Terrorisme

Uroen etter 22. juli

Å diskutere høyreekstremisme i Norge er neppe det mest presserende med tanke på å skape et trygt samfunn og hindre terror. Det er en illusjon å tro at man kan leve i en liberal rettsstat uten at deler av innbyggerne til enhver tid har ekstreme oppfatninger. Politikernes viktigste oppgave i denne sammenhengen er å sørge for adekvat beredskap, skriver Ulserød og Kinander i Aftenposten.

Morten Kinander

Torstein Ulserød

Publisert: 3. september 2014

Av Morten Kinander og Torstein Ulserød, Civita

I tiden etter treårsmarkeringen for 22. juli har sentrale Ap-politikere tatt til orde for at vi må ta et oppgjør med høyreekstremisme. Jonas Gahr Støre har i sin nye bok et langt essay om terroren som rammet Norge.

Hovedbudskapet er langt å vei det samme som Raymond Johansen og Eskil Pedersen er kommet med tidligere i sommer: Tiden er nå inne for å ta et oppgjør med gjerningsmannens ideologi og høyreekstremismen i samfunnet.

Mange vil mene at terroristens ideologi og dens sympatiserende omland allerede er blitt grundig analysert. Det er dessuten vanskelig å se at denne typen ideologi og handling er noe det store flertallet, inkludert Frp og dets velgere, har et uavklart forhold til og følgelig må «ta et oppgjør med».

Støre skriver at vi må lete etter forklaringer, og at vi må ta «den vanskelige debatten». Debatten Støre mener vi må ta, handler om «hvilket ansvar vi har for holdninger som kan gi grobunn for ekstremisme».

Støre skriver godt om hvordan vi alle kan være med på å hindre at særlig unge mennesker faller utenfor og i verste fall radikaliseres. Dette er et viktig tema. Men hvis formålet er en debatt om hva som må gjøres for å beskytte samfunnet mot terrorhandlinger, og det er dette som må forstås som Støres utgangspunkt, er det neppe en «holdningsdugnad» mot høyreekstremisme eller debatter om fremmedgjøring som bør oppta våre politikere mest.

Sammenhengen Støre tegner opp for den påstått nødvendige debatten om høyreekstremisme, er følgende: Vi har gjennomført rettsoppgjøret etter terroren, og vi «har evaluert håndteringen av katastrofen gjennom 22. juli-kommisjonens arbeid og rapport og grundige prosesser i Stortinget». Hvem som hadde ansvaret er et «nøkkelspørsmål», skriver Støre. Og plasseringen av det politiske ansvaret er, ifølge Støre, blitt håndtert på en måte «vi kan være bekjent av, ryddig og skikkelig».

I boken bruker Støre mye plass på å drøfte omtrent alle viktige temaer han tar opp. Men når det gjelder det politiske ansvaret etter 22. juli, fremstår Ap-lederen uvanlig sikker i sin sak, og vi får aldri noen problematisering av dette. Budskapet er ikke til å misforstå: Oppgjøret om ansvaret for den fatale beredskapssvikten kunne ikke vært gjennomført på en bedre måte, og vi kan trygt legge dette bak oss.

Det er ikke urimelig å tenke seg at 22. juli kan ha hatt en viss betydning for valgresultatet i 2013, slik Støre mener, men kanskje av flere grunner enn den Støre trekker frem. Det kan tenkes at velgerne ikke først og fremst var lei av diskusjoner om «ansvar, beredskap og svikt», slik Støre antar. Derimot kan det hende at mange sitter med en følelse av uro over at oppgjøret om ansvaret for de alvorlige offentlige styringsproblemer som ble avdekket, ikke ble håndtert på en tilfredsstillende måte.

Så langt er det ingen med ansvar som har gått av på grunn av 22/7-hendelsene. Enkelte ledere og statsråder har riktig nok sluttet eller begynt i andre stillinger, men ingen av disse endringene har vært begrunnet med ansvar for svikt i forvaltningens beredskap. Utad fremstår det som om tilfeldighetene ville det slik at alle de relevante topplederne og politikerne trengtes andre steder. Eller de ønsket å slutte av andre grunner.

Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon er at deler av angrepet 22/7 kunne vært forhindret, og at flere liv kunne vært spart hvis politiet hadde vært bedre ledet og hatt større evne til å gjennomføre allerede vedtatte tiltak. På en rekke sentrale punkter dokumenterer rapporten at departementene og de ansvarlige statsrådene hadde god kunnskap om hvor mangelfull beredskapen var i flere år før terrorangrepet. Men de gjorde lite for å bedre situasjonen. Selv om man ikke skal legge rapporten ukritisk til grunn, ser det altså̊ ikke ut til at det er store lederkonsekvenser knyttet til det å være ansvarlig for at det gjøres alvorlige feil i forvaltningen, hverken for forvaltningsledere eller statsråder.

Etter at kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde behandlet Gjørv-kommisjonens rapport, samlet Stortinget seg om et felles vedtak, etter heftig diskusjon om ordlyden. De daværende regjeringspartiene ville ikke akseptere at Regjeringen skulle kritiseres eksplisitt. De mente det var tilstrekkelig at kritikken ble rettet mot den langt mer ulne størrelsen «myndighetene», og dette ble også vedtaket.

Fasiten etter oppgjøret om beredskapssvikten 22. juli er altså, ifølge vårt politiske establishment, at «myndighetene» sviktet. Hverken daværende statsminister Jens Stoltenberg, eller noen andre ledere, kunne holdes ansvarlige. Heller ikke Regjeringen kunne kritiseres. Spørsmålet som Støre burde stille, er dette: Kunne virkelig ikke regjeringspartiene kritiseres, og hvorfor ikke?

Vi kan gjerne diskutere høyreekstremisme i Norge, og mange av oss har gjort det lenge og mye siden 22. juli. Men det er neppe det mest presserende med tanke på å skape et trygt samfunn og hindre terror. I hvert fall hvis vi skal tro PST. Ekstremisme av ulikt slag vil alltid finnes, og terror og andre voldelige angrep vil alltid kunne ramme et åpent og sårbart samfunn som vårt. Det er en illusjon å tro at man kan leve i en liberal rettsstat uten at deler av innbyggerne til enhver tid har ekstreme politiske og religiøse oppfatninger. Intet «oppgjør» vil kunne fjerne disse. Politikernes i særklasse viktigste oppgave i denne sammenhengen er å sørge for adekvat beredskap. Det var på dette punktet Stoltenberg-regjeringen sviktet. Og det er denne alvorlige svikten ingen er blitt holdt tydelig ansvarlig for.

Støre er neppe den eneste som ikke finner roen, som han skriver, etter det som skjedde 22. juli. Men det er ikke opplagt at det er manglende «ytringsansvar», eller for lite leting i nettets avkroker etter rasistiske og/eller Ap-fiendtlige uttalelser, som er mest urovekkende. Kanskje er det heller slik at det er den, i beste fall, omtrentlige plasseringen av det politiske ansvaret etter beredskapssvikten som bør gi størst grunn til uro. Den halvhjertede erkjennelsen av politisk ansvar vi var vitne til hos våre øverste politiske ledere etter 22. juli, gjør det nemlig vanskelig å tro at de samme menneskene virkelig har lært av feilene som ble begått.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 3.9.14.