20 til 25 prosent av det europeiske markedet for artillerigranater, den samlede årlige europeiske produksjonskapasiteten anslås til under en halv million granater. Det som omtrentlig er nok til årlig øvelsesskyting.
Natos samlede årlige behov, i en krigssituasjon for artillerigranater i en krig ligger et sted rundt ti millioner, samtidig som Ukrainas behov overstiger den samlede produksjonskapasiteten i alliansen. De trenger sju millioner i året. Og vi må gi dem det de trenger.
Lagrene våre, som nå må etterfylles, strekker ikke til.
Det er ikke et spørsmål om at lagrene burde være betydelig høyere enn i dag, spørsmålet for Nato er hvor mye større.
Ikke et norsk problem
Ikke nok med det, investeringene til å øke produksjonen er for lave. Regjeringen har valgt å avse 75 millioner til Nammo. Det er 0,5 prosent av det som må investeres i artilleriproduksjon, ifølge Nammo.
Men dette er ikke hovedsakelig et norsk problem. Det er Natos problem.
Tidligere har en vestlig styrke vært evnen til å utprodusere motstandere innen forsvarsmateriell. Det er ikke lenger tilfellet.
Nato er nødt til å bli enige om hva som må gjøres innen oppbygging og vedlikehold av nødvendige ammunisjonslagre. Opptrapping av investeringer er i gang, men det går fortsatt ikke fort nok.
Vår sikkerhetsgarantist USA står også i en krise på dette området. Som kjent begynte Nato-land å trappe ned forsvarene sine etter den kalde krigen. I dag kan for eksempel amerikanerne bare produsere 30.000 artillerigranater på en måned. I 1995 var tallet 867.000.
Kina på sin side produserer forsvarsmateriell som aldri før. Kina har allerede en større flåte enn USA, men skal øke den med om lag 20 prosent til. Amerikanernes flåte forventes å krympe i årene som kommer.
Analytikere anslår også at store deler av det amerikanske arsenalet, særlig langtrekkende missiler, vil tømmes allerede etter noen uker, i en eventuell krig med Kina over Taiwan.
Det er ikke godt nok.
Putin får rett
Selve lagrene i Nato er heller ikke det store problemet.
Det er det minkende potensialet for militærproduksjon som er den store verkebyllen, noe som henger tett sammen med avindustrialiseringen Vesten står i.
Den europeiske industrien beskrives som «betydelig nedbygget» med en «svært begrenset» kapasitet, av Forsvarskommisjonen.
Perioden vi kan kalle «andre mellomkrigstid» (1991–2022) har svekket oss kraftig. USAs svekkede makt i møte med kinesernes økende makt er dårlig nytt. Samtidig er Europa, i økende grad, nødt til å ta forsvar av kontinentet i egne hender. Amerikanernes fokus vil være rettet mot Taiwan i årene fremover.
For å sette det hele på spissen:
Hver gang vi feiler i å avse nødvendige investeringer til forsvar og forsvarsindustri, gir vi Putin rett i hans narrativ om vestlig dekadens. At vi ikke stiller opp når det kommer til stykket.
Nansen-pakken holder ikke. Om vi ikke har tilstrekkelig evne til å forsvare demokratiet med militærmakt, er det uvesentlig hvor mye penger vi allokerer til det ene eller det andre.
For å sitere Roosevelt: «Build now with all possible speed every machine, every arsenal, every factory that we need to manufacture our defense material.»
Ukrainas frihet og vår sikkerhet avhenger av det.
Innlegget var publisert i Nettavisen 17. desember 2023.
Mer om forsvar og sikkerhet:
Industri og forsvar er det Europa trenger
Når bøllene får diktere
Fortsatt ingen grunn til å kritisere klasevåpen til Ukraina
Det europeiske forsvarsfellesskap, 1952
Et begynnende forsvarssamarbeid i Vest-Europa etter andre verdenskrig kom i skyggen av NATO fra 1949. Statene i Det europeiske kull- og stålfellesskap (1951) avtalte et europeisk forsvarsfellesskap i 1952. Dette skulle gi Vest-Tyskland mulighet til å utruste forsvarsstyrker i en europeisk sammenheng innenfor NATO. Avtalen ble imidlertid avvist av den franske nasjonalforsamling i 1954. – Behovet for å ha et sterkere forsvarspolitisk samarbeid i EU er i dag tydeligere enn i 1950-årene.