Forsvarspolitikken må være langsiktig
Det største problemet for det norske forsvaret er ikke Putin, skriver Eirik Løkke i Dagbladet.
Publisert: 5. august 2015
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita
I Dagbladet 17.juli uttrykker Christian Tybring-Gjedde sterk bekymring for det norske forsvarets fremtid. Det er en berettiget bekymring, først og fremst fordi offentligheten i begrenset grad synes å forstå hva som er Forsvarets største utfordring.
Sommerens forsvarsdebatt kan ses i sammenheng med den økte spenningen i Europa, hvor Russlands aggressive fremtoning har aktualisert sikkerhetspolitikk også i Norge. Det er åpenbart ikke uinteressant hvordan vårt naboland i øst oppfører seg, men det sentrale spørsmålet for det norske forsvaret dreier seg ikke om Putin, men om det presserende behovet for å skape økonomisk balanse mellom struktur og drift. Dagens situasjon innebærer paradoksalt nok at selv om vi øker forsvarsbudsjettene så får vi stadig mindre forsvarsevne. Dette fordi moderne militært materiell har en teknologidrevet kostnadsvekst knyttet til både anskaffelse og drift utstyr. Denne vekstfaktoren kompenseres det ikke for når regjeringen kjøpekraftjusterer budsjettene ved bruk av den såkalte forsvarsindeksen. Det betyr at forsvarsstrukturen nødvendigvis må krympe for å kompensere for tapet.
Det er denne utviklingen tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og tidligere FFI-direktør Paul Narum advarer mot i Civita-notatet Norsk forsvarsevne: En varslet avvikling. Det er med andre ord mindre interessant om Forsvaret får en ekstra bevilgning på en milliard eller tre neste år, ettersom det er den årlige vekstraten som er avgjørende. Et illustrerende eksempel er innkjøpet av fem fregatter, hvor planen var å ha tre operativt tilgjengelige, ett under oppøving og ett i forberedt vedlikehold. I dag har vi ett eller maksimalt to fartøyer kampklare, ett er under oppøving og to ligger til kai – det ene mer eller mindre som delefartøy. Hadde vi tatt høyde for kjøpekrafttapet vil vi fått betydelig mer forsvarsevne ut av å investere i fire fregatter fremfor fem. Innkjøpene av nye kampfly (F-35) kommer til å bli Norgeshistoriens største investeringsskandale dersom utviklingen følger samme trend.
Det er med andre ord politikken hvor man planlegger og vedtar et annet forsvar enn det man årlig finansierer som er forsvarspolitikkens største utfordring. For som Diesen og Narum skriver: ”Om 10-15 år vil den operative tilgjengeligheten av Forsvarets struktur være så dårlig og misforholdet mellom hvilke ressurser vi bruker på forsvar og hvilken forsvarsevne vi får ut av det, så stort, at det nærmest er meningsløst både samfunnsøkonomisk og beredskapsmessig”.
Innlegget var publisert i Dagbladet onsdag 5. august 2015.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
Bit of blue sky thinking on Nato’s common defence
Franske atomvåpen og EU
Krig i Europa og politiske endringer i USA gjør det nødvendig for europeiske stater i NATO å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Franske atomvåpen kan da komme til å spille en rolle, men noen lett oppgave er det neppe.