Av Bård Larsen, historiker og prosjektleder i Civita
Er terroristene i IS virkelig fascister? I henhold til vanlig statsvitenskaplig analyse er det usikkert. Men følger vi andre fascisme-definisjoner innfrir den såkalte staten kravene.
Den såkalte islamske staten (IS) omtales ofte som fascister. Den britiske Labour-politikeren Hilary Benn kommer til å bli husket lenge for sin flammende tale i det britiske underhuset i begynnelsen av desember.
Benn formante sine krigstvilende partifeller om å gå til bombekrig mot «fascistene» i Syria, slik radikale gikk til kamp mot Franco-fascistene på trettitallet.
Ecos arketyper
Men er IS virkelig fascister? I henhold til vanlig statsvitenskaplig analyse er det usikkert. Heller ikke general Franco, som Benn referer til, faller inn under den leksikale definisjonen. Jeg skal ikke gå nærmere inn på statsvitenskaplig analyse her. Uansett analyse, er det allikevel liten tvil om at både Franco og IS har en del berøringspunkter med fascismen.
I 1995 skrev den berømte forfatteren Umberto Eco essayet Den evige fascisme. Å bruke Eco som mal for en fascismediagnose er som å banne i kirka blant fascismeforskere. Eco er forfatter og lingvist, ikke ekstremismeforsker. Ecos tilnærming er litterær i formen. Derfor må det som følger betraktes mer som et flaneri enn en avhandling.
Eco stilte opp 14 arketyper for det han kalte urfascisme, hvorav 12 nevnes under. Med begrepet mente Eco å kunne påvise særtrekk ved fascismens psykologi og verdensbilde, som er mer tidløse enn rene historisk-empiriske eksempler:
12 punkter for IS og urfascismen
Tradisjonskult: Det finnes ingen sannhet i ny viten. Her er IS på trygg urfascistisk grunn. Sannheten er nedfelt i dogma, nedmeislet i Koranen (år 650), hadithene og surene. IS fører (nådeløs) krig, på «profetens vis», mot ethvert tilløp til fortolkning av skriftene. Hensikten er å påtvinge resten av verden en spesifikk utgave av islam, innbefattet en radikal forståelse av jihad som legitimering av makt og vold for å spre og knesette disse ideene. Den franske journalisten Nicolas Henin, som var IS-gissel i 10 måneder, mener at IS’ ondskap bare overgås av deres dumskap.
Antimodernitet. Hitler og Mussolini betraktet teknologi som en befrielse og modernismen som Dyret i åpenbaringen. IS bruker høyteknologiske våpen og avansert informasjonsteknologi. Bødlenes Nike-sko er nedsølt av blod. Drapsvideoene er skremmende moderne i utrykket og terrorgruppa kjører massive kampanjer på sosiale medier. Like fullt er IS’ ideologi den mest reaksjonære (tilbakeskuende) verden har sett på lang tid. Den islamske staten ser på opplysningstiden som forfallets episenter. Målet er å gjenopprette det middelalderske kalifatet.
Handling for handlingens skyld. Ifølge Eco er urfascisten besatt av voldens estetiske befrielse. Og volden skal omfavnes betingelseløst. Den islamske statens voldsbruk er pornografisk i utrykket, nihilistisk i metodikk og åpenbart til glede for overgriperen.
Uenighet er forræderi. Det kritiske blikk er uttrykk for modernisme og autonomi. Derfor sender IS sine dissidenter til skafottet. I Raqqa henger hodene på stakitt. Her gjelder ikke «de små uenigheters selvopptatthet», som ellers kjennetenger sekteriske bevegelser. Intet avvik er for lite.
Frykt for annerledeshet. Urfascisten måler lys og mørke gjennom en prisme av nasjon og inntrengere. Urfascisten er per definisjon rasistisk. IS består av krigere fra alle verdensdeler, men rase og etnisitet er byttet ut med religion. «De andre» (vantro i rikelig utvalg) slaktes nådeløst; kvinner og barn. Ingen er uskyldige. Myrderiene faller solid innenfor folkemordskonvensjonens definisjon av offergruppe: Å utslettes for den man er og ikke det man har gjort.
Appell for en frustrert middelklasse. Det er heller tvilsomt at IS innfrir denne klassiske sosioøkonomiske rubrikken. Der Mussolini og (etter hvert) Hitler forsto at middelklassen var helt nødvendige partnere i nasjonsbyggingen (og middelklassen fryktet arbeiderklassen), opererer IS i et område hvor klassesystemet er fysisk desimert etter apokalyptisk krigføring. Men her kan man snu problemstillingen rundt: En god del fremmedkrigere kommer fra europeisk middelklasse, og de er åpenbart frustrerte.
Forhekset av plot og fiendebilder. Nasjonalsosialistene var besatt av en jødisk-kapitalistisk-(kommunistisk) sammensvergelse som iscenesettere av modernisme og verdensmakt. Her står tiden nesten stille. IS’ utsyn mot verden er nazistisk. Den islamske stat (og salafismen) dyrker antisemittiske konspirasjonsteorier på et vis som er nazistenes propagandasjef Goebbels verdig.
Evig krigstilstand. Urfascisten nærer på konflikt. Voldelig utopisme er av natur et Sisyfosarbeid. Krig er drivaksel og fred stopper hjulet. Fiender er overalt, og hvis de ikke finnes, skapes nye. Derfor mener også de fleste forskere at IS – i likhet med andre utopiske voldsregimer – enten vil brenne ut av seg selv eller bombes ut av historien.
Forakt for svakhet. Urfascisten ser «undermennesker» i de uønskede. Den mannlige befolkningen skoleres til å bli nasjonens helter. Den islamske stat oser av dødsforakt og selve krumtappen er martyrdøden. De vantro er undermennesker og slaktes på rituelt vis.
Selektiv populisme. Urfascisten betrakter diktatoren som allmennviljens dirigent. Folkevalgte organer representerer aldri folkets egentlige vilje. Den islamske stat har en guddommelig diktator, allmektig og tidløs. Fortidens potentater skramler med sine bleke, verdslige skjelletter.
Nytale. I det kulørte propagandamagasinet Dabiq (nr. 8) kan vi lese at IS vil «frigjøre» Syria og det syriske folk fra «den iranske okkupasjonen» samt Assad-regimet: «Vårt mål er å få slutt på ‘undertrykkelse’ og etablere ‘frihetens nasjon’.» Middelet er nedslakting av alle reelle eller tenkelige fiender av kalifatet. Språkbruken er helt etter sømmene til George Orwell (som introduserte begrepet «nytale» i boka1984): Krig er fred, frihet er trelldom …
Misunnelse. Urfascismen kjennetegnes av den besynderlige symbiosen «komplekser og narsissisme». Husk at jøden, i følge nazistene, var verdensdominant og undermenneske på en og samme tid. Radikale islamister skaper rasende kollektiver av misunnelse og stormannsgalskap, og krenkelsen er selve trekkbasunen. Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger omtalte treffende fenomenet som «radikale tapere».
Seksualitet som makt. Urfascismen er en machokult. Krig er rankehierarki og våpen fallossymboler. I erobrede områder er voldtekt en del av korpsånden. Den islamske stat er beryktet for å praktisere sine fromme trosbekjennelser gjennom orgier av seksualisert vold.
IS innfrir kravene
Det ser altså ut til at den såkalte islamske staten innfrir kravene til å bli med i Urfascisme-klubben.
Så gjenstår det å vurdere hvorvidt salafisme og wahabisme – og andre varianter av ekstrem islamisme – og derigjennom Saudi-Arabia – vil få den samme æren. Det får leseren selv vurdere.
Kronikken var publisert i VG tirsdag 15. desember 2015.