Demokrati

Vi trenger flere handlingsregler

Kan det være på tide å tenke på noen nye handlingsregler, som kan hjelpe politikerne til å ta de beslutningene som er best på lang sikt? Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 23. august 2016

Norge er et av få land med store naturressurser, som har greid å forvalte rikdommen på en god måte, både for nåværende og fremtidige generasjoner.

Venezuela og Angola er tragiske eksempler på det motsatte. Disse landene har store inntekter fra olje, men de preges også av vanstyre og omfattende fattigdom.

I Norge ble det tidlig tatt noen beslutninger som skulle vise seg å få stor og positiv betydning for oss. Stortinget ville at olje- og gassressursene skulle tilhøre hele nasjonen, og at de derfor skulle komme hele folket og, hvis mulig, fremtidige generasjoner til gode.

Slikt er lettere sagt enn gjort. Har man penger, er det ofte fristende å bruke dem, særlig for politikere som ønsker å bli valgt.

Noe av det geniale med den norske oljemodellen er at politikerne innså sin egen begrensning. De skjønte at de antagelig ikke ville greie å spare eller hindre oljesektoren i å bli for stor, hvis de ikke iverksatte tiltak som kunne beskytte dem mot seg selv. Derfor var det fra starten snakk om å ha en begrenset utvinning av olje. Men da det ikke nyttet, kom Oljefondet, som nå heter Statens pensjonsfond utland. Det var Høyres finansminister Arne Skauge som fikk vedtatt loven om Oljefondet i 1990, enda mange advarte mot det. Skauge ønsket å bruke Oljefondet til å spare noen av oljepengene til fremtidige generasjoner. Men i 1990 var Norge på vei inn i økonomisk vanskeligere tider, og mange trodde at det aldri ville bli noe overskudd å spare. I Finansdepartementet var man dessuten redd for at politikerne ikke ville greie å la sparepengene ligge i fred, dersom de en vakker dag kom.

For 20 år siden, altså seks år etter at Skauge fremmet forslaget, ble det for første gang satt penger inn på fondet, og i dag har det norske folk over 7000 milliarder kroner på bok. Men det hadde neppe vært så mye, hvis ikke norske politikere hadde nådd et nytt høydepunkt i selverkjennelse på begynnelsen av 2000-tallet. Da hadde vi så store inntekter fra oljen at det ble vanskelig å styre pengebruken. Jens Stoltenberg foreslo å innføre den såkalte handlingsregelen, som siden har hjulpet politikerne, både til å holde orden i norsk økonomi og til å spare.

Det finnes også andre eksempler på regler og tiltak som er gjennomført, fordi politikerne innså at de ikke var de rette til å fatte de beste beslutningene. Så sent som på 1980-tallet var for eksempel rentebeslutningene i Norges Bank en sak som ble behandlet i regjeringen. Da var det nok lettere å sette renten ned enn opp. Delprivatiseringen av flere statsselskaper har tvunget politikerne til å drive mer profesjonell eierstyring. Og borgerlige regjeringer har forsøkt å følge en regel som Kåre Willoch fant på, om at offentlige utgifter ikke skulle vokse mer enn økonomien generelt.

Slike regler er velegnet der fristelsen til kortsiktighet er stor, og der kortsiktigheten kan ha store negative konsekvenser over tid.

Men politikerne har også innført andre regler, der de binder seg selv, men der hensikten er helt motsatt: Man ønsker at en gitt sektor skal være garantert penger uten å bli vurdert opp mot andre sektorer eller hensyn. Alle politikere «elsker» slike regler, dersom det gjelder deres egen hjertesak. Men handlingsrommet på alle andre områder blir mindre.

Eksempler på slike regler er vedtakene om at utviklingshjelpen skal utgjøre minst én prosent av BNI, at den statlig finansierte forskningen skal utgjøre minst én prosent av BNP, og at utgiftene til kultur skal være på én prosent av statsbudsjettets utgifter. Også Klimafondet, Infrastrukturfondet og det tidligere Kulturminnefondet kommer i samme kategori: Man låser pengebruken langt frem i tid og sørger for at visse områder på statsbudsjettet slipper å bli vurdert og prioritert opp mot andre områder. Resultatet er at man ofte blir mer opptatt av kvantitet enn kvalitet, spesielt i den politiske debatten.

De siste 15 årene har disse reglene gitt lite hodebry. For selv om politikerne har fulgt handlingsregelen, har de kunnet øke oljepengebruken hvert eneste år. Både Norge og offentlig sektor har opplevd en gullalder.

Men nå nærmer vi oss toppåret for norsk oljepengebruk målt som andel av BNP, og da kan de siste 15 årene bli satt i revers: I stedet for at politikerne hvert år får mer å rutte med, må de hvert år bruke mindre. En hel generasjon politikere som aldri har opplevd annet enn en formidabel vekst i budsjettene, må altså lære seg å stramme inn og prioritere.

Det kommer ikke til å bli lett. For i tillegg til de budsjettbindingene jeg har nevnt foran, er også store deler av det øvrige budsjettet bundet opp i rettighetsfestede velferdsordninger, planer og mål som automatisk fører til økte utgifter. Det reelle handlingsrommet i hvert enkelt budsjett blir derfor veldig lite, selv om budsjettet er veldig stort.

I en slik situasjon kan det være på tide å tenke på noen nye handlingsregler, som kan hjelpe politikerne til å ta de beslutningene som er best på lang sikt. Her er noen forslag til hva politikerne kunne vurdere:

De kan ta en grundig diskusjon om hva som må og bør være offentlige oppgaver og hva som kan overlates til private.

De bør unnlate å finne på nye kostnadskrevende reformer eller utgiftsbindinger som forsterker problemene ytterligere om noen år. Skal noe nytt inn, må noe annet ut.

De bør vurdere å stramme inn på handlingsregelen, slik Norges Bank-sjefen foreslo for noen år siden. Det er ikke lenger realistisk å tenke seg en langsiktig avkastning på Oljefondet på fire prosent. Handlingsregelen bør derfor justeres ned til for eksempel tre prosent.

Der pengebruken er stor, og det er stor risiko for at hyppig politisk innblanding fører til kortsiktighet og lite effektiv pengebruk, bør det vurderes en handlingsregel for å sikre stabilitet og forutsigbarhet. Dette kan for eksempel gjelde deler av bistandsbudsjettet.

Til slutt kan det innføres en regel om at det ikke skal være noen netto vekst i antall byråkrater. I så fall vil man bare kunne ansette nye når og dersom noen andre slutter.

Norske politikere har grunn til å være stolte over måten de har forvaltet rikdommen vår på. Det er langt fra alt som er bra, men det har tross alt gått mye bedre enn i mange andre ressursrike land.

Nå står vi foran en ny korsvei i Norges økonomiske utvikling, fordi vi når toppen av oljeeventyret.

Tiden vil vise om politikerne består prøven også denne gang.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 21. august 2016.