Demokrati og rettigheter

Fire måter internett brukes til å undergrave demokratiet på

Dersom vi ikke evner å finne gode løsninger på disse problemene, kan internettrevolusjonen, snarere enn å styrke demokratiet og demokratiske prosesser, ende opp med å bli folkestyrets undergang, skriver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 12. november 2017

Da britiske Tim Berners-Lee i 1990 utviklet det moderne internett (World Wide Web), skapte han samtidig et virtuelt rom der alle i prinsippet kunne kommunisere med hverandre. Internettrevolusjonen innebar i så måte den største demokratisering av offentligheten i menneskets historie. Mulighetene for et bredt og inkluderende ordskifte, som er svært viktig i et liberalt demokrati, har aldri vært større.

Nettopp av den grunn er det paradoksalt å observere hvordan internett nå brukes til å undergrave det liberale demokratiet. Fjorårets amerikanske presidentvalg er kun et forvarsel om hva vi har i vente. Det er særlig fire metoder som i stor skala brukes til å angripe demokratiet:

Publisering og spredning av propaganda/falske nyheter
Cybermobbing/trusler
Digitale paramilitære trollfabrikker
Hacking og tyveri av privat informasjon/e-post

Det mest aktuelle eksempelet er den russiske innblandingen i det amerikanske valget, der omfanget for alvor er i ferd med å anskueliggjøres. Men vi mangler fremdeles et helhetsbilde av hvordan autoritære krefter har spesialisert seg på å bruke cyberspace til å undergrave demokratiet og det frie ordskiftet. La meg i det følgende forsøke å gi et slikt helhetsbilde ved å «connect the dots».

Falske nyheter er antagelig den metoden som har fått mest oppmerksomhet, særlig fordi president Trump på imponerende måte har greid å utvanne hele begrepet gjennom sin bruk av «fake news media» – der «fake news» er det samme som kritikk av ham som person. Falske nyheter og post-truth er blitt et skjellsord som brukes om nyhetssaker man ikke liker.

Dette reflekteres også i norsk debatt. Bruk av falske nyheter er ikke noe nytt, bruk av propaganda i ulike former er like gammelt som menneskeheten selv, men effekten av internett er dramatisk. De siste avsløringene tyder på at falske nyheter på Facebook nådde nesten 130 millioner velgere. Like fullt er falske nyheter/propaganda mindre vanskelig å avsløre enn de andre metodene. I mange tilfeller vil et minimum av kritisk sans være det som trengs for å avsløre falske nyheter.

Internettmobbing og trusler er fenomener de fleste offentlig kjente personer kjenner til, særlig kvinnelige skribenter. Internett kan til tider flomme over av hat, noe som har gitt opphav til begrepet «trolling» og «internett-troll». Hvordan man kan unngå at nettdiskusjoner utvikler seg i destruktiv retning, er en generell problemstilling som er gjenkjennelig for alle som har hatt et redaktøransvar. Tenk deg så hvilken utfordring dette blir, hvis nettmobbingen organiseres i stor skala.

Et eklatant eksempel er Erdogans Tyrkia, hvor kvinnelige journalister som skriver kritisk om presidenten, mottar grove seksuelle trusler i et enormt omfang. Formålet er å høyne terskelen for kritikk. Mobbing og trusler på internett er en utfordring, men problemet mangedobles når fenomenet organiseres av krefter som ønsker å gjøre det epidemisk.

En av de mest kuriøse nyhetene i forbindelse med den russiske innblandingen i det amerikanske presidentvalget, er avsløringene knyttet til «Internet Research Agency» i St. Petersburg. Denne enheten er bokstavelig talt en trollfabrikk, hvor digitale paramilitære er ansatt for å «trolle» internett 24 timer i døgnet syv dager i uken. Dette gjøres ved å opprette falske profiler (blant annet ved å stjele tilgjengelige bilder), som gjensidig forsterker hverandres posisjoner på sosiale medier, ettersom sosiale interaksjoner (f.eks. flest mulig følgere) er det som bygger status.

De falske profilene brukes til å identifisere de mest kontroversielle sakene som trender på sosiale medier, for deretter å promotere de mest ytterliggående standpunktene på begge sider av skalaen. Formålet er ikke å bidra med konstruktiv debatt, men å bruke det deliberative demokratiet mot seg selv – ved å øke spenningen og mistroen i samfunnet. I USA har de lyktes bedre enn de noen gang kunne forestille seg.

Hacking og informasjonstyveri er en siste metode russerne har perfeksjonert både i teknisk (de facto tyveri) og strategisk forstand, det vil si måten de bruker og sprer informasjonen på. Det er liten grunn til å tvile på at russiske interesser hacket det demokratiske partiet og kampanjesjef John Podestas e-post, eller at de brukte Wikileaks for å formidle eller, rettere sagt, skape kaos. Ikke overraskende var det falske profiler som først begynte å spre lekkasjene fra Wikileaks – som etter hvert fikk enorm spredning og betydning.

Hillary Clinton har beskrevet russernes overordnede strategi som «Weaponizing Information», som, på grunn av internett, har fått helt andre muligheter enn tidligere tiders informasjonskrigsføring. Tidligere CIA- og NSA-direktør Michael Hayden har omtalt den russiske innblandingen i valget «som den mest vellykkede påvirkningskampanjen noensinne». Samtidig påpeker Hayden at russerne lyktes nettopp fordi det amerikanske demokratiet i økende grad oppfattes som dysfunksjonelt. Eller som Hillary Clinton skrev: Mange år med polarisering og erodering av tillit har svekket demokratiets immunforsvar.

Utfordringene fra autoritære krefter er gyldig langt utover USA, og som nevnt innledningsvis, er den amerikanske valgkampen 2016 kun et forvarsel om hva vi står foran. Dersom vi ikke evner å finne gode løsninger på disse problemene, kan internettrevolusjonen, snarere enn å styrke demokratiet og demokratiske prosesser, ende opp med å bli folkestyrets undergang.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 10.11.17.