Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

Den autoritære fristelsen

Publisert: 22.08.2020
Bård Larsen Bård Larsen

Det finnes store mengder av forskning på det autoritære. Denne handler ofte om innfløkte psykologiske sosiale mekanismer og personlighetstrekk. Psykologisering er som kjent ingen eksakt vitenskap. Likevel er det få som vil hevde at det overhodet ikke finnes samsvar mellom verdier, verdenssyn og mentalitet. At mennesker med anlegg for det autoritære blir trukket mot ytterkantene fremstår temmelig innlysende.

For det meste er det helt «normale» mennesker som søker mot autoritære ledere og autoritære ideer. Hva kan det komme av? For en behøver ikke å ha en autoritær personlighet for å stemme på autoritære politikere.

Noen årsaker er åpenbare. Økonomiske problemer, ulikhet, usikkerhet om egen fremtid, eget miljø og egen kultur trekker folk mot absolutte løsninger. Sterke følelser om urett og krenkelse likeså. I de sosiale medienes tidsalder kan vi heller ikke underslå at en del synes det er underholdende å være kontrære og brautende.

Folk flest kan ha andre og mer jordnære, hverdagslige beveggrunner. Vi mener ting i flokk. Oppslutningen om autoritært lederskap er ofte geografisk avgrenset, og det er selvsagt ikke slik at mennesker i bestemte områder har et slags autoritært gen, mens de som bor andre steder ikke har det. Da er det mer opplysende å se på sedvane, hva naboene dine mener, tradisjon og ikke minst det enkle faktum at liberalt demokrati er en komplisert innretning som ikke uten videre er innlysende. Det stemmer for så vidt også overens med den allmenne forståelsen av demokrati: Flertallet bestemmer. Hvorfor ikke gi regjeringen frie tøyler til å utøve den makt som er gitt dem av folket? Problemer er til for å løses, ikke forhandles. Det er også verd å huske at nesten alle mennesker gjennom historien har levd i despotiske samfunn og sosiale strukturer.

Hvis man er bekymret for noe og synes  at verden er ute på tur, så kan «den sterke mannen» fremstå som en helt logisk og ukomplisert løsning. Dette gjerne i kombinasjon med det ubehagelige faktum at vår evne til medfølelse har en tendens til å tape seg når det gjelder mennesker som tilhører en annen gruppe enn vår egen. Vi har en tendens til å skape oss rangordninger på gruppenivå; enten er du med oss eller så er du mot oss. Rangordninger som kan handle om både sosiale, etniske og politiske forhold.

Selv om vi egentlig ikke liker å bli dominert og herset med, er det godt dokumentert at folk har høy aksept for det autoritære hvis denne er frontet av folk, bevegelser og saker man selv er opptatt av eller sympatiserer med. Vi har altså langt større toleranse for å bli toppstyrt av våre «egne». Vår avsky mot dominans overskygges tidvis av skadefryd og utløp for frustrasjon når en utgruppe eller folk vi ikke liker blir trakassert. Dette lar seg utmerket kombinere med å være nærtagende.

Derfra øker aksepten for å behandle andre dårlig, for å snakke stygt om dem og for ledere som bruker midler og metoder og språk som man på ingen måte ville akseptert om det gikk utover egen gruppe. Det er her identitetspolitikk har sin mest skadelige slagside. Samfunn med høy tillit på tvers av grupper er oppskriften på et samfunn med høy toleranse, noe som igjen er en forutsetning for et velfungerende liberalt demokrati. Det er en krevende oppgave å holde liv i det liberale demokratiet når gruppetenkingen akselerer, og det er det vi nå ser fruktene av i den vestlige verden.

Men det er ikke til å unnslå at det er elitene som driver verden. Uheldigvis er det ikke slik at utdannelse og kunnskap automatisk øker vår evne til å tenke flerdimensjonalt og pragmatisk. Universitetene har alltid vært en yngleplass for sære, men toneangivende antidemokratiske grupper. Man skal altså ikke se bort fra at det forholdsvis finnes flere autoritære personer ved enkelte universiteter enn på en gjennomsnittlig byggeplass. Universitetene har også fremskaffet noen av de meste autoritære intellektuelle, et fenomen som filosofen Raymond Aron skrev om i legendariske «Opium of the Intellectuals»: «Intellektuelle utstår ikke tanken på tilfeldigheter, på det uforståelige», skrev Aron, «de har en nostalgi for det absolutte, for et universelt altomfattende skjema.» Det har også blitt sagt at ungdom er blitt mer tolerante og at de autoritære vil dø ut, men den sterke fremveksten av no- platforming og intolerant identitetspolitikk ved universitetene peker også i en annen retning.

De radikale – i vestlig tapning – er som oftest utilfreds med liberale demokratiers gitte fravær av entydig konsensus og endelige løsninger. De er gjerne overbevist om at våre liberale demokratier er grusomme, eller at nasjonen er i ferd med å opphøre. Skråplanseffekten i denne tankegangen ligger i troen på at andre konflikter er viktigere enn motsetningen mellom demokrati og det autoritære: Å ha rett er viktigere enn frihet. Det er det samme skråplanet som fikk deler av den europeiske venstresiden til å ta parti for Sovjetunionen mot de fæle kapitalistene under den kalde krigen og som fikk deler av høyresiden til å ta parti for Hitler mot de like fæle kommunistene.

En del av de nynasjonale tegner et bilde av en en aktivistisk identitetspolitikk og islams fremvekst som er så eksistensielt truende at de ser ut til å være villige til å gå «den andre veien». Dømmekraften glipper for eksempel totalt hos intellektuelle som Jordan Peterson og Douglas Murray når de godsnakker med Viktor Orbán i Budapest om trusselen fra identitetsvenstre og migrasjon.

Det var også et underlig skue å se hvordan den nå avdøde filosofen Roger Scruton, som alltid fremmet konservativ dannelse, ikke var i stand til å mobilisere sine verdikonservative instinkter i nevneverdig grad mot høyrepopulismens bøllete radikalisme. Dette er altså mannen som skrev essayet «Why I Became a Conservative», en tekst som har inspirert så mange. Der advarte han mot radikal endring, og for verdien av de små skritt.

Dessverre har en del funnet tilbake til den illiberale, kulturpessimistiske konservatismen der glideflukten mot det antidemokratiske og det reaksjonære lurer i sivet. De historiske assosiasjonene man gjør seg over mangelen på demokratisk ryggmargsrefleks kan ikke lastes de som kritiserer den.

Samtidig ris de radikale på venstresiden av en identitetspolitikk som bryter med venstresidens tradisjonelle ideer og verdier, som klassekamp og universell likhet. Det gyves løs på ytringsfrihet og pluralisme, både ved universitetene og i det offentlige rom. Lista legges stadig lavere for nye hoggestabber. Blant jakobinske idealister er en god verden en ren verden uten uenighet, på samme måte som makt gir rett blant de høyrenasjonale.

Noen vil spørre seg hva det har med ytringsfrihet å gjøre. For eksempel ved å hevde at universiteter ikke har plikt til å være talerstol eller plattform for det man ikke liker. Men hvis det er logikken er det heller ikke noe prinsipielt galt med universitetspolitikken til Viktor Orbán i Ungarn, der kritiske studier og hele universiteter legges ned fordi de betraktes som hår i suppa i den nasjonalistiske fortellingen. For å bli en suksessfull akademiker må denne underordne seg en ideologi, være seg på campus i et liberalt demokrati eller på universitet i Budapest.

Det er også en ganske klar sammenheng mellom det autoritære og vitenskaps- og faktafornektelse. Det er for så vidt en eldgammel kjensgjerning, vitenskapen har alltid vært et yndet hatobjekt for fundamentalister og erkekonservative. Løgn som strategi er heller ikke en fremmed fugl hos det radikale venstre. Bertolt Brecht var med stykket Forholdsregelen med på å sette standarden for revolusjonært overmot: Synet på «saka» som hevet over alle moralske lover, der det å holde et løfte eller bryte det, å lyve eller fortelle sannheten ikke spiller noen rolle når endemålet er godt.

Å sammenstille progressive og nasjonalistiske kulturkrigere er nok ikke helt fair heller. Det er utvilsomt de høyrenasjonale som har kommandoen. Men her ligger det også et varsko om fremtidig ubehag. Når det gjelder venstresidens illiberale kulturkrigere kan man si at eksemplet Ungarn er som å møte seg selv i døra – når det går statsmakt i den rette saks overmot. Autoritære impulser er ikke styrt av prinsipper eller sannhetssøken, men av unntakstilstand, av å være overbevist om å stå for det rettferdige, av å være på den rette siden av historien og derfor legge beslag på den. Ytterligheter som fyrer hverandre opp til gjensidig nytte i radikaliseringsspiralen.

Det er som den svenske kirkehistorikeren Joel Halldorf sa i den NRK- sendte serien om Knutby-sekten. Gruppen var overbevist om ikke å leve i «den normale historien, men i en avgjørende epoke». Sekten mente at vi sto overfor det totale oppbruddet. «Vi vet at når folk lever i en brytningstid så opphører det normale å gjelde … man lever i mellomrommet.» Da kan ikke bare mange merkelige vrangforestillinger spre seg; det autoritære, «knuse noen egg for å lage omelett» –tenkningen får også bein å gå på.

For ytterkantene er sentrum jordens egentlige gift og det er det eneste de har til felles. For kompromiss, det liberale demokratiets flertydighet, er selve antitesen til det radikale. Som bonus ser vi også at sentrum blir utslitt og konfliktsky, og da særlig når det kommer under kryssild fra cancel-culture og uforsonlig identitetspolitikk. Få orker eller våger å kritisere, å fremstå som «slem» eller svak. Folk kan endre normer over tid, kanskje særlig i turbulente tider, og det er ikke alltid en god ting. Coronakrisen gir grunnlag for retningsskifte. Noen fremhever krisen som et mulighetsvindu, for grønt skifte, for en ny økonomisk verdensorden. Mon det?

 

Kronikken var publisert i VG 20. august 2020.

Del denne artikkelen:

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »