Folket har rett, bortsett fra når det tar feil
Befolkningen i et demokrati vil alltid og naturligvis bestå av ulike meninger. Og hvis det var slik at det eksisterte en folkemening, er den åpenbart ingen garanti for å ha rett. I alle fall ikke hele tiden. Det har historien erfart oss.
Publisert: 18. august 2019
Forestill deg – rent hypotetisk – at det fantes en absolutt fasit for hva som er rett og galt, både praktisk og moralsk, når det gjelder politiske spørsmål. Det er selvsagt (og heldigvis) en umulighet. Selv om det finnes noen få ting vi kan enes om som grunnleggende rett og galt, finnes det for det meste ingen absolutte og konstante størrelser i det politiske liv. Selv ikke i Kristelig Folkeparti, men kanskje i Rødt.
Men la oss si at det fantes en fasit likevel.
De fleste av oss tenker mer eller mindre i flokk. Noen er ideologiske, andre ikke. Ganske mange er med i et politisk parti. Men felles for nesten alle er at vi gruppetenker likt om mye. Vi sprader altså ikke rundt som fritenkere, selv om vi noen ganger liker å tenke om oss selv som det.
Men gitt at vi hadde en fasit og den plutselig kom oss i hende. Ved Guds forsyn. Eller besøk fra en avansert sivilisasjon fra en annen galakse. Ville noen av oss stått til eksamen? Selvfølgelig ikke.
Vi mennesker vet egentlig ganske lite. Noen vet mer enn andre, og vi lærer stadig mer, men egentlig vet ingen veldig mye. Ikke minst fordi det er grenser for hva vi kan vite sikkert. Vi kan for eksempel ikke alltid vite hvordan noe virker. Vi kan ikke se inn i fremtiden. Vi forsker for harde livet på menneskelig adferd, lærer mye, men vet fremdeles ganske lite.
En god og forstandig politiker gir utrykk for tvil. En som vet det ikke er farlig å endre mening. Eller la seg styre av dogmer. Det er som den amerikanske forfatteren Robert Heinlein skrev om en av sine karakterer i Stranger in a Strange Land: ”Han har den arrogante ydmykheten til en mann som har lært så mye at han er klar over sin egen uvitenhet.”
Faktum (!) er at vi går rundt og tar feil hele tiden. Vi tar feil i flokk. Det er altså svært usannsynlig at et av våre politiske partier treffer blink i nesten alt. Derfor endrer partiene standpunkt titt og ofte. Det er et sunnhetstegn. Men det er også litt komisk når vi betrakter hvordan både partikaniner og flokken snur på femøringen og er like kollektivt overbevist om hva som er rett og galt, selv om de mente noen annet i går.
Kunnskapen som trengs for å styre et samfunn er spredt blant mange mennesker, i mange ulike situasjoner, med ulike behov, interesser og preferanser. Intet individ, eller ekspertgruppe, eller stat, kan skaffe seg oversikten over disse preferansene og denne kunnskapen, og dermed fordele ressursene helt fornuftig.
Men demokratiet kan likevel fungere: Hver enkelt kan bidra bare med sine egne preferanser, men konkurranse mellom partier, debatt og utveksling kan bidra til at vi kommer nærmere en bedre løsning. Det finnes ingen fasit for god politikk, men mange stemmer kan i et velfungerende system gjøre flest mulig mest mulig fornøyd.
Det skal være rom og høyde for at man tar feil, slik at dette kan rettes opp. Men selvsagt også det motsatte, at en feil erstattes av en ny feil. Det er derfor demokratiet aldri kan bli en fullkommen styreform. Trøsten er at det vil heller ikke absolutte regimer være, der man har ingen eller små muligheter til å korrigere.
Selv om vi alle til et viss monn styres av følelser, skal vi være glade for at det ikke er følelser alene som styrer politikken. Følelser er impulsive og de kan være uforsonlige, farlige og ikke minst uansvarlige.
Men her er det åpenbart ingen vanntette skott. Politiske partier rir også på følelser, men som regel ikke så impulsivt. Velgerne stemmer med hjertet også, noe som betyr omtrent det samme som følelser. Det kan være både bra og dårlig. De fleste i Norge har vært enige om at sinne ikke er en god følelse å bygge for mye politikk på. Derfor har de radikale fått relativt få stemmer ved valg.
Men heller ikke for mye kjærlighet og forestillinger om egen godhet er bra for politikken. Siden politikk også dreier seg om å prioritere, vil politikk alltid ha et element av kynisme i seg. Politikk er som husholdning. Det er ikke nok til alle hele tiden, og alle kan ikke få viljen sin hele tiden. Men det som rimer dårligst med for mange forestillinger om egen godhet i politikken, er at man stenger andre ute. De som mener noe annet blir utledet til å betrakte som slemme.
Her ligger nok noe av kimen til den polariseringen vi ser i den vestlige verden. Vi har fått et politisk liv og en offentlighet som i større grad enn på lenge deler verdier og meninger opp i svart og hvitt. Når vi deler verden inn i sauer og geiter, de gode og de onde, har sauene – de selvoppnevnt gode – en tendens til å tillegge geitene de mest forferdelige meninger og motiver. Resultatet har blitt den mye omtalte polariseringen der den ene part bebreider den andre for å være slem. Siden få liker å bli betraktet som slemme er spiralen i gang.
Så hva er poenget med denne teksten? Jo, at det liberale demokratiets styrke ligger i å balansere synspunkter. Vi har en slags samfunnskontrakt der vi er enige om å tolerere at det finnes politiske og etiske avstander, ofte ganske store, mellom borgerne.
Det beste med det norske demokratiet er at vi har en opinion som omtrent er delt på midten mellom blokkene. Det er strålende at vi skifter regjering og kommunestyrer med jevne mellomrom. Vi skal prise oss lykkelige over at forhandlinger på Stortinget kan ta tid og at majoritetstyranni er noe som er fremmed for oss. På den måten har vi fått en dynamikk i norsk politikk som kan trekke noe mot kantene, men som over tid møtes i en minnelig ordning. Altså en ordning som de fleste av oss er ganske fornøyd med.
At vi likevel er litt misfornøyde er bare bra. I en stat der mange er helt fornøyd, vil som regel mange andre være veldig misfornøyde. Litt historisk kan vi si at Arbeiderpartiet og Høyre gjennom sivilisert konflikt har drevet vekselbruk på hverandre. Resultatet har blitt verdens best fungerende velferdsstat med stor grad av personlig frihet og oppsiktvekkende stor grad av tillitt mellom mennesker.
Samtidig er det slik at et mangfoldig samfunn er avhengig av borgere som har noenlunde tillit til hverandre. Vi trenger politikere som forstår det og opptrer deretter. Men rundt i den vestlige verden stormer det frem politikere med velgere på slep som klasker fasiten i bordet. Mer eller mindre proffe gjetere, nykommunister eller nasjonaltragikere. Kannestøpere som roper høyt, noe ganger treffende, om meritokrati og eliter og som trekker det politiske sentrum ut på tynnisen. Typer som vet alt og som fnyser av (tross alt) etablert kunnskap.
Heinlein traff så godt med sin sarkasme fordi han var godt klar over motsatte effekt, slik David Dunning og Justin Kruger påviste: At den som vet lite ofte tror han vet alt. Eller prøver å innbille andre at det er sånn.
Norge ser dessverre ut til å ha blitt forkjølet. Vi er altfor ofte opptatt av hvem som sier hva og ikke hva som blir sagt. Både flokker (klakører) og partier setter ulike standarder etter behov. Det bør vi passe oss for. Uten empiri å vise til er mitt inntrykk at debatten har beveget seg lenger ut på fløyenes banehalvdel.
Dessverre er det altfor flatterende å si at (deler av) den norske politikerstanden er blitt mer ”sivilisert”. Det gjør litt vondt å se noen av TV-debattene foran høstens kommunevalg. Er det drøyt å hevde at vi også i Norge ser at det politiske sentrum har blitt sjøsyk, og at politikken, men også offentligheten, blir mer populistisk her til lands? Mer flokk og mer skråsikkerhet på bekostning av langsiktighet og kompromiss?
Utviklingen har selvfølgelig en viss underholdningsverdi, noe mediene vet å utnytte med sitt nesten maniske blikk på det såkalte ”politiske spillet”, heller enn substans. Det er kommet en del kritikk mot en økende tendens til falsk balanse i for eksempel NRK, og den har nok litt rett. Rabulister og vitenskapsfornektere inviteres til ”samtale” med folk som kan en del. Formålet kan vanskelig forstås som annet enn såkalt ”ragebait”. Det dreier seg om ”klikk”, og ”klikk” er som fot i hose for en tidsalder preget av det impulsive og av populisme.
Pluralisme i et liberalt demokrati står i motsetning til populisme. Sistnevnte betinger mer eller mindre at det finnes en slags genuin samlet idé om rett og galt. Populister, både de nøkterne og de radikale, vil som regel fortelle oss at de som ikke deler ”det egentlige folkets” oppfatninger (flokken) er suspekte fysaker som opererer med særinteresser i strid med folkeviljen.
Det er slett ikke logisk. Befolkningen i et demokrati vil alltid og naturligvis bestå av ulike meninger. Og hvis det var slik at det eksisterte en folkemening, er den åpenbart ingen garanti for å ha rett. I alle fall ikke hele tiden. Det har historien erfart oss.
Men selv populister i mindretall vil gjøre hevd på folkeviljen: Dypt der inne i folkesjela, i det nesten naturgitte, gjerne på bygda, i proletariatet, finnes det noe autentisk, tidløst og godt som folket har blitt forledet til å glemme. Folket har altså rett, bortsett fra når det tar feil.
Artikkelen er publisert hos Minerva 16.8.19. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/demokrati-i-trobbel
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
