Revolusjon eller evolusjon

Under Chavez har Venezuela opplevd en voldseksplosjon som mangler sidestykke i historien. Vold, kriminalitet og drap er så omfattende at den kun har sin ekvivalens i det vi ellers omtaler som ”failed states”, eller i land som herjes av borgerkrig, skriver prosjektmedarbeider Kristian Tonning Riise på Minervanett.no.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 7. oktober 2012

Kristian Tonning Riise er prosjektmedarbeider i Civita, og bokaktuell med ”Diktator i forkledning”.

Det er fredag, klokken er 20.00, og du har nettopp åpnet potetgullposen. Godt plassert i sofaen, med familien samlet rundt TV’en, er du klar for en kveld med Gullrekka på NRK. Men plutselig blir sendingen avbrutt. Jon Almaas har knapt rukket å introdusere ”ukens nyheter” før ansiktet til Jens Stoltenberg spretter opp på skjermen. Du plukker opp fjernkontrollen med en smått ergerlig mine. Dette var jo slettes ikke din definisjon på en hyggelig familiekveld.

Du forsøker å skifte kanal, men ansiktet til Stoltenberg fyller hver eneste frekvens. Kabel-tv, satellittmottakeren, radio, ingenting fungerer. Det er det samme overalt. Ikke vet du hva statsministeren har tenkt å si heller. Det er ikke en spesiell anledning, ikke en høytidsdag, ei heller har det skjedd noe spesielt. Du vet bare at Jens har noe å si, og at han antakelig kommer til å holde på til lenge etter kveldsnytt.

I Norge kan vi le av dette smått latterlige scenarioet. I Venezuela er det imidlertid hverdagen for landets innbyggere, der president Hugo Chavez har gjort landet om til sin personlige lekestue. Presidenten trenger kun å knipse med fingrene før samtlige av landets radio- og tv-stasjoner er pålagt ved lov å avbryte hva enn de har på programmet, og sette over til Chavez’ cadenas (obligatoriske offentlige sendinger).

I løpet av ett år omfatter disse sendingene fort et par hundretalls timer. Da har jeg ikke regnet med presidentens faste radioprogram ”Plutselig, med Chavez”, som ikke har noen fast sendetid, men kommer på lufta hver gang Chavez ønsker å si noe. Ei heller presidentens ukentlige TV-program ”Aló Presidente!” (Hallo President), som sendes hver søndag, og varer i gjennomsnittlig seks timer.

Aló Presidente!

Chavez’ PR-kåthet har for lengst erstattet parlamentet med Aló Presidente som viktigste arena for politisk utøvelse. For å sitere statsviteren Arturo Serrano: ”Chavez regjerer fra Aló Presidente. Det er på dette showet at ministre finner ut om de har blitt utnevnt eller avsagt. Det er her ordførere og guvernører mottar reprimander for alt de har gjort galt”. Fra TV-programmet blir selskaper overtatt og bygninger ekspropriert på direkten.

I 2008 nådde programmet sitt hittil mest tragikomiske øyeblikk. Chavez hadde hisset seg opp over en colombiansk militæroperasjon mot en FARC-leir i Ecuador. Fra programlederstolen beordret Chavez sin forsvarsminister å sende ti bataljoner pluss beltevogner til den colombianske grensen med umiddelbar virkning, og sette luftforsvaret i beredskap samtidig. Forsvarsministeren erkjente ordren fra sin plass i publikum på det direkten, og startet det som i etterkant er kjent som ”den søramerikanske diplomatiske krisen i 2008”.

”I få, om noen, andre tilfeller har et statsoverhode utstedt detaljerte ordrer om militær mobilisering, like muntert som om han bestilte en pizza, og på direktesendt tv”, skrev The Economist om den parodiske affæren.

Med rett til å være enig

Uttrykket ”den fjerde statsmakt” brukes ofte om pressen i Norge og understreker dens selvfølgelige rolle som kritiker og overvåker. I Venezuela har Chavez vært i konstant krig med private medier som han beskylder for å bedrive ”psykologisk krigføring” mot regjeringen.

Opposisjonelle journalister hetses direkte på pressekonferanser. Tv-stasjoner og deres eiere blir kalt ”sosialt degenererte”, beskyldt for å ”spre gift i befolkningen” og bedt om å ”dra til helvete”. Chavez begrenser seg heller ikke til sjikanering, og følger gjerne opp med direkte trusler om maktbruk. ”La meg minne deg om at du har en tillatelse som jeg kan tilbakekalle når jeg måtte ønske det”, advarte Chavez eksempelvis på en pressekonferanse, og har også truet med å bruke militæret om nødvendig ”i offentlighetens interesse”.

Enda verre er det at voldelige tilhengere av regjeringen ofte blir inspirert av presidentens hissige taler, og opposisjonelle journalister blir ofte angrepet og utsatt for hærverk. For mange har skuddsikker vest blitt en naturlig del av arbeidsantrekket. Flere ganger har journalister endt opp på sykehus etter forsøk på å dekke demonstrasjoner – utsatt for blind vold uten annen begrunnelse enn at de tilhører ”feil medium”.

I 2004 kom det en lov om ”sosial ansvarlighet i fjernsyn og radio”. Loven åpner for å bøtelegge eller også utestenge medier for ”uansvarlige” ytringer av ulike slag, basert på kriterier som for eksempel ”motivasjon eller oppmuntring til rettferdiggjøringen av en kriminell handling”, ”spre panikk i befolkningen eller forstyrre offentlig orden”, eller ”diskreditering av lovlig konstituerte autoriteter”. Loven som rett ut åpner for kriminalisering av myndighetskritikk ble som vanlig hastebehandlet i parlamentet uten debatt. I august 2009 benyttet Chavez de nye lovene til å frata 34 radiostasjoner lisensen.

I juni 2011 brøt det løs voldelige opptøyer i fengselet El Rodeo i Guatire utenfor Caracas da bevæpnede gjenger inne i fengselet braket løs mot hverandre, og mer enn 20 mennesker ble drept. Massakren representerte bare en av en rekke dødelige sammenstøt i Venezuelas massivt overbefolkede fengsler, og den omfattende mediedekningen demonstrerte for hele verden den fatale fengselssituasjonen i landet.

Etter massakren ble Globovisión ilagt en bot på 2,2 millioner dollar (7,5 prosent av selskapets samlede inntektsgrunnlag) for sin dekning av saken. De ble beskyldt for å ha ”promotert hat av politiske årsaker”, og for å ha ”skapt frykt i befolkningen”. Selv om andre medier også hadde omfattende dekning av saken ble Globovisión plukket spesielt ut, og beskyldt for ”overdreven bruk av gråtende familiemedlemmer blandet med lyden av våpenskudd.” Saken er bare ett av mange eksempler på de absurde utslagene av medielovene i Venezuela.

Kun etter omfattende kritikk ble et nytt lovforslag med ytterligere straffeskjerpelser for ”mediakriminalitet” stoppet. Lovforslaget innebar bl.a. at ytringer som truer den ”sosiale freden, nasjonens sikkerhet og uavhengighet, statlige institusjoners stabilitet, mental helse eller offentlig moral, og handlinger som skaper en tilstand av straffefrihet” skulle straffes med fengsel i opp til to år, og at såkalt ”falske nyheter i media som forårsaker alvorlig offentlig uro, frykt og engstelse i befolkningen, eller skade på statlige institusjoner” skulle straffes med fengsel i to til fire år.

I dag er en rekke journalister i eksil i utlandet, beskyldt for å være ”forrædere” og beordret arrestert. Per 2009 var det mer enn 40 politiske fanger i landet, og mer enn 2.000 politiske opponenter var under etterforskning.

Venezuelas hverdagslige slagmarker

I en av verdens største oljenasjoner er kaffe mangelvare i butikkene, og folk må stå i timevis i kø for å kjøpe kylling og ris. I det offentlig prisfiksede markedet stiller folk seg i kø utenfor de statssubsidierte supermarkedene allerede før soloppgang, for å få kjøpt en frossen kylling før det er tomt. Slike priskontroller på en rekke grunnleggende matvarer har også medført storstilt inflasjon. I de første fem månedene i 2010 økte for eksempel prisen på matvarer med 21 prosent.

Ekspropriasjon har gjort tidligere veldrevne virksomheter til vannskjøttede pengesluk. Lukten av fersk og rotten mat om hverandre slår i nesen i det man entrer enkelte av de offentlige supermarkedene, og det er rene bingoen om maten man plukker ut er holdbar eller ikke. I 2010 ble mer enn 2.300 containere med over 130.000 tonn rotten mat oppdaget på havner rundt om i landet. Problemene med lange køer og bedervet mat er imidlertid marginale sammenlignet med situasjonen ute på gatene.

I Mexico kjemper militæret en regelrett krig mot organisert narkokriminalitet. Det samme gjelder Colombia som har vært i krig med FARC og ELN i snart fem tiår. Venezuela derimot er ikke i midten av noen blodig narkokrig. Likevel har Chavez sine 14 år ved makten fått både Mexico og Colombias grusomme statistikker til å blekne i forhold til gatene i Venezuela. Når vi hører om Mexico flyr tankene, kanskje urettferdig raskt, til massakrer, paramilitære dødsskvadroner og massegraver. Landets notoriske krig mot narkotikakarteller har gitt navnet Mexico en blodig gjenklang. I Venezuela er tallet imidlertid minimum fire ganger så høyt som i Mexico og dobbelt så høyt som i Colombia.

Myndighetene sluttet å offentliggjøre drapstallene for flere år siden, men den uavhengige organisasjonen Venezuela Voldsmonitor (OVV) anerkjennes av mange i mangelen på offentlig statistikk. Organisasjonen anslår at mordratene i Venezuela ligger på svimlende 67 av 100.000. Det er estimert at i underkant av 20.000 mennesker ble drept i 2011. Det er et gjennomsnitt på mer enn 50 mennesker hver eneste dag, og mer enn to hver time. Til sammenligning var tallet 4.550 da Chavez kom til makten. Siden 1999 har mer enn 155.000 mennesker blitt drept. Hvis mordratene bare hadde stått stille under Chavez ville godt over halvparten vært i live i dag.

Hver eneste måned opplever Venezuela like mange drap som det forekom på Gazastripen totalt under Israels offensiv i 2009. Mer enn 90 prosent av mordene forblir uoppklart. For å sitere en av mine venezuelanske venner: ”hvis du er morder i Venezuela har du nesten et incentiv til å fortsette å drepe”.

En ny opposisjon

Likevel er Chavez fortsatt en helt for mange. Med en oljepris som har tidoblet seg siden Chavez kom til makten, har han mer penger til disposisjon enn noen venezuelansk president har hatt noen gang. For store deler av den fattige majoriteten i landet betyr det tilgang til tjenester de aldri hadde, og som de er redd for å miste. For mange av disse er det ”intet alternativ til Chavez”.

Tilgangen til kritiske medier er også svært begrenset for andre enn de som bor i de store byene. RCTV, den eldste medieinstitusjonen i landet, ble fratatt lisensen og tvunget av bakkenettet i 2007, etter mer enn 50 år på lufta, på grunn av sin regjeringskritiske linje i nyhetsdekningen. I 2010 ble den også tvunget av kabelnettet. Den eneste gjenværende opposisjonelle TV-kanalen, Globovision, har kun dekning i området rundt Caracas i tillegg til staten Zulia. Resten av landet er henvist til offentlig propaganda og private medier som for lengst har sluttet å kritisere regjeringen av frykt for represalier.

Chavez sliter imidlertid med en ny type opposisjon. I 2007 ble han fullstendig overrumplet av det som skulle vise seg å være starten på en ny bevegelse. Da Chavez la frem en pakke med 69 foreslåtte grunnlovsendringer, som ville konsentrert uhorvelige mengder makt hos presidenten, begynte tusenvis av studenter å ta til motmæle.

Endringene Chavez foreslo innebar blant annet retten til å erklære unntakstilstand på ubestemt tid. Under en slik unntakstilstand skulle presidenten også ha myndighet til å suspendere grunnlovsfestede rettigheter som retten til informasjon og rettferdig rettergang. Presidenten skulle altså gis retten til å sensurere mediene og kaste folk vilkårlig i fengsel på ubestemt tid.

En annen av endringene skulle tillatte Chavez å tegne nye administrative områder styrt av visepresidenter han selv hadde valgt, og med myndighet over lokale folkevalgte. Sentralbankens uavhengighet skulle avskaffes, og de internasjonale reservene skulle underlegges presidentens kontroll. For å skape folkelig tilslutning til endringene ble det lagt inn en rekke populistiske forslag som for eksempel grunnlovsfesting av seks timers arbeidsdag og velferdsordninger til folk som jobber svart. Det mest kontroversielle av forslagene var imidlertid det som utvidet en presidentperiode fra 6 til 7 år, og fjernet begrensningene på antall mulige gjenvalg. Det hele skulle legges ut til folkeavstemning 2. desember samme år og stemmes over i en pakkeløsning med alternativene ”ja” eller ”nei”.

Med universitetene som rekrutteringsarena arrangerte studentene demonstrasjoner med opp til 80.000 deltakere i flere byer. Chavez svarte på sitt sedvanlige vis med karakteristikker som ”fascister”, ”fiender av fedrelandet”, ”imperiets marionetter”, osv… Angrepene hadde imidlertid motsatt effekt, og utløste i stedet stor sympati for studentene. De fleste hadde, naturlig nok, problemer med å karakterisere ungdommer i starten av tyveårene som CIA-agenter. Natt til 3. desember 2007 måtte Chavez innrømme et valgnederlag for første gang.

Intet alternativ?

Foran valget på søndag har Chavez knapt nevnt sin motkandidat ved navn en eneste gang. I stedet referer han til Capriles under kallenavn som ”taperen”, ”det skitne svinet”, ”imperialismens lakei”, ”den maskerte oligarken”, og så videre. Etter 14 år med den samme krigshissende retorikken begynner mange å bli lei.

Den gamle aristokratiske politikereliten som Chavez vant folkemassene ved å opponere mot er for lengst på vei ut. Den nye opposisjonen er ung og livskraftig, med moderate politiske utsikter og visjoner for fremtiden. Og i motsetningen til den gamle politikerelitens ovenfra-og-ned styring bak lukkede dører, er den nye opposisjonen et resultat av grasrotbevegelser i byer og landsbyer. Mot en slik motstander virker Chavez’ fiendebilder mer og mer malplassert.

Valget på søndag blir et valg mellom de som ikke ser noe alternativ til Chavez, og de som er lei av å være i evig krig, mot mediene, mot USA, mot næringslivet, mot menneskerettighetsorganisasjoner, mot fagforeninger, mot studenter, osv.

For å parafrasere et av Capriles-kampanjens slagord, de som har sett lei på ”revolución” og vil ha ”evolución”.

Innlegget er publisert på Minervanett 7.oktober