Et helvetes problem
For oss som lever beskyttede liv, fremstår total ødeleggelse som noe litterært og episk i all dets vanvidd. Bård Larsen i VG.
Publisert: 19. desember 2016
Katastrofen i Syria har utviklet seg i et jevnt og brutalt driv, hele tiden festet til kameralinser og kringkastet for all verden. Ingen kan komme og si at vi ikke var forberedt på det en hel verden nå sjokkeres over.
Vi så det for eksempel i det ikoniske bildet fra den palestinske flyktningleiren Yarmouk i Damascus i 2014: Hvordan det sultne menneskehavet beveget seg mellom uvirkelige, utbombede ruiner (for en fotograf perfekte kulisser). Et fotografi, sies det, fanger øyeblikket, men aldri virkeligheten, for virkeligheten må de fotografiske objektene leve med, mens fotografen kan pakke telelinsene og dra hjem til kone og barn i London eller Tokyo.
Den lille gutten Omran i ambulansen i Aleppo sommeren 2016 er kanskje det mest ikoniske fotografiet fra konflikten (egentlig et stillbilde fra et videoopptak). Gutten ble gravd frem fra ruinene etter et bombeangrep (som ingen tok skylden for), og satt stille i ambulansen, med et undrende eller kanskje apatisk blikk. Det er ikke lett å tolke. Igjen er det stillbildets øyeblikk og tolkningsrom som gjorde det til et globalt fenomen, som lidelsesikonografi, til noe man kan betrakte med en viss ro. For det har ellers ikke manglet på bilder av lemlestede barnelik eller skrikende vettskremte unger fra Aleppo, som sant å si forteller oss mer om akutt lidelse enn et stoisk barn som tross alt slapp fra det med livet i behold.
Så går bildene verden rundt, også til beslutningstagerne i internasjonale institusjoner. Vi betraktere gjør oss noen ubehagelige tanker. Men kanskje gjør en morbid fascinasjon over bilder, som er vakre på en profesjonell og grusom måte, et vel så sterk inntrykk på oss: Bibelsk stilisme, apokalyptisk attraksjon, noe å snakke om. Noe som gir oss avtrykk av ideer om en verden i ubalanse og samtidig harmoni her hjemme.
Scenene som utspiller seg i dagens Aleppo, er umulig å absorbere. Slik er det nesten nødt til å være, for ingen kan påberope seg å forstå krig uten selv å ha vært offer for den. Bilder og film fra Aleppo minner om utbombede storbyer mot slutten av andre verdenskrig, der mennesker vandrer som levende døde i ruinene. Noen av dem skyver på likkjerrer – et vanlig syn i Warzawa og Köln under krigen – stablet av kropper med armer som henger utover vognkanten.
For oss som lever beskyttede liv, fremstår total ødeleggelse som noe litterært og episk i all dets vanvidd. Det groteske og elendige frastøter og tiltrekker på samme tid, eller for å parafrasere Nietzsche: Vi stirrer ned i avgrunnen, og innbiller oss at avgrunnen stirrer tilbake.
Den legendariske italienske krigsreporteren og forfatteren Curzio Malaparte, som også var en solid kyniker, betraktet i sin skjellsettende roman Kaputt krigsinfernoet på Østfronten med lakonisk distanse, selv om han nokså halvhjertet forsøkte å ta til seg menneskelig lidelse. I Warszawa-gettoen vandret han rundt blant lik og forråtnelse, (i de levendes ansikter kunne han allerede «ane dødens blå skygge»), for dagen etter å innta rådyrstek, femstjerners Cognac og sigarer i symposium på et stjålet slott utenfor Krakow, hos den tyske generalguvernøren i Polen, psykopaten og livskunstneren Hans Frank, hoffet hans og deres styggvakre koner.
Den som har lest Malaparte – og det bør man – vil kjenne igjen beskrivelsen av den andre verdenskrig som et galehus. Han var der, han så det meste, men leverte et poetisk mesterverk, som på sett og vis gjør det absolutte barbari om til noe fjernt, morbid og litterært fabelaktig. Selv den melankolske og nestekjærlige Stig Dagerman, som skrev boka Tysk høst, en samling reportasjer fra et sønderknust og traumatisert Tyskland i 1945, måtte melde pass når det gjaldt å absorbere og forstå lidelse: «Det tar tid å bli immun, men en blir det …»
For blir vi ikke vant til det? Når alt kommer til alt, for de fleste av oss, er folkemord, massedød og sønderbombing dramatiske nullpunkt i historien, hvis gjengivelser vi fyller opp bokhyllene med og ønsker oss til jul (jeg fikk selv Tysk høst i julepresang for noen år siden). Spørsmålet er om personlige erfaringer, uforstand og vår kanskje naturgitte manglende evne til å ta inn over oss elendighet som ikke rammer oss selv og våre nærmeste, kan si noe om hvordan geopolitiske storaktører innretter seg i verden.
Kynisme og massedød
Massedød er ikke noe ukjent fenomen i Aleppo. Byen var også terminal endestasjon for mange tusen armenere som ble deportert gjennom ørkenen fra tyrkiske Anatolia under folkemordet i 1915. Den danske avisen Nationaltidende kunne høsten 1916 rapportere om «Sidste Kapitel af Armeniernes Saga»:
Ved Aleppo flød de Emigrant-strømme, som kom fra N.-V. og N.-Ø., sammen i en stor Strøm, som brusede videre, men kun faa Flygtninge naaede de fjerne Bestemmels essteder. Af en Kolonne paa ca. 18,000 Mennesker var dette saaledes kun Tilfældet med 150, og af en anden paa 5000 Mennesker kom kun 213 til Vejens Ende. En amerikansk Rejsende, som i Efteraaret 1915 tilbragte nogle Dage i Aleppo, fortæller, hvorledes Kærrene i denne By hver Morgen kørte rundt fra Dør til Dør for at indsamle de Døde. – Armeniernes Udryddelse var for en stor Del Fuldbyrdet.
Som en venn, historiker Matthias Bjørnlund, skrev i sosiale medier: «Det er naturligvis vesentlige forskjeller på situasjonen i området den gang og nå, men av opplagte likheter kan det nevnes at myrderiene stort sett skjedde i ‘real time’ – det fantes riktignok ikke tv, internett og den slags, men det fantes øyenvitner og telegrammer. Og som i dag var det protester, innsamlinger osv. på stats- og grasrotsplan, det var kommentarer i pressen, som klaget over vår/Vestens/verdens likegyldighet og kynisme etc. etc. Hva kan vi lære av det? Det vet jeg virkelig ikke.»
Den gang som nå, var verdenssamfunnet og stormaktene opptatt på annet hold. De ville ikke stikke fingrene inn i «nødvendige» vepsebol. Etter verdenskrigen var stormaktsbalanse langt viktigere enn makt bak protester mot folkemord og massedød. I 1920 var overlevende armenere overlatt til tyrkisk-nasjonalistiske styrker, under ledelse av Mustafa Kemal (Atatürk). Det gikk ikke så bra. Myrderiene fortsatte, mens Folkeforbundet (forløperen til FN) tvinnet tomler. I 1920 utformet sjefen for Folkeforbundets politiske avdeling, den franske historikeren Paul Mantaux, en parodisk resolusjon, med tre formalistiske (men i praksis sublimt sarkastiske) ”lovartikler”, som i følge Bjørnlund «kunne vært skrevet av en desillusjonert embetsmann i FN i våre dager»:
Artikkel I. Ingen massakre av armenere må finne sted med mindre at Folkeforbundets råd er blitt varslet én måned i forveien.
Artikkel II. Hvis massakren omfatter kvinner og barn skal Folkeforbundets råd varsles to måneder i forveien.
Artikkel III. Enhver massakre av armenere, som finner sted uten at disse formaliteter overholdes, skal betraktes som fullstendig ugyldig (nul et non avenue).
Det gode menneske i limbo
USAs FN-ambassadør Samantha Power var rasende under sikkerhetsrådets møte i desember. Henvendt til de russiske og syriske representantene utbrøt hun: ” Er det ingenting som gjør at dere kan føle skam? Er det ingen barbarisk handling mot sivilbefolkningen, ingen henrettelser av barn, som gjør at
dette går under huden på dere, at dere bare blir litt urolige? ” Det er vanskelig si seg uenig i Powers’ utfall, men hva innebærer det egentlig?
Samantha Power er en briljant folkerettsjurist og forfatter. I 2003 skrev hun Pulitzer-vinneren A Problem from Hell: America and the Age of Genocide. Boken er et sviende oppgjør med internasjonal og særlig amerikansk unnfallenhet og manglende intervensjonsvilje mot regimer som begår folkemord og massedrap mot egen befolkning. Spesielt den amerikanske viljen til å gripe inn i Rwanda og Bosnia ble kraftig devaluert. Om Rwanda skrev Power blant annet at USA umiddelbart skulle ha omtalt situasjonen for et «folkemord». Men, skriver hun, ved å erkjenne at Rwanda var i en genocidal fase, ville USA og FN vært forpliktet til handling. Clinton våget altså ikke å ta ordet folkemord i sin munn. Det er liten grunn til å feste lit til Bill Clintons gjentatte påstander om at de ikke hadde kunnskap nok til å vite.
Politikkens svøpe er på sett og vis at veien er kort fra idealisme til realpolitikk og kynisme, selv om verden også ville sett farlig ut om alle politikere og maktmennesker handlet på idealistisk impuls. På enkelte områder står Powers embetshåndtering i grell kontrast til det hun forsket på og mente som akademiker. Et eksempel er Obama-administrasjonen, som ikke har villet erkjenne det armenske folkemordet, selv om både presidenten selv og Power, i tiden før de kom i posisjon, mente noe ganske annet. Det er nok naivt og uhåndterlig å forestille seg at politikere ikke skal jenke seg når de har andre enn seg selv å ta hensyn til. Samtidig skal man være på vakt når hamskifter begrunnes som et gjennomtenkt skifte av politikk, og da særlig om man skjeller ut andre for feil man selv har begått. Men det er faktisk mulig å være ærlig om egne prinsippbrudd også. Et underfundig eksempel er uttalelsene fra statsviter Condoleezza Rice fra tiden som utenriksminister i Bush-administrasjonen. I 2007 stilte kongressmannen Adam Schiff Rice følgende spørsmål: «Utenriksminister, du kommer fra akademia … Finnes det anerkjente historikere som du kjenner til, som har problemer med å tolke drapene på 1,5 millioner armenere som folkemord?» Til det svarte Rice: «Kongressmann, jeg kommer fra akademia, men jeg er utenriksminister nå.»
Derfor er det også noe teatralsk over Samantha Powers tordentale i Sikkerhetsrådet. Selv om hun fikk applaus i store deler av verdenssamfunnet, vet hun nok at ordene hun valgte, lyder nokså tomme. Det har vært en bevisst politikk fra Obama-administrasjonen å føre en mer kalkulert, pragmatisk og tilbakeholden utenrikspolitikk, og kanskje særlig i spørsmålet om Syria.
Da VG spurte en syrisk flyktningfamilie om hvordan et nær samlet FN kunne fordømme angrepene i Aleppo, mens det likevel fikk fortsette, svarte de at det er fordi FN er en avskyelig og latterlig organisasjon som bare hjelper de sterke med å bli enda sterkere: ” Vi har mye sinne mot opprørerne også, de brakte krigen og sivile ble på en måte fanget i Øst-Aleppo. Men de kjempet mot en diktator, og de grusomhetene regjeringshæren har gjort er så vanvittige at det ikke går an å sammenligne partene.”
Nato kunne styrtet Assad-regimet på et tidlig stadium i denne fasen. Angrepene med kjemiske våpen skulle vært premisset for handling. Responsibility to Protect, R2P (på norsk ««ansvar for å beskytte»), det folkerettslige prinsippet som ble enstemmig vedtatt av FN i 2005, beslektet med humanitær intervensjon, burde vært selvinnlysende, men den muligheten lot Obama og David Cameron forspille i ellevte time i 2013. I stedet har Assad-regimet ganske uforstyrret kunnet fortsette å behandle egen befolkning som biomasse, noe som fikk den ellers så sindige Emile Hokayem til å skrive i Foreign Policy om «Obamas katastrofale svik» og hvordan Det hvite hus har servert seieren til Assad, Russland og Iran.
Ofte er det bare politisk makt – og noen ganger militær makt – som kan redde befolkninger fra undergang. Som i Rwanda, der global uvilje til å sette et enkelt ord bak makt, førte til at flere hundre tusen mennesker som kunne ha blitt reddet, ble myrdet med macheter. I tilfellet Syria er det nesten litt trist – men mest av alt uforståelig – at så mange av de som nå er forferdet over den syriske katastrofen, også har vært de mest intense motstandere av å bruke R2P på regimet til Assad (og da somme tider fordi USA var en del av løsningen og Israel selve knutepunktet for elendighet). Det er og var dessverre ikke pengeinnsamlinger som kan løse den syriske floka, heller ikke kvoteflyktninger til Europa (du kan ikke redde en styrtblødning med plaster). Motstanden henger dessverre ikke på greip, den var også sterkt medvirkende til at Obama og Cameron trakk seg i 2013, og resultatet ser vi nå. Det er en ganske utbredt forestilling blant mennesker i Vesten at menn som er villige til å utrydde store deler av egen befolkning, er i stand til å kolportere dårlig samvittighet, slik den er tenkt hos hjemlige humanister.
Verdenssamfunnets håndtering av Syria er en fallitterklæring av historiske dimensjoner. Selvfølgelig er årsakene til tilbakeholdenheten mange og kompliserte. Ingen har heller forestilt seg at en intervensjon av Syria skulle være en piknik i det grønne, ikke minst med tanke på andre erfaringer i regionen. Men hadde vi ikke gjort noe i Libya, ville Libya vært et nytt Syria. Og det er det ikke.
Det som antagelig gjenstår nå, er at Bashar al-Assad, med russisk og iransk velsignelse og beskyttelse, kan begi seg ut på blodig vendetta over hele Syria, som fort kan tippe over i regelrett folkemord, ikke minst mot kurderne. Dette av en mann, hvis regime i følge Democracy Index er det mest undertrykkende og brutale i verden, bare slått av Nord-Korea. Hva de geopolitiske konsekvensene vil bli av et stadig større putinistisk interesseområde kan nesten bare fantasien sette grenser for.
Det blåser nye vinder over verden, som passer Putin og den autoritære orden som hånd i hanske. Den råskap russerne utviser i Syria, vil vi neppe se mindre av i årene som kommer, ettersom den kommende Trump- administrasjonen klart har signalisert at fra den 20. januar vil russerne nærmest få globalt fripass. I de baltiske statene stålsetter befolkningen seg. Og med den nye vinden har vi fått en type offentlighet – også i Norge – som vi naivt nok har trodd vi ikke skulle se (igjen): De som omfavner Putin, og som mener at Assad er rette mann i Damaskus. Det kan vi kalle realpolitikkens triumf.
Det er noe nesten ubegripelig kynisk over den defaitismen (eller realismen som det heter på kynikerspråket) der vi som gode mennesker kan sitte og tvinne tomler når statsledere slakter sin egen befolkning. Kanskje leser vi verden som en bok, uten å være helt tilstede?
Innbyggerne i Aleppo er skutt og kvestet i et antall ingen riktig har oversikt over. Titusener har flyktet, noen av dem i armene på islamistiske blodskulter, andre til flyktningleire eller de har forsøkt veien over middelhavet. De som ble igjen, har i praksis vært utsultede fanger i egen by, der de gjemte seg for Bashar al-Assads vilkårlige eksekusjonspelotonger, palestinske og iranske militser og andre voldelige sekterister, mens de speidet etter neste bombetokt fra Putins SU-34 bombefly. I skrivende stund har evakueringen av innbyggerne så smått begynt. Mens likkjerrene antagelig vil fortsette å knirke av gårde i syriske byer, vil Angela Merkel like fullt trykke hånden til Putin ved neste stormøte. Når Assad gjenvinner Syria vil han og hans vakre kone Asma ganske sikkert blir oppsøkt av velvillige journalister i presidentpalasset Shaab , som ligger vakkert til på en slags Akropolishøyde over Damaskus. Det kan bli bok av mindre.
Det har blitt sagt om Curzio Malaparte, som var en frafallen fascist, at han måtte skrive om den første halvdelen av Kaputt da han innså at Tyskland ville gå tapende ut av krigen. Det snek seg en uro inn i Malaparte, over en altfor smidig omtale av både begivenheter og persongalleri, og da særlig det tyske offiserkorpset. Men hendelser og omstendigheter var de samme. Det var posisjoneringen som kunne felle Malaparte.
Da Malaparte døde i 1957, testamenterte han bort sommerhuset sitt til Folkerepublikken Kina. For som han sa, fortrakk han heller det kaputte fremfor det bestående: «Jeg foretrekker at alt bygges opp på nytt fra bunnen av fremfor at det overleveres oss som en uforanderlig arv.»
Slik taler den som har betraktet total ødeleggelse, men uten egentlig å måtte leve med den. Vi andre kan bare lese Malaparte og lure på om vi har forstått noe som helst av verden.
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
