Internasjonalt

Emmanuel Sieyès brannfakkel

14. juli er Frankrikes nasjonaldag. Den feires med fyrverkeri over hele landet. Brannfakkelen som antente det hele var Emmanuel Sieyès spørsmål: Hva er tredjestanden? Mathilde Fasting skriver om boken i Morgenbladet.

Mathilde Fasting

Publisert: 8. juli 2016

14. juli er Frankrikes nasjonaldag. Den feires med fyrverkeri over hele landet. Brannfakkelen som antente det hele var Emmanuel Sieyès spørsmål: Hva er tredjestanden?

9. juni 1789 skrev engelskmannen Arthur Young i sin dagbok fra Paris at det kom ut 13 pamfletter i dag, 16 i går og 92 i forrige uke; nesten alle gikk hardt ut mot adelen og geistligheten. Den franske kongen hadde i 1788 tillatt pressefrihet, noe som ifølge historikeren Jacques Barzun resulterte i ”that a torrent of books and pamphlets materialized as if by magic, and one voice electrified the country, Emmanuel Sieyès”. Ingen gjorde så stort inntrykk som Hva er tredjestanden?, Qu’est-ce que le Tiers-Etat? pamfletten til Emmanuel Sieyès. 30 000 ble revet vekk, og i rask rekkefølge fulgte tre opplag til. Sieyès er opptatt av to ting: Like rettigheter og lik representasjon.

Sieyès påvirket direkte den franske menneskerettighetserklæringen, dog ble det ikke hans tekstforslag. I den franske Erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter ser man det kosmopolitiske og det universelle helt tydelig, uten appell til en overordnet instans som kirke, konge eller adel. Artikkel 2 i den franske menneskerettighetserklæringer lyder: Målet for enhver politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettighetene er frihet, eiendomsrett, rettssikkerhet og rett til å motsette seg undertrykkelse. Rettighetene som ble befestet var knyttet til mennesket som sådan, ikke til stand, formue, religion eller politisk tilhørighet.

Sieyès pamflett ble symbolet på den franske revolusjonen, trolig fordi den var god retorisk. Den traff en nerve; bastant, provoserende, direkte og med sterke meninger. Sieyès sier selv: Min rolle er den samme som alle de patriotiske forfatternes rolle: Den består i å offentliggjøre sannheten, verken mer eller mindre! For franskmennene endte 1700-tallets meningsutvekslinger i revolusjon og blodbad. Til sammenligning brukte engelskmennene ”common sense” og klarte seg uten de store blodsutgytelsene. Statsviteren Francis Fukuyama gir et svar på hvorfor. Han påpeker at forskjellene handler om hvordan representative institusjoner utviklet seg. I England klarte Parlamentet å stagge monarken, i Frankrike var staten sterk, men institusjonene var bare sterke i navnet, i praksis var de gjennomkorrupte.

Abbeden Emmanuel Sieyès var en av mange dyktige skribenter og tenkere i 1700-tallets Europa. Han skriver og publiserer. Det gode argumentet skulle vinne frem i den offentlige debatten, og meningen var at statsmakten skulle ta det til etterretning.

Sieyès gjør akkurat dette: Han kjemper for borgernes rettigheter. De tre første spørsmålene han svarer på er: 1. Hva er tredjestanden? – Alt. 2. Hva har den hittil vært i det politiske system? – Intet. 3. Hva krever den? – Å være noe. I Sieyès’ tilfelle vant argumentene i pamfletten på lang sikt, men på kort sikt ble det revolusjon, og kongen og mange andre mistet hodet.

Videre begrunner Sieyès det hele med hva tredjestanden, eller i hans øyne, befolkningen, gjør og betyr for Frankrike. Den politiske betydningen tredjestanden fikk, hadde sitt grunnlag i den større økonomiske selvstendigheten borgerne etter hvert hadde gjennom handel. De ble dermed en egen politisk kraft i opposisjon mot de geistlige (førstestanden i den franske nasjonalforsamlingen) og mot adelen (andrestanden i nasjonalforsamlingen).

Tretten år før 1789 hadde blant annet Adam Smith publisert Wealth of Nations. Smith beskriver fremveksten av en ny samfunnsmodell, den handelskapitalistiske. I denne modellen er borgeren og borgerens handelsvirksomhet sentral. Økonomisk virksomhet frigjorde borgeren fra statsmakten, de betød noe i seg selv. Det er også Sieyès sitt poeng: Tredjestanden er en fullstendig nasjon. Den utfører alt samfunnsnyttig arbeid: i jordbruk, håndverk og industri, handel og personlig tjenesteyting. Tredjestanden er grunnlaget for nasjonen. Hans argument er at adelen og de geistlige har privilegier som plasserer dem utenfor nasjonen, og som gir dem særfordeler de ikke har noe grunnlag for å få, et imperum in imperio. Sieyès argumenter for at en nasjon er en sammenslutning av borgere som følger en felles lov og representeres av den samme lovgivende myndighet, og når adelen og de geistlige har andre rettigheter, blir de stående utenfor allmennheten og den felles loven som gjelder for borgerne for øvrig. Som han sier: En nasjon er en sammenslutning som lever under samme lov, derfor hører adelen gjennom sine privilegier ikke til nasjonen.

I dag vil vi si at alle borgere i vestlige demokratier har rettigheter. Sieyès hevdet, som de aller fleste også vil hevde i dag, at ingen grupper skal ha lovfestede rettigheter som de andre ikke har. Løsningen for Sieyès er at om adelen og de geistlige skal være med i nasjonen, må de oppgi sine lovfestede privilegier.

Dessuten er Sieyès krass i omtalen av hva de to første stendene, adelen og de geistlige, faktisk bidrar med: Det er tilstrekkelig her å ha gjort oppmerksom på at en privilegert stands påståtte nytte for det offentlige kun er blendverk; at tredjestanden, uten den privilegerte stand, tar seg av alle byrdefulle offentlige arbeidsoppgaver;…Hva ville den være uten den privilegerte stand? Alt, men et alt som er fritt og blomstrende. Intet kan fungere uten tredjestanden; alt ville fungere så uendelig mye bedre uten de andre.

Sieyès skriver før de politiske partienes fødsel. Han argumenterte for demokrati, men han hadde forutsett at alle i tredjestanden skulle enes om en felles vilje – volonté générale. Det gjorde de ikke. Denne felles viljen til Sieyès var trolig ikke like sterk som Rousseaus allmennvilje, Sieyès modifiserte viljen til flertallsviljen. Sieyès så at det kunne være interessekonflikter, og han diskuterer flere løsninger på stemmerett og representasjon i stenderforsamlingen. Han skriver at stenderforsamlingen må være representert fra standen selv, og at stemmene må telles per hode og ikke per stand. Prinsippene om at alle borgere, i betydningen statsborgere, har like rettigheter, er grunnleggende.

Både Øyvind Østerud og Mimir Kristjánsson var inne på maktfordeling og makt i lanseringsdebatten på Litteraturhuset, men makt ble ikke kun definert som økonomisk makt. Det finnes også politiske maktposisjoner, faglige maktposisjoner, mediemakt og andre grupper som ønsker særrettigheter og makt. Dermed blir det ikke helt rett frem å sammenligne Sieyès med dagens ulike former for maktkritikk.

En annen arv fra opplysningstiden var maktfordelingsprinsippet. Det har i vestlige demokratier lenge vært tatt for gitt, men i sin siste bok skriver statsviteren Francis Fukuyama om ulike former for political decay, blant annet de moderne formene for privilegier og maktmisbruk. Lanseringen av Thorleif Dahls kulturbiblioteks norske versjon av Hva er tredjestanden? – en pamflett som er 227 år gammel, skulle i utgangspunktet ikke være særlig dagsaktuell, men det er den. Samme uken boken kom ble et av de største journalistiske graveprosjektene offentliggjort – Panama Papers.

Bakgrunnen for det voldsomme sinnet Sieyès, og mange med ham, følte, var særlig skatteprivilegiene. Da Ludvig den 14. døde i 1715, var den franske staten bankerott. Det bare økte mulighetene til å kjøpe seg embeter og privilegier, som immunitet mot å betale skatt. Problemet var at den franske loven ikke beskyttet borgerne, men tilrettela for sosiale og økonomiske privilegier for noen få.

Frankrikes sentraliserte statsforvaltning var ikke bygget på et meritokratisk byråkrati som følge av kompetanse og utdanning. Alt fra offentlige embeter, militære embeter, posisjoner i finansdepartementet og skatteinnkrevingsbyråkrati, var besatt av mennesker som hadde betalt mest for å få det. Staten fikk finansiering fra privatpersoner, og disse slapp til gjengjeld skatt. Det var en legitimert og institusjonalisert rent seeking – ordet rente kommer fra de franske myndighetens praksis med å selge offentlige embeter og skatteinnkrevingsrettigheter som sikret privatpersonen som kjøpte embetet eller rettigheten, en kontinuerlig strøm av inntekter. Alexis de Tocqueville er inne på noe sentralt i sin kommentar om det franske systemet sier: But, of all the ways to make distinctions between people and classes, inequality of taxation is the most pernicious and most apt to add isolation to inequality.

Skatt setter sinnene i kok også i dag, men Panama Papers er både bra og dårlig. Det gode er at Panama Papers er ”offentligheten” på sitt aller beste. Avsløringene viser at kritikk og åpen debatt er nødvendig for at markedsøkonomien skal fungere. Det dårlige er det som avsløres, at hemmeligholdet kan skjule kriminell aktivitet. I seg selv er ikke skatteparadisene ulovlige. De er resultater av et dårlig regelverk, og sånn sett er det mulig å si at Sieyès også kritiserer et lovverk som diskriminerer. Både Panama Papers og Sieyès vekker berettiget harme. Prinsippet hos Sieyès var at alle måtte få delta på like premisser, ingen skulle få skattefritak. Panama Papers avslører at det i praksis er mulig å få skattefritak på lovlig vis, og derfor tar offentligheten i dag ”pennen fatt”, slik Sieyès også gjorde.

Det var for mye for langt at Sieyès skulle lykkes med å omforme Frankrike fra l’ancien regime til et velfungerende moderne, liberalt demokrati med en pamflett på 90 sider. Da boken ble lansert på norsk på Litteraturhuset denne måneden, var panelet enige om én ting. Verken Øyvind Østerud, Mimir Kristjánsson eller jeg tror at den franske revolusjonen kunne vært unngått. Det hadde gått for langt uten forandring. I dag er det ikke kongen, men de folkevalgte som skal ta med seg argumentene i de politiske beslutningene. De kan også kastes ved neste valg om borgerne ikke er fornøyde. Revolusjon er uansett ikke en løsning.

Essayet er på trykk i Morgenbladet 8.7.16.