Den nye bølgen av nasjonalkonservatisme er dypt problematisk

Det er slik demokratiet bryter sammen i våre dager. Not with a bang, but a whimper.

Publisert: 28. september 2019

I polariseringens tid er det ikke så vanskelig å forstå at mange gir uttrykk for dyp uro. Ikke minst er retorikk og språk mange bekymrer seg for. Mange politikere, synsere og folk flest benytter seg av ord og uttrykk som kan fremstå hatefulle og i verste fall umenneskeliggjørende. En av de som har gitt sterkest uttrykk for bekymring er jusprofessoren og lederen av det engelske PEN, Philippe Sands.

I en tekst i Aftenposten meisler han ut en voldsom kanonade mot særlig britenes statsminister Boris Johnson og USAs president Donald Trump, og det han mener er dehumaniserende og rasistisk retorikk fra de to.

Sands har utvilsom et sympatisk utgangspunkt. Som folkerettsekspert har han tilegnet det meste av sitt yrkesaktive liv til menneskerettigheter. Han er også forfatter av den praktfulle boka «Tilbake til Lemberg» som kom ut på norsk i fjor. Her kan vi lese om veien frem mot Nürnberg-prosessene etter andre verdenskrig, med særlig vekt på juristene Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht, arkitektene bak folkeretten.

Sands har viktige ting å formidle om vår samtid også. Dessverre roter han seg i kronikken bort med altfor pompøse bilder, tydelig preget av sitt arbeid med naziforbrytere og folkemord.

«Vi er riktignok ikke Nazi-Tyskland, men vi har begitt oss ut på en ekkel vei som vil være kjent for enhver med sans for historie», skriver Sands, men finner det likevel betimelig å minne om at folkemordet i Rwanda begynte med ord. At Boris Johnson er en ubetinget rasist levner Sands liten tvil om.

Sands har rett i at retorikken fra den nye bølgen av nasjonalkonservatisme er dypt problematisk, og at denne ofte har rasistiske undertoner. Samtidig tror jeg vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi forfølger dette sporet like inn i folkemord og nazisme.

Dette av to grunner. For det første er Sands referanser til et ulmende folkemord vilt overdrevet. Verken Boris Johnson eller Donald Trump – og knapt noen av deres følgere – er potensielle folkemordere. Det mener ikke Sands heller. Men teksten hans etterlater likevel et inntrykk av at han mener det.

For det andre er utblåsninger av Sands’ kaliber egnet til å ufarliggjøre de truslene vi virkelig står overfor. Utfordringen fra ytre høyre er langt mer subtil, men også langt mindre brutal enn de historiske monstrene Sands folder ut i sin kronikk. Våre demokratier utfordres ikke av krefter som vil innføre rabiate diktaturer og drepe for fote. De nye autoritære har funnet ut at de kan få viljen sin uten det klassiske diktaturet, uten totalitarisme. Moderne autoritære stater simulerer demokrati, slik at det for noen kan være vanskelig å se at de virkelig ikke er det.

Det er slik demokratiet bryter sammen i våre dager. Not with a bang, but a whimper.

Selv om vi ser en liten økning av høyreekstremisme om dagen, er det ikke en ny Hitler vi skal bekymre oss for. Det vi bør være på vakt mot er lederskap og bevegelser der løsningen er å fylle konseptet «folket» med følelser og nostalgi.

For å motvirke dette må vi vite hva vi virkelig står overfor. Hvis det er de aller mest vanvittige overgrep og idésett vi ser etter, vil vi ikke legge merke til når virkelighetens illiberale smyger seg inn bakdøra. Dessverre virker tekster som Sands’ mot sin egen hensikt. Så lenge du beviselig ikke er en Hitler kan Sands avfeies som rent overspill.

Sands gjør rett i å peke finger på ordbruken og politikken til Trump og Johnson. Han har også rett i at vi opplever fremvekst av «hat- og identitetspolitikk». Men polariseringen vi opplever i Vesten handler ikke om folkemord eller ikke folkemord, men om liberalt demokrati eller ikke.

Polariseringsbegrepet har nesten blitt dagligtale for å beskrive hvordan tonen i den politiske debatten har blitt hardere og mer kompromissløs. Samtidig er det påfallende at ganske mange overser det faktum at polarisering krever to parter: Det er alltid «de andre» som polariserer. At identitetspolitikk er et toveisproblem som spiser opp tillit og solidaritet fra innsiden ser ikke ut til å være et tema hos Sands.

For eksempel kan «noen» oppleve Sands tekst som en advarsel til alle som er bekymret for høy innvandring, for da er veien kort til Hitler eller folkemordet i Rwanda. Noe som selvsagt er åpent mål for høyrepopulistiske demagoger, som heller kan tilby sin egen og svært så potente identitetspolitikk på vegne av majoritetsbefolkningen.

Sands tekst blir på sitt mest spennende, men også sitt svakeste, der han ganske tungt lener seg på den tyske litteraturviteren Viktor Klemperers bok «The Language of the Third Reich» fra 1947. Klemperers utgivelser, ikke minst dagbøkene hans, er utvilsomt viktige dokumenter for vår tid. Hans observasjoner av nazifiseringen av Tyskland og den rasistiske retorikken som forgiftet samfunnet har blitt stående som standardverker.

«Klemperlers enkle, men like fullt kraftfulle poeng, var at diskurs reflekterer større sannheter og påvirker oppfatninger og deretter handlinger», skriver Sands, og siterer Klemperer: «Det en mann sier, kan være ren løgn, men hans egentlige jeg blottlegges så alle kan se det ut fra måten han ytrer seg på.»

For Sands fremstår Klemperer som vismann, nesten ikonisk, som en advarsel mot «dem og oss», «folkefiende»-retorikk og slikt som beveger verden inn i grusomme tilstander, slikt som Holocaust og folkemordet i Rwanda. Ifølge Sands er Klemperes beskrivelser av Det tredje riket også «treffende for å beskrive» Boris Johnsons opptreden:

«Når britiske aviser og politikere beskriver dommere som ’fiender av folket’, spøker Klemperers ord for oss igjen fra en tid da grensene ble overskredet og han håpet at det ikke ville skje enda verre ting. ’Jeg flyktet, jeg begravde meg i mitt arbeid, jeg holdt mine forelesninger.’ Hvor enkelt er det ikke å begi seg ut på den veien nok en gang, i dag?»

Som det blir sagt: Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Selv tror jeg veldig mye ille om den utviklingen vi er inne i, men en linje fra Det tredje riket til et fremtidig Europa virker lite sannsynlig. Det er nok av faenskap som kan skje lenge før vi kommer dit.

Det vi derimot kan vite noe om er hva som har skjedd tidligere i historien. For eksempel med Victor Klemperer. Etter krigen ble han nemlig professor ved universitetet i Leipzig, altså i totalitære DDR. Helt frivillig. Frem til sin død i 1960 var han trofast medlem av kommunistpartiet. Klemperer har heller ikke etterlat seg noe som vitner om reell opposisjon mot regimet. Dagbøkene hans fra tiden i DDR ble utgitt i 2004 under tittelen The Lesser Evil (Det minste ondet).

Hva mente så Klemperer om DDR? Hvilke tanker gjorde han seg om «dem og oss» og «folkefiende»-retorikk i sitt nyskapte tyranniske hjemland? Det er heldigvis ikke endimensjonalt. For det første hadde Klemperer hadde mistet troen på Tyskland og tyskere. Han mente at Adenauers demokratiske prosjekt i vest ville feile og at antisemittismen bare kunne temmes av et knallhard antifascistisk regime. Klemperer var ikke kommunist, snarere en i utgangspunktet liberal opportunist. Like fullt mente han at alt som hadde den minste smak av det reaksjonære måtte slås ned på med en jernhånd. Han «begynte sågar i hemmelighet på arbeidet med nye studier av giftig sjargong, The Language of the Fourth Reich», denne gang med bolsjevikpropaganda som måltavle. Klemperer var kritisk, men full av ambivalens. Klassebevissthet, mente han, var i alle fall ikke like grotesk som rasebevissthet.

Dette som en liten påminnelse om at når vi skriver og snakker om ikoniske historiske figurer bør vi ta med hele personen. Det er først da vi virkelig kan lære noe om hvordan verden beveger seg og hva vi bør ta oss i akt for. Vi bør aldri undervurdere den menneskelige psykologi og hvordan masse, makt og ord påvirker oss.

Særlig for de som går i tanker om det onde som med ondt skal fordrives.

Artikkelen er publisert hos VG 26.9.19. Se også: