Demokrati

Tillit og fremtidstro blir viktigere når verden blir farligere

Vi går mot et supervalgår, og med de senere årenes kriser, rystelser og negative trender friskt i minnet, er det ikke så rart at mange frykter utfallet. Men uansett i hvilken grad fremtidspessimismen gjør seg gjeldende, er det god grunn til å puste dypt og erkjenne at pessimismen ikke utgjør en nøytral faktor i bestemmelsen av fremtiden.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 31. januar 2024

Med de senere årenes kriser, rystelser og negative trender friskt i minnet er det ikke så rart at mange frykter utfallet av de viktige valgene som finner sted i 2024.

Valget til Europaparlamentet i juni og det amerikanske presidentvalget i november fremstår som særlig avgjørende for både Norges og Vestens fremtid. I verste fall kan vi oppleve at både EU, USA og den regelbaserte internasjonale orden går i oppløsning, styrt av ytterliggående nasjonalpopulistiske krefter, på en måte som minner stadig mer om mellomkrigstiden.

En slik utvikling ville vært en gavepakke for Vladimir Putin og hans forbundsfeller i Europa, og en tragedie for Ukrainas tapre forsøk på å oppnå uavhengighet og et liberalt demokrati, forankret i et forpliktende europeisk samarbeid. Det er mindre sikkert om Xi Jinping ville vært like begeistret.

Høykonjunktur for spådommer

Slike mulige fremtidsbilder kan lett få de sedvanlige nøkterne økonomiske prognosene for 2024, fra regjeringer, sentralbanker, OECD, IMF og en rekke andre analysemiljøer, til å ligne på best case-scenarioer. Men i motsetning til mer storslagne og skråsikre spådommer om fremtiden, presenteres makroøkonomiske prognoser alltid som usikre. Til og med begreper som radikal usikkerhet og superfragilitet forekommer i presentasjonene. Det er med god grunn.

Siden det ligger dypt forankret i menneskenaturen å søke et minstemål av trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, er det ikke så rart at etterspørselen etter spådommer om fremtiden ved starten av 2024 tilsynelatende har nådd et slags all time high. Mediene har på sin side sørget for at tilbudet har matchet den rekordhøye etterspørselen, med formidling av både mer og mindre innsiktsfulle spådommer. Både NHOs nylig avholdte årskonferanse og World Economic Forum i Davos kretset konstant rundt det samme hovedtemaet: Hva vil fremtiden bringe med seg?

Pessimismens ringvirkninger

De pessimistiske spådommene dominerer nå stemningen i inn- og utland. Uansett i hvilken grad fremtidspessimismen gjør seg gjeldende, er det god grunn til å puste dypt og erkjenne at pessimismen ikke utgjør en nøytral faktor i bestemmelsen av fremtiden. Den kan ende i fatalisme og bli en selvoppfyllende profeti.

Den allmenne pessimismen bygger på den antakelsen at eksisterende negative trender bare vil fortsette, eller til og med forsterkes. Det som allerede har blitt verre, vil med andre ord fortsette å bli verre. I sin ekstreme form formidler den en følelse av at vi blir slynget inn i fremtiden av uimotståelige krefter, uten at vi har stort vi skulle ha sagt.

Som grunnleggende innstilling til fremtiden utgjør pessimisme, i seg selv, en uavhengig drivkraft i negativ retning, med noen betenkelige ringvirkninger: Den tærer på samfunnets tillitskapital og dermed på samfunnets motstandskraft i møte med nye kriser og rystelser, slik økonomen Markus Brunnermeier har utdypet i boken The Resilient Society (2021). Om mulig verre: I møte med de store samfunnsutfordringene i vår tid fremmer pessimisme en giftig form for «politics of withdrawal», som både fortrenger problemenes eksistens og dernest legger grunnlaget for inngripende panikkhandlinger på et senere tidspunkt, når problemene har fått lov til å akkumulere til bristepunktet.

Den avgjørende tilliten

Nettopp i en tid som vår, hvor eksterne sjokk kan utløse og forsterke negative trender, kan særlig ett aspekt ved tillit vise seg å bli avgjørende: den allmenne tilliten til samfunnets og økonomiens tilpasningsevne, motstandskraft og evne til fornyelse og innovasjon.

Her er det nærliggende å reflektere over noen aktuelle spørsmål: Hvorfor taklet liberale demokratier og markedsøkonomier koronapandemien bedre enn autokratier som Russland og Kina? Hvorfor viste globaliseringen seg å være helt kritisk i arbeidet med å forsyne verden med effektive vaksiner på rekordtid? Hvorfor brøt ikke globaliseringen sammen i møte med Trumps handelskriger og flere forstoppelser i verdens forsyningskjeder? Og hvorfor blir det stadig tydeligere at liberale demokratier, med sitt samspill mellom offentlig bevissthet, responderende politikk og åpne markedsprosesser, ligger an til å mestre klimaomstillingen langt bedre enn konkurrerende samfunnssystemer?

Kilder til fremtidstro

Den siste innlederen på NHOs årskonferanse var den svenske gründeren av Spotify, Daniel Ek. Han sa ting på en annen måte enn alle andre. Han mente at entreprenørskap er og blir nøkkelen til å løse de fleste problemer i fremtiden og avsluttet med å etterlyse en sterkere «can-do-holdning». Uttalelsen hadde fungert godt som en forsterker til hovedbudskapet i et intervju med initiativtakeren til World Economic Forum én knapp uke senere. Der ga Klaus Schwab uttrykk for at det han nå fryktet aller mest, var at fremtidspessimismen fikk for stor plass.

De hadde egentlig det samme underliggende poenget: Vi er ikke forhåndsdømt til å mislykkes. Men for å lykkes trengs et minimum av fremtidstro og optimisme, som en avgjørende forutsetning for å utvikle en sterkere «can-do-holdning» i samfunnet – i stort og i smått.

Et godt sted å begynne er å intensivere vårt aktive engasjement for å beskytte, forsterke og fornye de institusjonene som åpner for et mangfold av initiativ til forbedringer: det liberale demokratiet og en dynamisk markedsøkonomi, omgitt av en regelbasert internasjonal orden.

Det har skjedd før. Det kan skje på nytt. Det er opp til oss alle å bestemme hvordan fremtiden faktisk kommer til å bli. Historien lever videre. Verden går neppe under i 2024.

Innlegget er publisert i Altinget 29.1.24.