Demokrati

Korttidsminneforeningen

Vi burde har lært. Det gjelder alle former for autoritarianisme, høyre, venstre, islamister, spiller ingen kasserolle. For å vinne den kampen må vi snakke om det meste, også det ubehagelige. Det er ikke tid for politisk korrekthet eller konfliktskyhet; alle kort på bordet, alle mann til pumpene, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 26. november 2020

Om hundre år er allting glemt, sa visstnok Hamsun. Tja, det stemmer jo ikke for hans del. For andre er det motsatt, ting blir glemt veldig fort.

Nå som det ser ut til at Donald ikke har særlig mer krutt å by på har allerede korttidsminneforeningen overtatt stafettpinnen. Den er en broget forsamling, hovedsakelig bestående av to fraksjoner: De som tror at alt går bra til slutt («nå er det heldigvis over») og de som aldri har trodd noe galt var på gang.

«Jøss, ble det ikke statskupp?» … Det er melodien nå fra sistnevnte fraksjon, hos Donalds norske omland. Det er viss ment som ironi. Det ble visst ikke noe Holocaust er et annet refreng. Dette er en forsamling som ikke stiller særlig høye krav til demokratisk innretting. Om de vitterlig synes det er gode nyheter at Donalds statskuppnykker mislykkes er nok så ymse.

Likevel forbrødres de i enighet om venstresidens akutte trussel mot nasjonalstaten og kalifatets komme. Og den store trusselen fra kjønnsforskere fra Uppsala. Hva er vel en amerikansk president som lyver, sprer sinnsyke konspirasjonsteorier og nekter å godta et soleklart valgresultat til sammenligning?

Selv får jeg høre at jeg har tatt feil om det meste når det gjelder Donald, for det ble altså ikke diktatur likevel. Poenget med å slå alarm slik jeg har gjort lenge er jo ikke å få rett. Så får vi se hva senskadene av disse vanvittige fire årene blir til, både institusjonelt, politisk og kulturelt.

For hva etterlater Donald seg i et balkanisert USA (og som har gjort oss alle forkjølet)?

Jo, først og fremst at sannhet, grunnstammen i opplysningsidealene, har blitt rystet i grunnvollen. Donald har satt en standard for hva som er tillatt å gjøre fra høyeste posisjon i samfunnet, for hva vi i fremtiden kan slippe unna med når det gjelder både makt og behandling av våre politiske motstandere. Det har dryppet sakte men sikkert ned i allmennheten, helt inn i hjertet av Europa, i en tid der de unge allerede har et svare strev med å rydde i informasjonsflommen. Vi har tilbakelagt fire år der presidentens løgnaktighet har kommet i daglige strømmer med flomlysene på. Det er ikke snakk om små hvite løgner, men blatante løgner og grådige konspirasjonsteorier. I et ståkandes kjør. En rollemodell fra helvete.

Konspirasjonsteorier. Konspirasjonsteorier er autoritære av natur. Autoritære fordi de er immune mot fakta og etterprøvbarhet. De er statiske. Et sted å begynne med slike villfarelser, er å kutte ut falsk balanse i mediene.

Det er ikke lenge siden slike ideer ble betraktet som nesten morsomme. Som outrert, slikt Steinerskolens mest forvirrede sjeler drev med. Eller Berit Ås som pekte mot kondensstriper på himmelen for å bekrefte chemtrails; det var jo bare bestemorskomisk.

Så kom 11. september og konspirasjonsteoriene ble kjent som mer giftige. Så kom Donald og gjorde dem til statspolitikk i verdens største demokrati. Men husk altså at denne presidenten, som hevder at valg er rigget, at Obama ikke var amerikaner og at Demokratene egentlig er et pedofilt nettverk som dreper og lemlester, er en liten detalj sammenlignet med sinte studenter ved Berkeley.

Det er mye annet å si også, om dette presidentskapet. Et fremmedgjort og latterliggjort USA, en radikal venstreside som har fått masse energi, usikkerhet om transatlantisk sikkerhetspolitikk og en global politikk som har skapt enorme handlingsrom for Kina og Russland mot andre vestlige land.

Men først og fremst har Donald vært den infantile brannstifteren, mannen som har satt fyr på den amerikanske offentligheten og som har ført til et USA som ikke er til å kjenne igjen. Det vil ta årtier å rette opp igjen, hvis det overhodet er mulig. Biden kommer til å få fire vanskelige år, med et republikansk parti som helt sikkert vil gjøre absolutt alt de kan for å gjøre det optimalt vanskelig. Det er ingen grunn til å tro at de vil besinne seg nevneverdig, all den tid velgermassen elsker Trump og hans væremåte. Hvis Biden mislykkes kapitalt står døra åpen for en nye GOP-president. Det kan saktens bli Trump selv, eller en som er betydelig smartere, men like autoritær og skamløs.

Til de av dere som tror at alt går bra til slutt: Det kan være det gjør det. Det gjør helst det. Men er det noe de siste fire årene har vist oss er det at veldig mye kan gå galt som vi aldri ville forestilt oss for kort tid siden. USA er også Vesten, det er utopisk å tro at vi ikke har en del av de samme utfordringene. Det er ikke bare å lene seg tilbake og håpe på det beste, stole på institusjonenes omnipotens. Ei heller å gjøre på Voltaires vis, og dyrke sin egen hage beskyttet fra omverdenens støy og mas. For at våre demokratier skal overleve må vi ha noe å tilby, det nytter ikke å leve på gammelt otium. Det er knapt noen som husker hvordan det var i går. Vi som er liberale demokrater må våge å stå i kampen, til og med flekse muskler mot de autoritære.

Det er som Sam Harris sa i sin siste podcast, de som har kastet rundt seg med Trump Derangement Syndrom har mye å svare for. Ikke velgerne, men tilretteleggerne (the enablers). Sam Harris altså, mannen som for kort tid siden også var en helt blant mange av dagens hel- og halvtrumpister, men som nå er en pariakaste hos disse fordi han fra begynnelsen satte Trump-skapet på plass.

Men vi må også makte å bygge allianser, knytte sammen befolkningsgrupper og interesser, gjerne i form av en slags «new deal». Man må ikke være sosialist for å innse det. Det som er ødelagt må fikses og vi må vise at vi er de som kan fikse det, ikke demagogiske kleptokrater og deres klakkører. Vi som vil forsvare det liberale demokratiet må våge å ta tyren ved hornene og signalisere klart og tydelig at tiden da radikale, demokratifiendtlige ideer var interessante og salongvarme – i alle fall i små doser- er over.

Vi burde har lært. Det gjelder alle former for autoritarianisme, høyre, venstre, islamister, spiller ingen kasserolle. Det er en krig på gang, riktignok politisk av natur, foreløpig. Vi skal være heldige om det ikke utarter seg til kamp på bare knokene. For å vinne den kampen må vi snakke om det meste, også det ubehagelige. Det er ikke tid for politisk korrekthet eller konfliktskyhet; alle kort på bordet, alle mann til pumpene!

Innlegget var først publisert på Facebook 24. november 2020.