Såret som ikke får gro
Det planlagte minnesmerket etter Utøya-massakren er vakkert. Grusomt vakkert. Det bør ikke realiseres. Anne Siri Koksrud Bekkelund i Minerva.
Publisert: 31. mars 2016
Det planlagte minnesmerket etter Utøya-massakren er vakkert. Grusomt vakkert. Det bør ikke realiseres.
Den lille bygda jeg kommer fra ble åsted for en av de verste grusomhetene siden krigen. Det er fremdeles vanskelig å fatte hvilken tragedie som utspilte seg på vesle Utøya i naturskjønne Tyrifjorden. Det er fremdeles ubegripelig at de desperate ungdommene ikke fikk hjelp fra politiet på mange timer, enda de visste hva som foregikk.
Regjeringen har nå sagt ja til det planlagte minnesmerket på Sørbråten i Hole. Minnesmerket innebærer å skjære ut en kløft tvers igjennom en odde i Tyrifjorden. Kunstverket er et brutalt og irreversibelt inngrep i naturen, og minner oss derfor rent fysisk om hvordan gjerningsmannens handlinger var et brutalt og irreversibelt inngrep i ofrenes og deres familiers liv. Det er vakkert, og det er fælt.
I NRKs Kulturnytt i går kom det frem at en rekke av kunstkritikerne som var svært begeistret da de så vinnerutkastet, har snudd etter at de har forstått hvor belastende dette vil bli for nærmiljøet, og ikke lenger mener kunstverket bør realiseres – og i hvert fall ikke så snart.
Problemet er at minnesmerket ødelegger for mulighetene til å forsone seg med fortiden. For mange av naboene oppleves det som et hån, og de har derfor kjempet imot dette minnesmerket. Flere av dem var der, de reddet liv, de stilte opp med livet som innsats da de som skulle ha hjulpet sviktet på det aller groveste. Disse livredderne skal aldri få glemme. De må “bo i et minnesmerke”, som de uttrykker det.
Jeg har uendelig stor forståelse for de etterlattes behov for et sted å gå til. Et sted å sørge, et sted å minnes. Og det skal de selvsagt få. Det jeg ikke forstår, er hvorfor et slikt sted må legges slik at det kan sees av alle som bor og ferdes i nærheten. Jeg forstår ikke hvorfor tilgangen må være midt i et boligområde, selv om Regjeringen så raust skal spandere belysning langs fylkesveien for å bedre trafikksikkerheten (fortau ble for mye). Hvis minnesmerket ikke skal være på selve Utøya, hvorfor kan det ikke da ligge litt mer tilbaketrukket? Det har blitt foreslått en alternativ plassering som ifølge naboene ville være til mindre sjenanse, men som i luftlinje ikke er lenger fra Utøya enn Sørbråten. Det er så langt ikke gitt noe konkret svar på hvorfor ikke dette alternativet kunne vært en mulighet som alle kunne enes om. Et minnesmerke bør ligge et sted hvor de som ønsker å besøke det, kan føle seg velkommen. Det bør være et fredelig sted å oppsøke. Og stikkordet er oppsøke – med all respekt bør det også være mulig å unngå.
I kommunen som stilte opp som best de kunne når det grusomme skjedde, har prosessen rundt minnesmerket ført til splid, anklager og sykdom. De som satset livet for å hjelpe blir satt opp mot de som fikk sine kjæreste revet fra seg. De som ønsker at vi aldri noensinne skal glemme, blir satt opp mot de som nå blir fanget i et evig terrorminne. Og de som er aller sterkest imot minnesmerket, blir satt opp mot de som synes striden om minnesmerket i seg selv har blitt så belastende at de bare ønsker en beslutning og en gjennomføring slik at de kan legge saken bak seg.
I 2014 ble reguleringsprosessen flyttet til statlig hold. I 2016, på et svært upassende tidspunkt, midt under mediedekningen av Breiviks rettssak mot Staten fordi han følte seg dårlig behandlet, ble beslutningen om å gjennomføre minnesmerket på Sørbråten lagt frem. Regjeringen valgte, ifølge KORO-direktør Svein Bjørkås “å ta hensyn til det store flertallet”. Kommunen ba om at minnesmerket i det minste skulle tilpasset for å bli mindre iøyenfallende, men ble ikke hørt.
Flertallet, altså de som ikke bor i nærheten, ønsket seg dette gruvakre minnesmerket. De som må se på det og minnes terroren hver eneste dag, ble nedstemt. De går nå, forståelig nok, til rettslige skritt mot minnesmerket. Jeg håper de vinner frem, dersom ikke andre tar til vettet og snur.
Innlegget var publisert på Minervanett.no torsdag 31. mars 2016.