Demokrati

Fra arabisk vår til jihadistisk Disneyland. Syv grunner til at det autoritære er på fremmarsj

Iyad El-Baghdadi om identitetspolitikk, Trump-seier, venstresidefalitt og islamisk terrorisme og mer.

Publisert: 6. februar 2017

Om morgenen 8. november syntes «den liberale orden» fortsatt å være intakt. Verden var ryddig, og Hillary var klar favoritt til å vinne. Den tirsdagen gikk jeg om bord på et fly med destinasjon Malaysia. Valglokalene i USA hadde ikke åpnet ennå.

Tyve timer senere er jeg i passkontrollen på Kuala Lumpur International Airport. Jeg sender en melding til Ahmed Gatnash, min medforfatter: «Nettopp landet». Han svarer: «Sjekk nyhetene».

Noen måneder tidligere hadde vi foreslått et 16-måneders prosjekt kalt «Islam og frihet» til Stiftelsen Fritt Ord. Det vi planla å gjøre, var «å presentere en muslimsk case for frihet som motvekt til intoleranse, formynderi og radikalisering i muslimske samfunn». Prosjektet ble tilbudt et hjem hos den liberale tankesmien Civita.

Ahmeds neste melding forutsa dilemmaet vårt: «Vel. Hva nå?»

Konteksten for arbeidet vårt har åpenbart forandret seg. Vi måtte ta et steg tilbake og vurdere på nytt.

Prosjektet vårt ble rett og slett viktigere og fortjener å bli fortalt i sin fulle kontekst. Hvorfor er det autoritære på fremmarsj? Dette har vi faktisk studert i årevis. Og her er fortellingen, fortalt som syv tendenser.

1. Globaliseringens triumf

Raseriet mot globaliseringen er i høy grad en reaksjon mot dens triumf og et vitnesbyrd om hvor dyptgående den har endret vår verden. Tilbakeslaget – uttrykt ved fremveksten av det autoritære – er et desperat forsøk på å bringe inn kontroll og orden, og bunner i en følelse av globalt kaos på alle områder av livet.

Det er vanskelig å skulle beskrive på noen få linjer den virkningen globaliseringen har hatt på vår verden. Samfunnene våre har måttet tilpasse seg en tilstrømming av nye immigranter som truer den tidligere homogeniteten, nye ideer truer gamle tradisjoner, og nye teknologier forstyrrer gamle institusjoner. Vår verden i dag er nesten ugjenkjennelig sammenlignet med våre besteforeldres.

Verden har endret seg raskt – så raskt at våre sosiale og politiske institusjoner har slitt for å holde følge, og det føles som om ingen har kontroll.

Filosofen Zygmunt Bauman, som døde tidligere i år, uttrykte det illevarslende: «Det som er blitt delt opp, kan ikke limes sammen igjen. Oppgi alt håp om totalitet, fremtidig så vel som i fortiden, du som vil inn i denne verden av flytende modernitet.»

2. Tapet av ankere

«I et flytende moderne liv er det ingen permanente bånd, og de vi eventuelt griper for en viss tid må knyttes så løst at de kan knyttes opp igjen, så raskt og enkelt som mulig, når forholdene endrer seg – som de helt sikkert vil i vårt flytende moderne samfunn, igjen og igjen.» Slik beskrev Bauman det sosiale livets usikkerhet i en postglobalisert verden.

Forvandlingen som samfunnene våre har gjennomgått, har skadet identitetsfølelsen vår.

Systemer av tilhørighet som eksisterte i århundrer, er blitt brutt ned eller har til og med forsvunnet. Betydningen av samfunn og strukturen i det – enten vi snakker om religiøse, nasjonale eller sosiale samfunn, og også familien – har endret seg.

Mye av dagens økning i identitetspolitikk er i virkeligheten en reaksjon på dette tapet av tradisjonelle ankere. Og identitetspolitikk, med sin vektlegging av forskjeller og «de andre», lener seg mer mot en autoritær, hierarkisk struktur enn en flat, ikke-hierarkisk struktur.

Det som gir næring til den verdensomspennende økningen i identitetspolitikk er, faktisk, en verdensomspennende identitetskrise.

3. Økonomisk forandring

Verden har sett en gjennomgående økonomisk forandring – en forvandling – som skyldes globalisering. Men mens de fattige landene har innhentet den rike verden, har gapet mellom de rikeste og de fattigste enkeltpersonene i verden blitt stadig videre.

Diagrammet viser prosentmessig økning i realinntekt hos verdens befolkning og hvordan inntektsøkningen er fordelt mellom den fattigere og den rikere befolkningen.

Diagrammet kunne vært mer nyansert, men poenget er klart – gevinsten ved økonomisk globalisering er ujevnt fordelt. Middelklassen i Asia, samt verdens rikeste 1 prosent, har hatt mest nytte av globaliseringen.

Den lavere middelklassen i Vesten, en befolkningsgruppe som en gang var trygge på økonomisk fremgang og stolte på at hver nye generasjon ville gjøre det bedre enn den forrige, er blitt usikre på fremtiden.

Det finnes en reell, økonomisk bekymring, og siden det eksisterer en opphopning av bekymringer, har mange stemt etter sin etniske tilhørighet.

I 2014 ga Nick Hanauer, en amerikansk milliardær og – etter eget utsagn – 0,01 prosent skattebetaler, en uhellsvanger advarsel: «Hvis vi ikke gjør noe for å fikse den skrikende urettferdigheten i økonomien vår, vil de komme etter oss med høygaflene sine.»

Kanskje dette er slik det ser ut når høygaflene kommer.

4. Umoderne nasjonalisme

De nye autoritære folkene er også lidenskapelige nasjonalister. Men den nasjonalismen de tror på, og den statsmodellen som følger av den, er gammeldags. Etter hvert som samfunnene våre ble mer og mer blandet, forvitret den rent etniske staten. Moderne stater er ikke lenger definert av en imaginær homogenitet.

Men det kom ingen alternativ form for nasjonalisme for å erstatte den umoderne oppfatningen av nasjonalisme.

Det har lenge vært anerkjent at en borgernasjonalisme kan oppstå som en «åpen» nasjonalisme definert av medlemskap i et samfunn eller en gruppe, hvor en delt skjebne står i fokus snarere enn at man forestiller seg et felles opphav. Men historiens tyngde har gjort mange land trege med å forsøke å bygge et seriøst alternativ.

Det er tragisk at det eneste landet som kan tilby det mest inspirerende eksempelet på åpen nasjonalisme – USA – har endt opp med å velge et team av etnisk-nasjonalistiske politikere. Og dette er for en stor del resultatet av en politisk fallitt.

5. Politisk fallitt

Disse tendensene har samlet seg til en tid med tydelig politisk fallitt på tvers av et helt politisk spekter.

I europeiske demokratier ble politiske partier stadig mindre differensiert, de beveget seg mot sentrum for å vinne flest mulig stemmer.

Spesielt i Storbritannia har venstresidens svikt vært særlig ødeleggende – da de beveget seg mot sentrum, sluttet de å representere mange av de marginaliserte som de tradisjonelt hadde hatt sterk støtte fra.

I USA har det politiske systemet vært enda mer dysfunksjonelt. Identitetspolitikken har ført til økt polarisering og innbyrdes krangel. Det faktum at grupper av folk med spesialinteresser har mer innflytelse enn alminnelige borgere, har fått mange til å se det politiske etablissementet som ugjennomtrengelig, utilgjengelig, egoistisk og uten interesse for deres problemer.

Når tilliten til politikerne faller dramatisk i en atmosfære av usikkerhet, kan en sværkjeftet «outsider» som lover å «drenere myra», få enormt med støtte. Trump var den «menneskelige molotovcocktailen» som støttespillerne kunne kaste på et politisk system som hadde sviktet dem.

6. Sosiale medier har knust den offentlige sfæren

Det er en tragisk ironi i at den viktigste demokratiseringen av ytringer noensinne har ført til at den offentlige sfæren er blitt ødelagt.

I 2006 gjorde Jürgen Habermas, verdens ledende tenker om offentligheten, en bedømmelse av hvordan internettet påvirker demokratiet, i to punkter: Diskusjoner på nettet er fragmentert – vi vil ende opp med flere ikke-overlappende offentligheter – men det er også slik at den økte demokratiseringen av ytringer vil øke behovet for en «kvalitetspresse».

Det Habermas refererte til som «fragmentert offentlighet» kaller vi i dag «filterboblen». Når vi kan velge hvem vi vil koble oss til, har vi en tendens til å koble oss til folk med samme synspunkt som vårt.

Vi ender opp med å leve i vårt eget online ekkokammer, hvor vi bare får synspunkter som stadfester våre egne i stedet for å utfordre oss.

Habermas’ advarsel understreker også «kvalitetspressens» rolle – og med «falske nyheter» i overskriftene vil vi vel alle nikke anerkjennende. Hvordan går det så med vår «kvalitetspresse»?

Diagrammet viser amerikanske avisers annonseinntekter fra 1950 til 2012. Den blå kurven viser papiravisenes inntekter, den røde kurven avisenes nettutgaver, som oppsto etter tusenårsskiftet.

Økningen i sosiale medier og søkemotorer forårsaket et stort tap i annonseinntekter for nyhetsmediene. Bakenfor problemet med falske nyheter finner vi et forretningsmodellproblem, og innen det er ordnet, vil den offentlige sfæren fortsette å lide.

7. Oppblomstringen av islamsk terrorisme

Den arabiske våren var en enorm mulighet som gikk til spille – hadde den hatt en myk landing, ville den ført til ny stabilitet og kanskje en periode med sterk økonomisk vekst. Men i stedet hadde den innen 2014 blitt til et jihadistisk Disneyland.

Borgerkrigen i Syria har vært særlig katastrofal – den ga næring til IS, skapte en bølge av flyktninger, og ga opportunistiske aktører mulighet til å utnytte den for å bryte ned internasjonale normer med påskuddet «å bekjempe terrorisme». Putin kunne ikke kaste raketter på Europa – så han kastet bølger av syriske flyktninger på dem i stedet.

Intoleransen er på fremmarsj

Hvor går vi herfra? De autoritære vinner i dag, ingen tvil om det. Men jeg tror ikke de vil klare å levere det de lover.

Å løse våre mest gjenstridige problemer via en suveren stat (etter deres forestilling en «ren» stat for et homogent folk) er ren fantasi.

Våre mest presserende problemer – terrorisme, migrasjon, økonomien, klimaendringer – er globale av natur og dermed utenfor enhver «suveren» stats evne til å håndtere. Vi kan heller ikke «avblande» samfunnene våre etter generasjoner med immigrasjon og blanding av folk. Den imaginære «rene» nasjonalstaten som de vil tilbake til, er for alltid borte.

Vi kan ikke gå fremover ved å gå bakover. Vi kan ikke reversere globaliseringen, bare forbedre den. Den eneste veien ut av den, er gjennom den.

Trumps seier var skremmende, men gir også energi. Trusselen er mer virkelig og nær forestående enn noensinne, men jeg kan se lyset i tunnelen.

Slik skjebnen har innrettet det for oss, vil vi i de neste årene arbeide med å gjøre det åpne samfunnets verdier populære i en verden hvor de er i fare. Trumps seier har på en måte bekreftet vårt verdenssyn – intoleransen er på fremmarsj i hele verden, i mangel på mer av vår type arbeid.

Kanskje er det på tide at vårt lille team bidrar til forsvaret av friheten, ikke bare her, men i hele verden.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum

Twitter: @iyad_elbaghdadi

Facebook: iyad.elbaghdadi

Web: el-baghdadi.com

Dette er det første essayet i en serie Iyad El-Baghdadi skal skrive hos tankesmien Civita og publisere i Aftenposten fredag 3. februar 2017. Les mer om forfatteren, flyktningen, debattanten og foredragsholderen her!

Publisert: 24. august 2023