Hvis man vil sikre freden, bør man forberede seg på krig

Problemet med nedrustningsargumenter er at de fungerer dårlig i en verden hvor despoter ruster opp.

Publisert: 7. april 2022

I J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre» (1955) forklarer karakteren Faramir den liberale militarismens etos:

«Krig må skje, mens vi forsvarer våre liv mot en ødelegger som vil sluke alt: men jeg elsker ikke det skinnende sverdet for dets skarphet, ikke pilen for dens hurtighet, og heller ikke krigeren for hans ære. Jeg elsker bare det de forsvarer: byen til innbyggerne i Numenor.»

Det Faramir uttrykker i mer poetiske vendinger, er at hvis man ikke er villig til å forsvare sivilisasjonen med våpen, må man akseptere barbariet.

Denne historiske innsikten satt dypt i Tolkien; hadde det ikke vært for det britiske forsvaret, især Royal Air Force, ville det britiske demokratiet blitt utslettet. Eller som Winston Churchill uttrykte det: «gjennom historien av konflikt mellom mennesker har aldri så mange hatt så få å takke for så mye».

Den bitre lærdommen fra andre verdenskrig var farene som følger av å forberede seg på fred når despoter forbereder seg på krig.

Nazi-Tysklands opprustning på 1930-tallet ble ikke besvart av de europeiske demokratiene, mye fordi man ikke ville tro at Hitler egentlig trodde på sine egne fabuleringer om militær revansj, og langt mindre var villig til å risikere konflikt for å gjennomføre planene. Da Neville Chamberlain omsider oppdaget farene, gav han bort deler av Tsjekkoslovakia (Sudetenland) og proklamerte «fred i vår tid».

Sjelden har noen tatt mer feil.

Geopolitisk analfabetisme

Det er ikke uten grunn at München-avtalen (1938) har blitt det største symbolet på konsekvensene av ettergivenhet.

Misforstå meg rett. München-avtalen illustrerte ikke i seg selv diplomatiets begrensninger, men avtalen illustrerte maktesløsheten som følger av manglende militær slagkraft. Og når Chamberlains diplomati feilet, var britenes overlevelse til syvende og sist knyttet til nasjonens evne til å føre krig.

Det var nettopp av den grunn at det transatlantiske samarbeid (Nato-alliansen) kom i stand i 1949. Sovjetunionen og kommunistenes opprustning og vilje til makt kunne bare møtes gjennom et militært ekvilibrium.

Dette argumentet kan illustreres gjennom et tankeeksperiment: Dersom Nato ikke hadde kommet i stand, og Vest-Europa hadde fulgt rådene til pasifister og anti-militarister, er det noen som tror at Stalin ikke hadde forsøkt å overta Vest-Europa med makt?

I så måte er det vanskelig å overdrive hvor avhengig Europa har vært av USAs sikkerhetsgarantier. Og la det ikke være noen tvil – årsaken til at USA har gitt og fremdeles kan levere troverdige sikkerhetsgarantier, er fundert i landets militære muskler. I mange år har anti-amerikanisme vært en populær sport på venstresiden, men i en verden hvor fysisk makt ikke er underlagt moralsk rett, har selv velgerne til SV og Rødt forstått betydningen av amerikanske sikkerhetsgarantier og Nato.

En som tydeligvis har problemer med å forstå situasjonen, er Pave Frans. Han omtalte Nato-landenes beslutning om å ruste opp som «galskap». Dette er geopolitisk analfabetisme. Om det er noen som uttrykker «galskap», er det paven. Lederen av den katolske kirke må gjerne «ønske seg en ny måte å behandle internasjonale relasjoner» på, men det er tvilsomt om despoter lar seg overbevise av slike ønsker. Det sies at «tro kan flytte fjell», men erfaring har vist at dynamitt fungerer bedre.

Virkelighetsfjerne argumenter for nedrustning

I norsk sammenheng har forfatteren og spaltisten Linn Stalsberg forfektet mange av de samme argumentene som Paven (uten sammenligning forøvrig). I to artikler i Agenda Magasin uttrykker Stalsberg sin misnøye med opprustningen og sår tvil om effekten av avskrekking. Argumentasjonen er et ekko av Norges tidligere utenriksminister, Halvdan Koht, som før 9. april 1940 uttrykte at dersom man «ønsker fred, må man satse på (..)fred».

Men det tilbakevendende problemet med nedrustningsargumenter er at de fungerer dårlig i en verden hvor despoter ruster opp.

Stalsberg stiller eksplisitt spørsmål om avskrekking har fungert i Ukraina, ettersom det ikke hindret russisk overfall.

Dette er en snodig logikk.

Tror Stalsberg at Putin hadde unnlatt å angripe Ukraina, dersom landet hadde rustet ned? Hva med Baltikum? Dersom Estland meldte seg ut av Nato og rustet ned, skal vi tro at det hadde økt deres sikkerhet?

Skulle Ukraina virkelig avskrekket Russland, burde Vesten etter 2014 væpnet landet til tennene for å øke terskelen for russisk aggresjon. Det skjedde ikke. Da Putin bestemte seg for å overfalle landet, var det kun Ukrainas militære evne som sto mellom russisk okkupasjon og nasjonens selvstendighet. Som president Zelensky så lakonisk oppsummerte angrepet: «Jeg trenger ammunisjon – ikke skyss».

Europas post-militarisme er heldigvis over

Carl von Clausewitz sa i sin tid at «krig er fortsettelsen av politikk med andre midler». Dette er en tilnærming mange europeere har hatt vanskelig for å ta innover seg. Europa har tvert imot lullet seg inn i et slags post-militaristisk samfunn. Det er gledelig nok i ferd med å endre seg. Selv Tyskland har begynt å komme over skyldfølelsen fra andre verdenskrig, og uttrykker et ønske om å ruste opp.

Hvor paradoksalt det enn måtte høres ut, er det en fordel for verdensfreden. Det finnes ikke noe mer skummelt enn en verden hvor despotene har det militære overtaket.

Og hvis du tviler på det, tenk på følgende: Hvis Russland legger ned våpnene, blir det ikke mer krig. Hvis Ukraina legger ned våpnene, blir det ikke mer Ukraina.

Innlegget er publisert hos Subjekt 5.4.2022.

Publisert: 7. april 2022