Demokrati

Å lefle med det autoritære

En ny fortelling er på gang: Europa islamiseres, nasjonene går dukken, de liberale demokratiene har forspilt sine sjanser og utspilt sin rolle. Det er tid for en ny orden, og den heter Orbán, Kaczyński, Trump og Putin. Bård Larsen svarer.

Bård Larsen

Publisert: 28. september 2018

Sist helg publiserte lederen og skribenten Hege Storhaug i den statsstøttede organisasjonen Human Rights Service en reservasjonløs hyllest til styret i Polen og Ungarn på organisasjonens hjemmesider. Det måtte komme, for Storhaug streifer essensen i det som rører seg et stykke ut på den innvandringskritiske høyrefløyen om dagen. Ute i Europa har Ungarns sterke mann Viktor Orbán lenge vært en ledestjerne for den radikale høyrepopulismen. Men vi har som vanlig hengt litt etter her på berget. Selv om svermerier rundt autoritært høyrevridd lederskap har vært synlig i digitale utposter, har det vært beskjedent fra artikulert hold.

Storhaug har mange følgere. Derfor blir dette lagt merke til.

Innlegget, som også er et reisebrev, er i form likt mye av det som ble skrevet av norske venstreradikalere på tur i kommunistiske fyrtårn inntil muren falt: Alt er rent og pent, folk er stolte av landet sitt. Folket er fritt! «Det polske og ungarske folket er stolte over landene sine. Det ligger utenpå huden deres», lyder skribentens ord. «Det er en positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden. De vil bare ikke ha ’den vonde verden’ inn i hjemmet sitt.» Fremtiden ligger ikke i Vest-Europa, men i øst, mener Storhaug, som har funnet sitt fyrtårn, sitt «lykkelige folk». Hun er begeistret av et land uten moskeer (og knapt nok muslimer). Den nasjonale stoltheten lå «utenpå huden» til polakkene, skriver hun. Er det klønete formulert?

Det er mye man kan si om innlegget til Storhaug. Organisasjonen hennes var i begynnelsen et viktig tilskudd til den norske debatten. Hun utfordret konsensusen på innvandringsfeltet. Det har i ettertid vist seg å være mer berettiget enn mye av kritikken som ble rettet mot henne. Hun har også satt kvinneundertrykkende praksis i minoritetsmiljøer på dagsorden. Men et sted, og det begynner å bli en stund siden nå, ble Storhaug fiksert på islam. Hun ble etter hvert overbevist om at islam ikke bare er en religion, men i enda større grad en totalitær ideologi som har verdensherredømme som mål. Underveis har Storhaug fulgt det sporet med skylapper på. Ikke til en lysning i skogen, men inn i en forestillingsverden av reaksjonære undergangsprofeter og ideologisk ultranasjonalisme.

Derfor fremstår Storhaug fullstendig ubesværet over å vinkle søndagens artikkel gjennom hurra-tweets om Polen og Ungarn fra den britiske «mediepersonligheten» Katie Hopkins, kjent som deltager i «Big Brother» og «The Apprentice», og senere for sine utlegninger om å skyte ned båter i Middelhavet og en masse andre tirader av de ypperste rasistiske provokasjoner.

Men er kommentaren overraskende? Ikke spesielt. Artikkelen er ikke annet enn skjelettet som ramler ut av skapet. Vi har sett det komme en stund og det ser omtrent slik ut: Europa islamiseres, nasjonene går dukken. Det er Aftenlandets undergang. De liberale demokratiene har forspilt sine sjanser og utspilt sin rolle. Nå er det tid for en ny orden og den heter Orbán, Kaczyński, Trump, Putin … folk som er stolte av landet sitt!

Det er naivt å tro at Hege Storhaug ikke forstår at hun lefler med det autoritære.

De innvandringskritiske kan grovt sett deles i to bolker: De som er bekymret for høy innvandring, integrering og velferdsstaten og som ønsker langt bedre og mer synlige løsninger på dette – og de som mener at islam er en bloddryppende totalitær ideologi som er i ferd med å overta Europa, gjerne med liberale politikere som medhjelpere eller nyttige idioter. Mener man det siste, slik Storhaug gjør, fremstår artikkelen hennes som rasjonell: Inntrykket av et slags kalifatets komme, at etniske europeere snart vil bli i mindretall og at den europeiske kulturen er i ferd med å gå under.

Vi snakker altså om endetidsforestillinger. Den type dramatikk inviterer naturlig nok til radikale løsninger. Endetid krever resolutt handling. Når enden er nær, er (liberalt) demokrati og dets veidumper en luksus vi ikke lenger kan tillate oss. Det er på tide at folket tar tilbake makta! Det er på tide med en politisk ledelse som «står opp for folkets beste. Ikke hele verdens (eventuelle) beste», som Storhaug skriver det, i en kommentar der teksten bugner av ordene «folk» og «folket».

Det er påfallende at f-en i folket nesten alltid vokser jevnt og trutt i retning den politiske periferien. Det er her vi finner det som omtales som «the tipping point». På ytterfløyene er Folket og deres egen ideologi én og samme ting, og dette deklameres med den største selvfølgelighet. Det er heller ikke veldig overraskende. En av ideologienes jernlover er at toleranse og demokratisk anlegg smuldrer opp jo lenger ut av sentrum ideene forsvinner. Det henger sammen med den tiltagende kompromissløse forestillingen om egen rettskaffenhet. Om en tro som er så sterk, glødende og universelt rettferdig at den er objektivt sann og ufravikelig og derfor skal og må gjelde alle. Det er altså snakk om det liberale demokratiets antitese.

Den radikale populismen henger ikke logisk på greip. Den hviler på feilslutninger som har blitt gitt flere navn. Et av dem er argumentum ad populum (argument gjennom folket). Det er ikke uvanlig å gi et argument autoritet fordi mange gir sin tilslutning til argumentet: Hvis mange tror x, så må x være sant. Verst er det når argumentum ad populum brukes som retorisk metode for å ekskludere små eller store grupper fra en majoritet, som der sistnevnte ifølge argumentet alltid har rett. Eller rettere: Makt gir rett! Gjennom historien har etiketten folkefiender, selve juvelen i ultrapopulisme, vært et fast innslag i demagogens vokabular. Man behøver ikke smake lenge på ordet for å forstå den potensielle effekten av det: Enten er du med oss (folket) eller så er du mot oss! Her har du kjernen i den radikale høyrepopulismens retorikk, og ikke minst, i Orbáns statsprogram.

Populismen er ikke selvskrevet autoritær, men den vektlegger kollektivistiske forestillinger om masse og makt som har et uheldig utglidningspotensial. Hva utglidningene innebærer er ikke gitt, men en mulighet ble beskrevet av den italienske forfatteren Umberto Eco i hans berømte og ganske forutseende essay «Ur-fascismen». Her beskriver han det han kaller «kvalitativ populisme», som en motsetning til «kvantitativ populisme». Med sistnevnte mente Eco ganske enkelt et demokrati der alle borgere har individuelle rettigheter, men der man også følger flertallets beslutninger. For Ur-fascismen er det annerledes. Folket er tenkt som en kvalitet (og individet en abstraksjon), altså en idé om folket som en «monolittisk enhet med en felles vilje», som har et ganske guffent potensial.

For siden ingen stor gruppe av mennesker kan ha en felles vilje pretenderer føreren å være folkeviljens fortolker. Når borgerne ikke lenger har mulighet til å delegere makt, kan de heller ikke handle; de blir kalt ut for å spille folkets rolle. Ergo er Folket bare en teatralsk fiksjon. For å få et innblikk i kvalitativ populisme trenger vi ikke lenger Piazza Venezia i Roma eller stadion i Nürnberg. I vår fremtid vil vi finne TV – og internett-populisme hvor emosjonelle svar fra en utvalgt gruppe vil presenteres som Folkets røst … Hvor enn vi finner en politiker som drar i tvil parlamentets legitimitet fordi det ikke lenger representerer Folkets røst, kan vi kjenne lukten av Ur-fascismen.

Det er når populister mener alvor med det de sier om folkeviljen og dens fiender at ting begynner å skje. Det handler om at ord forplikter og at det på et tidspunkt kan settes makt bak ordene. For hvordan forholder vi oss i det hele tatt til de som har onde hensikter eller til eliter som ønsker ulykke over befolkningen?

Ulike radikale grupperinger ser nytteverdien i et urolig landskap. Krise er som gull for demagoger og kaosryttere. Det gir utslag i en del pussigheter også. For eksempel at en del som høylydt klager over at de blir kneblet, selv er tilhengere av en ideologi eller bevegelse som ikke er demokratisk. De er altså tilhengere av å kneble andre, gitt muligheten. Litt av den samme diskrepansen er tydelig når radikale klager over demokratisk underskudd og at de blir overkjørt av elitene, samtidig som de støtter statsledere og korrupte eliter som undergraver demokratiet.

På deler av høyresiden kan det se ut som om lærdommen om at den viktigste skillelinjen i det moderne Vesten har stått mellom demokrati og tyranni er blitt glemt: Hvis det liberale demokratiet ikke fikser innvandringen, så er ikke autoritære, sterke menn det verste som kan skje. Her anes et svakt ekko fra mellomkrigstidens konflikter på høyresiden, selv om demokratiene den gang var unge eller yngre enn i dag og selv om Trump eller Orbán ikke er fascister. Men de er ille nok.

På den annen side er ikke dette noe nytt blant de veldig konservative. Tyske filosofer som Oswald Spengler og Carl Schmitt ble profeter i mellomkrigstiden med revolusjonære konservatisme, forestillinger om et tragisk folk og dets tragiske historie, om folkesjelen under press fra liberalitet og modernitet, og ikke minst dystre spådommer om vestens undergang. Det ville også være naivt å forestille seg at ikke autoritære tendenser har ligget latent på høyresiden hele tiden.

Kronikken er på trykk i VG 26.9.18.

Publisert: 18. april 2023