Demokratiets fremtid
Hvis borgerne slutter å tro på mediene, vil de fort ende opp med å tro på hva som helst, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 15. juli 2017
Kan demokratiet overleve internettrevolusjonen? Internett har gitt oss mulighet til å filtrere bort informasjon som gir oss motforestillinger.
Spørsmålet er særs viktig fordi journalistikken blir påvirket av den globale megatrenden digitalisering, der utviklingen av internett innebærer et paradigmeskifte for den offentlige samtale.
Da britiske Tim Berners-Lee i 1990 utviklet World Wide Web, skapte han et virtuelt rom der informasjon i prinsippet var ubegrenset og tilgjengelig for alle, hvoretter journalistene mistet rollen som portvoktere for den offentlig samtale.
For all del: Det har også positive sider, blant annet styrket ytringsfrihet. Men utviklingen har ikke kommet uten kostnader. Internett forsterker menneskets naturlige tilbøyelighet til å oppsøke personer som deler politiske, religiøse og sosiale meninger – samtidig som vi filtrerer bort informasjon som gir oss motforestillinger.
Resultatet er såkalte ekkokamre, der borgerne synes å være mer opptatt av å prate omhverandre enn med hverandre. Allerede i 1995 spådde Nicholas Negroponte ved MIT at internett ville utvikle en Daily Me – en personlig nyhetsstrøm tilpasset hver enkelt – ikke helt ulikt hvordan Facebook fungerer i dag.
En av dem som advarte mot utviklingen var Jürgen Habermas, som i et essay for 11 år siden drøftet hvordan diskusjoner på nettet kunne føre til parallelle offentligheter som hadde få eller ingen berøringspunkter.
Det Habermas i realiteten beskrev var undergravingen av et demokratisk ordskifte.
Forfallet er blitt forsterket gjennom en enorm spredning av falske nyheter, som kulminerte 8. november 2016, da Donald J. Trump (som selv er en aktiv distributør av konspirasjonsteorier) ble valgt til president i USA.
Det er vanskelig å overvurdere hvilken betydning tilgang på informasjon har å si for vår oppfatning av hvordan samfunn best kan organiseres. Ulike teknologiske revolusjoner (skriftkultur, aviser, radio og tv) har på avgjørende vis formet våre politiske holdninger. Et skjellsettende eksempel er reformasjonen: Gutenbergs boktrykkerpresse gjorde Martin Luther i stand til å oversette og spre bibelen direkte til borgeren, og dermed utfordre Pavens informasjonsmonopol.
Den senere fremveksten av en borgerlig offentlighet gjorde at aviser i økende grad dominerte samfunnets daglige informasjonsstrøm, hvoretter ideer om folkesuverenitet, maktdeling og menneskerettigheter la grunnen for demokratiske revolusjoner i Europa så vel som i Nord-Amerika.
Den viktigste grunnen til at mediene er uvurderlige for demokratiet, bunner i den historiske rollen som en troverdig forvalter av informasjon. Det journalistiske etos er drevet av et ønske om å rapportere vesentlig informasjon, basert på idealet om sannhet – noe Daniel Patrick Moynihan formulerte som at «alle har rett til sine egne meninger, men ikke sine egne fakta».
Dette idealet har ikke mediene alltid etterlevd, men redelighet har i det minste vært en norm – som har gitt nok legitimitet til å forme offentligheten.
Men legitimiteten er i ferd med å utfordres: Ifølge en undersøkelse fra analysebyrået Edelman svarer et flertall av de spurte i de fleste land at de ikke stoler på mediene. Tilliten er på et historisk lavt nivå i 17 av de undersøkte landene.
Med slike tall er det vanskelig for mediene å forme den demokratiske offentlighet etter det journalistiske ideal, selv om behovet sjeldent har vært større. Som Harvard-professor Cass Sunstein understreker i sin nye bok, «Republic», er det vanskelig å finne en enkel løsning på utfordringene som følger av en fragmentert medieoffentlighet.
Men dersom demokratiet skal overleve internettrevolusjonen, krever det at vi evner å bevare en felles offentlighet. En felles offentlighet uten en kritisk presse – i en eller annen form – er vanskelig å se for seg.
For å parafrasere G.K. Chesterton: Hvis borgerne slutter å tro på mediene, vil de fort ende opp med å tro på hva som helst.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 13.7.17. Se også Løkkes Civita-notat.