Det uviktige demokratiet?
I sitt svar til min kronikk uttaler sosialpsykolog Arnulf Kolstad at ytringsfrihet ikke betyr så mye for ham. Det er alltid fascinerende med høyt oppsatte akademikere med venstreradikale meninger, som lever av å ytre seg og forske fritt, som lever trygt plassert i vestlige, tolerante land og som attpåtil synes at ytringsfrihet ikke er viktig. Kolstad mener nemlig at mat på bordet er viktigere enn demokrati, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 29. april 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
I sitt svar til min kronikk uttaler sosialpsykolog Arnulf Kolstad at ytringsfrihet ikke betyr så mye for ham.
Det er alltid fascinerende med høyt oppsatte akademikere med venstreradikale meninger, som lever av å ytre seg og forske fritt, som lever trygt plassert i vestlige, tolerante land og som attpåtil synes at ytringsfrihet ikke er viktig. Kolstad mener nemlig at mat på bordet er viktigere enn demokrati.
Ifølge en slik logikk vil Kolstad måtte akseptere at sikkerhetspolitiet sparket inn døra og arresterte ham for å ytre seg kontrært, så lenge han har mat på bordet og gratis helsetjeneste. Og hvis Kolstad mener at ytringsfrihet ikke er viktig, hvorfor i det hele tatt svare på min kronikk?
Som kjent har vi både mat og ytringsfrihet her til lands. Det er sånn de fleste av oss ønsker det. Jeg kan vanskelig forstå at kineserne må velge det ene fremfor det andre. Blir maten og helsevesenet borte hvis kineserne får ytringsfrihet? Eller sagt på en annen måte: Er det diktaturets fortjeneste at de fleste kinesere har mat på bordet? Dette er som dikteren Bertolt Brechts gamle postulat: Først kommer maten, så kommer moralen. En oppskrift som gang på gang har vist seg forfeilet og bakvendt.
Kolstad arbeider hardt for å karakterdrepe Dalai Lama. Det er «greit å vite hva slags person Dalai Lama er», skriver Kolstad, som viser til at han har «pleiet vennskapelig omgang med fremtredende høyrepolitikere». Stort verre kan det ikke bli i Kolstads univers.
Kolstad hevder at Tibet var et føydalt slavesamfunn og at «ingenting tydet på at Dalai Lama bidro til å oppheve slavesamfunnet eller å sette dem fri». På det tidspunkt Kina invaderte Tibet og Dalai Lama flyktet til India – for snart seksti år siden – var han 24 år. Altså såpass ung at vi neppe bør forvente at han skulle ha fått tid til å endre noe særlig på systemet. Det er også grunn til å tro at han har modnet med tiden.
Kolstads innlegg er så fult av forvrenginger at det er evnet til å imponere. Dalai Lama skal ha vært vennskaplig mot Bush og Thatcher, hevder han. Men Dalai Lama er på vennskaplig fot med alle, det er en del av hans konsekvente tilgivelse og forsoningsprosjekt. Det kan man mene mangt om, men medløperi er det ikke. Derfor mente han også at den aldrende Augusto Pinochet ikke skulle rettsforfølges: «Jeg synes tilgivelse er viktig, men tilgivelse er ikke det samme som å glemme fortiden», har Dalai Lama uttalt i den anledning. Noe som neppe kan neppe tas til inntekt for støtte til Pinochet eller andre despoter.
Det er få som hevder at Dalai Lama er plettfri. Det er heller ikke viktig i debatten om Dalai Lamas forestående besøk. Poenget er hvorvidt norske myndigheter skal la seg presse av Kina fra å ta selvstendige avgjørelser i spørsmål om menneskerettigheter. Eller ikke.
Kolstads påstand om at det ikke forekommer tortur i Kina er interessant. Både fordi alle menneskerettighetsorganisasjoner melder om omfattende tortur og forfølgelse. Men også fordi kinesisk høyesterett senest i 2013, etter massivt internasjonalt press, kom med en kjennelse som skulle begrense tortur ved avhør, men som ikke har blitt tatt til følge.
Antagelig kan Kolstads påstander bare forstås i lys av hans tidligere uttalelser om at Kina ikke er et diktatur og at ytringsfrihet er å finne i forlengelsen av vestlig imperialisme. Med et slikt utgangspunkt blir alle andre utledninger og premisser like feilaktige. Eller umoralske om man vil.
Det er merkelig at nostalgiske kinakommunister, som fikk sin politiske oppvåking gjennom Maos totalitære marxisme-leninisme, nå omfavner den autoritære fagforeningsfiendtlige kapitalisme vi i dag finner i Kina. Den kinesiske modellen under Mao var oppskriften på overlagt drap. Bare under Det store spranget døde 45 millioner mennesker. Det kunne bare ikke fortsette.
Det var inntoget av handel og kapitalisme som fikk Kina ut av den verste miseren. For å bruke korrekt marxistisk språkbruk: Kommunismen er det i dag bare overbygning igjen av: Parti-nomenklatur, diktatur, nepotisme og fravær av grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Basis derimot, består av ufullendt og illiberal kapitalisme.
Innlegget er publisert hos VG 29.4.14.